Romsdalshornet - 1550moh

Navn Romsdalshornet
Søkenavn Romsdalshornet
Høyde 1550 meter
Region Rauma
Foreldreregion Europa, Norge, Norge fastland, Møre og Romsdal, Romsdal
Primærfaktor 420 meter
Fadder admin (Administrator)
Siste endring 09.03.2016
Alternativt navn Hornet
Førstebestigning 1828, Kristian Hoel og Hans Bjermeland
Vanskelighetsgrad VanskelighetsgradVanskelighetsgradVanskelighetsgradVanskelighetsgradVanskelighetsgrad 
Koordinater 32V 437435 6929523 (UTM)
Kart Vis objekt på kart
Romsdalshornet

© Garm

Innhold
Språk
Fadder Olepetter - Ta kontakt med Olepetter for spørsmål i forbindelse med artikkelen.
Statistikk

Registrer en bestigning av Romsdalshornet.

Totalt 300 medlemmer har registrert 513 bestigninger av Romsdalshornet.

Romsdalshornet inngår i 14 lister.

Kart

Klikk på kartet for å få opp en dynamisk versjon.

Vær for Romsdalshorn

Denne tjenesten er i øyeblikket ikke tilgjengelig.


Veblungnes værstasjon og webkamera


Bilder

Innledning

Utsikt fra toppen av Hornet mot Åndalsnes. De to vardene på toppen sees fra byen.
Utsikt fra toppen av Hornet mot Åndalsnes. De to vardene på toppen sees fra byen.

Romsdalshorn er blant de fjellene som umiddelbart fanger de flestes oppmerksomhet på en klarværsdag i Åndalsnes. Fjellet har imponerende bratte flanker til mange sider, og krever normalt klatring for å kunne bestiges. «Hornet» var en av kandidatene da Norges nasjonalfjell skulle kåres.

Nordveggen er den mest brukte ruta opp og ned, mens det tidligere var «normalveien» i øst. Ved å kombinere de to, kan man på tørt føre og med en del erfaring fra tinderangling faktisk klyve opp alene uten tausikring.

Atkomst

Vengedalen en førsommerkveld. Olaskarstind sentralt i bildet, flankert av Hornet til høyre.
Vengedalen en førsommerkveld. Olaskarstind sentralt i bildet, flankert av Hornet til høyre.

Ta av fra rv 64 ved Isfjorden og følg skiltene til Vengedalen. Så på smal asfaltert bomvei oppover, forbi et hyttefelt, til vegetasjonen avtar og en når Vengedalsvannet. Dette er drikkevannskilde – ta hensyn til det ved eventuell camping. Vil man klatre nordveggen, kjører man omtrent en kilometer forbi vannet, og parkerer ved skiltene for «Litlefjellet». Vil man gå normalveien, kjører man omtrent to kilometer til, før man parkerer nær Hornvannet innerst i dalen.
1) Nordveggen: Det går bred sti opp til Litlefjellet, som er den brede sadelen mellom Hornet i sør og Blånebba i nord. Fra Litlefjellet på drøyt 700 meter sørover og opp nordryggen på Hornet. Et brattere og kortere alternativ er å starte som beskrevet i «Normalveien» inn til Hornvannet, og så gå rett opp bakkene mot vest. Ved foten av nordveggen er et tydelig skar kalt "Gapet" – et flott fotomotiv med de forrevne Trolltindene bak - der egga blir brattere. En del velger å sikre herfra, selv om det er to enkle taulengder (grad 2) før det virkelig bratner til.
To bratte taulengder grad 3-4 med tydelige og gode standplasser ganske rett opp egga, før det blir enklere (grad 2-3) opp til toppen. I nest siste taulengde skrår en mot høyre (vest), mens den siste går rett opp.
Den tilrettelagte rappellruta starter noe til venstre (øst) på nordeggen. Rappell nr. 2-4 følger noenlunde klatreruta opp – så vis hensyn! Du er ofte ikke alene i veggen her. Den siste rappellengden (nr 5) er noe til høyre (vest) igjen, men mange klyver heller ned her.

Litt avklaring av navn...
Litt avklaring av navn...
Ruter på Hornet: Gult: Nordveggen (4)
Blått: Normalveien (3)
Rosa: Lillehornet (5+), Hornaksla (1) og Olaskartind.
Ruter på Hornet: Gult: Nordveggen (4) Blått: Normalveien (3) Rosa: Lillehornet (5+), Hornaksla (1) og Olaskartind.

2) Normalveien: Gå opp ved Hornvannet og sørøstover med kurs for østveggen. Spredt varding og enkelte røde merker underveis. Mye av ruta går i ganske utsatt terreng og på sva, så en del vil føle behov for tausikring, særlig på vått føre. Noe til venstre for, og omtrent 200 m under Den gule flekken, er et brattere parti (grad 3) hvor en kan følge et drag til venstre, eller omgå vanskelighetene (grad 2) til høyre. Videre enklere, og når en er tettere oppunder og noe til venstre for Den gule flekken, går ruta til venstre (sør) til østryggen – og opp til en markert skulder. Gå nå inn i Halls renne og følg denne hele veien opp til toppskaret.
Den siste biten før dette skaret er betydelig brattere, og gir klatring grad 3 i venstre kant. Det er imidlertid ikke så utsatt her. Øverst i Halls renne står en faststøpt jernkrok, som kan brukes som rappellfeste. Det var Arne Randers Heen som i sin tid festa denne, og det er faktisk et av hans gamle geværløp!
Nå står en i det luftige skaret mellom Store- og Lillehornet, med utsyn rett ned til E136 og Romsdalen. Enklere klyving (2) herfra og opp sørryggen til toppen på Hornet. (Det er også grei klyving opp til Lillehornet fra dette skaret.)

Travers av Hornet:
Følg enten 1) eller 2) opp til toppen av Romsdalshorn. Rappell eller klyving (2) sørover ned i skaret mot Lillehornet, og derfra enkel klyving opp sørover til denne toppen. Videre kan man klyve (grad 2-3) bratt sørover (evt rappellere) ned til en slakere skulder. Nå følger en utsatt og luftig rappell litt på sørvestsiden, ned til skaret mellom Lillehornet og Hornaksla. Motsatt vei klatring i fast og fint fjell, der det vanskeligste punktet kommer aller først (5+).

Tips og diverse

Varde og bok i kasse på toppen, og fin avskjermet liten grop man kan legge seg ned i – plass til to personer! En stol i stein er også perfekt å slappe av i på en godværsdag.
Arne R. Heen har bygget en liten og lav steinhytte på toppen, og hadde i sin tid en liten kjøkkenhage her oppe!
Ha alltid risikoen for brå værforandringer i tankene, og husk at Romsdalsfjella er beryktet for hvor glatte de blir ved nedbør.
"Hornaksla" er også brukt som navn på klatrefeltet nede ved foten av dette fjellet, like ved E136. Her er det også mulig å klatre lange og seriøse ruter.

Historie

Førstebestigerne
Det var en sommerdag i 1828 at to menn sleit seg oppover krattskogen fra Romsdalen. De hadde kanskje litt skallebank etter et fuktig bryllup på gården Halsa natta før, og kanskje de også angret på at de hadde sagt at de kunne klare å klatre til topps på selveste «Hånnje»? Hans Bjermeland og Kristen Hoel var unge og sterke, og hadde nok ungdommens vågemot. Fjellklatring var fortsatt en ukjent sport, ja, selv ikke i Alpene hadde sporten slått rot så tidlig på 1800-tallet.

De følte seg nok litt motløse da de på toppen av Lillefjellet så den bratte nordveggen reise seg mot himmelen, men presset likevel på. Noe etter et skarpt skar like under brattveggen, ble det for tøft, og de la om planene: På østsiden ut mot Vengedalen var det noen smale hyller som kunne følges, og snart passerte de like under en diger vegg som var helt gul! Med forsiktig klyving videre i samme retning, kom de snart inn i en renne som løp hele veien videre opp til toppskaret.

De to følte nok at oddsene var i deres favør nå, men i toppen av renna ble det igjen svært bratt. Antakelig kjente de veldig på vanæren ved å måtte snu med uforrettet sak, eller kanskje de var ekstra oppildnet over å være så nær målet? Uansett klamret de seg opp det bratte partiet med bankende puls, og nådde det utsatte skaret mellom Store- og Lillehornet. Var de to ikke svimle fra før, så kjente de det nok nå; her var det utsikt nær femten hundre meter rett ned i Romsdalen, hvor de hørte og så Rauma renne. På andre siden av dalen var det nå utsikt rett bort til de forrevne Trolltindene. En bratt egg førte opp mot toppen, og de to kløv opp med høy puls – og ikke minst må tanken på å klyve ned igjen spøkt i bakhodet.

Fra toppen av Romsdalshorn, ned mot skaret i toppen av Halls renne. Lillehornet bak til høyre.
Fra toppen av Romsdalshorn, ned mot skaret i toppen av Halls renne. Lillehornet bak til høyre.

På toppen konstaterte de at det ikke fantes spor av mennesker, og de bygde en varde nær kanten av stupet mot nord. De hadde med seg et tau, sier tradisjonen, og på en eller annen måte klarte de å ta seg ned noenlunde samme veien som de hadde kommet opp. Kristen var smed, og hadde visstnok tatt med seg noen jernbolter, som de hadde satt i noen av sprekkene på de verste stedene.

Årene gikk, og historien fikk preg av å være en myte, og folk tvilte på det hele. Ingen varde kunne i hvert fall sees nede fra dalen, og det var derfor med ekstra stor spenning dansken Carl Hall sammen med Eirik Norahagen og Mathias Soggemoen i 1881 beveget seg mot toppen av Hornet. Dette var fjellpionerens 7.ende forsøk på Romsdalshornet, og renna i østflanken har da også blitt oppkalt etter ham; Halls renne.

Carl skriver selv: I ett nu var vi alle tre på toppen, hvis merkelige langaktige flate straks kan oversees i sin helhet. Kun på ett punkt, nær randen av nordsiden, ble utsikten sperret av en forhøyning i terrenget, som straks tildro seg vår fulle og udelte oppmerksomhet. Vi var ikke et øyeblikk i tvil om at det var den berømmelige Kristen Smeds varde!

Arne Randers Heen
Arne R. Heen blir ofte kalt "Kongen av Romsdalshorn". Som ivrig fjellklatrer, førstebestiger av en rekke topper - ikke minst om vinteren - og med bolig i Åndalsnes, hadde han hele 233 turer til toppen av Hornet. Han har klatret fjellet fra alle sider, og ble den første til å bestige toppen om vinteren. (År 1930, sammen med Karl og Osvald Oshaug.)

Ved en anledning klatret han fra toppskaret over Halls renne de siste 80 meterne til topps på Hornet med bind for øynene! Han måtte lete seg litt fram etter håndtakene, men gikk ikke feil i det hele tatt. Han har også satt en fartsrekord sammen med Bjarne Tokle: De sprang helt nede fra Vengedalssetra til toppen av Hornet på ufattelige 1t 28 min (og 40 sek).

Litteratur og kilder

  • Klatring i Romsdal, av Anne Grete Nebell og Bjarte Bø (utgitt i 1999 av Sogge Fjellsport)
  • Arne Randers Heen, av Iver Gjelstenli (utgitt av Det Norske Samlaget 1988)

Turrapport – travers av Romsdalshorn

Skrevet av Olepetter (Ole-Petter Andersen)
Stekende anmarsj 1.juli
Forholdene var perfekte; vindstille og stekende sol. Jeg klarte nesten ikke å styre min begeistring, og formelig dirret av forventning og spenning. Ikke bare skulle vi klatre nordveggen på Hornet, som det flotte været til tross nok kom til å måtte klatres i skyggen, så det ut til, men planen var å gå videre over Lillehornet og Hornaksla, og så løpe/skli på snøen hele veien ned igjen. Snøen lå ennå omtrent helt ned til veien i Vengedalen, og en slik retur på snø var langt å foretrekke framfor 4-5 rappeller i løsgods ned nordveggen, kanskje med en rekke taulag på vei oppover samme rute.

Vi holdt oss mest mulig på barmark, der vi skrådde oppover mot ryggen som fører fra Lillefjellet til skaret under nordveggen. Etter hvert kunne vi ikke unngå snø, og vi følte oss snart som nygrilla kyllinger, stekt i eget fett, der vi stabbet oss oppover det siste drøye snøfeltet. Heldigvis var snøen passe hard slik at vi slapp gjennomslag.

Vi var begge så gira at det egentlig gikk litt for fort, og i alle fall var jeg rimelig kjørt da vi kom fram til skaret i skyggen under Hornet allerede etter halvannen time. Her ble det – inspirert av foto-omslaget på boka om Arne Randers Heen – obligatorisk fotografering i stort skrev med Store Trolltind i bakgrunnen, og med Romsdalen under. Så skiftet vi til klatresko – og moroa kunne begynne!

Nordveggen
Den første taulengden (grad 2) unngikk vi glatt ved å holde mer til venstre, mot Vengedalen, og på denne måten passere vi også et taulag som var på vei oppover. Så ble det markant brattere, og klatringen (grad 3-4) begynte. For min turkamerat Sondre H. var dette teknisk sett «plankekjøring» – og han så det hele mer som trening på å legge gode sikringer. Han hadde klatret langt vanskeligere ruter på treningsfelt, men hadde liten erfaring med fjellet. «Denne sikringa er 100%», ropte han blant annet ned til meg, men minuttet etterpå kom både kile, karabinkrok og slynge glidende ned langs tauet til meg som stod under. Joda, dette kunne bli spennende! Sondre valgte heller ikke alltid letteste veien opp, og på de to første taulengdene kom klatringen tidvis garantert opp i 4+. Og selv om jeg hadde sekken, kunne jeg jo ikke klage så lenge jeg fikk tau ovenfra…

Sondre skriver seg inn i boka på toppen, ved hytta til Heen.
Sondre skriver seg inn i boka på toppen, ved hytta til Heen.

Etter to taulengder flatet det noe ut, og klatringen endret retning på skrå oppover mot venstre. Dette virket så lett at jeg ba om å få lede. Jeg følte meg noe kjørt, så dette var en god unnskyldning for å slippe sekken litt. Vel oppe på en solid hvit avsats var det satt en kraftig ringbolt i fjellet. Herfra valgte vi å gå usikret resten av veien til topps, for det var tørt og fint fjell, lite utsatt klatring, og solide bøttetak hele tiden.

Toppen var stor, flat og – solfylt (!), akkurat slik jeg husket den fra 1991, 14 år tidligere, den gangen Aak Fjellsportsenter avsluttet klatrekurset i juni med en tur opp nettopp nordveggen, og den gangen jeg hadde lært taubruk for første gang – litt nostalgisk i grunn. Utsikten var upåklagelig, og særlig betatt var jeg nok en gang av trollspir og trollstaver på andre siden av dalen; Trolltindene.
Når vi tenkte etter hadde turen opp nordveggen gått overraskende enkelt, og jeg som hadde forventet mye løsgods kunne slå fast at det slett ikke var så ille. Trafikken i veggen en fredag så tidlig i sesongen var heldigvis laber.

Lillehornet
Etter mat og fotografering ruslet vi spente bort til sydeggen, og fant raskt ut at vi ikke gadd ta en rappell ned til skaret øverst i Halls renne. Vi var godt akklimatisert for utsikten, og været var stabilt og perfekt, så vi tok kløv forsiktig ned, og vips var vi i skaret mellom de to toppene. Jeg kikket ned ”normalveien” med tanke på en eventuell bestigning via denne veien en gang, og som forventet var de øverste 10 meterne ganske bratte. Sikkert kjekt med tau akkurat her, men ikke så utsatt klatring i grunn. Videre lå det en lang snørenne nedover i renna nå, som virket både bratt og hard. Jeg var glad for at vi skulle videre, for ned renna her måtte vi nok brukt stegjern.

Fra skaret kløv vi enkelt opp på Lillehornet – uten å kjenne behov for tau. Nye fotografier, og stemningen var på topp; for første gang var jeg på Lillehornet! Vi vandret i spenning videre sørover. Eggen gikk først tålelig bratt nedover, og ved meget forsiktig klyving kom vi oss rundt 20 meter ned på et slakere parti. Her forventet vi en rappell snart, og sannelig: Dette så ut til å bli luftig, ja!

Luftig rappell ned søreggen på Lillehornet
For første gang på turen kjente jeg en følelse av svimmelhet, særlig fordi jeg skjønte at vi ikke kom helt ned med bare en rappell. Vi hadde bare tatt med ett tau, og måtte altså finne et nytt feste lenger ned i veggen. Det var svakt utover-hellende sva ut mot Romsdalen 1500 meter under, og jeg lot med glede Sondre søke først nedover og utover, til han fant et passende rappellfeste: To små bolter i en liten sprekk, litt på ”feil side” av kanten på fjellet. Jeg forankret meg i disse før jeg turte å gå helt ut mot stupet. Heldigvis var det en meget stor og solid hylle om lag 20 meter under. Der ville vi sikkert finne nytt rappellfeste, og der ville vi ikke stå så eksponert heller.

Sondre la tauet rett i gjennom hullet i bolten, og suste ned som førstemann, men da han prøvde å dra tauet etter seg satt det bom fast. Jammen er det lurt at førstemann sjekker slikt! Jeg la rappellen litt annerledes, men Sondre klarte fortsatt ikke å dra så mye som en centimeter. Dermed måtte hele tauet opp igjen, og jeg satte en karabinkrok i den andre bolten, og lot tauet løpe igjennom denne. Ulempen var at karabinkroken ble liggende å vippe på kanten – ikke akkurat optimalt, men Sondre klarte nå å dra tauet i gjennom.

Så kom jeg forsiktig etter. Underveis følte jeg stor takknemlighet for at vi ikke skulle opp denne veien, for her var det jammen luftig og utsatt. Vel nede på hylla/avsatsen fant vi en grei blokk som dugde til nytt rappellfeste, og så firte vi oss helt ned til ryggen, som førte opp mot Hornaksla. Igjen var jeg glad vi ikke skulle opp der vi nettopp hadde firt oss ned, og forsto godt at opptaket var en solid femmer.

Hornaksla og retur på snøen
Eggen opp til Hornaksla var utsatt, men med gode tak i sprekker på ”godsiden” – den siden som vendte vekk fra stupet mot Romsdalen, følte vi ikke behov for tau på dette tørre føret. Vel oppe på toppen kunne jeg puste ut i visshet om at «det verste» var over. En god følelse bredte seg, og vi skiftet til fjellstøvler og gamasjer, før vi la i vei i fullt firsprang bortover og etter hvert nedover mot skaret mellom Hornaksla og Olaskartind. Det ble snart både hard snø og svært bratt, og jeg angret på at jeg lot isøksa bli liggende igjen i bilen. Et sted var det en flere meter dyp sprekk i snøen, helt ned til det blankskurte fjellet under, og her hoppet vi over.

Vel nede i snøbassenget som om sommeren er et vann, måtte vi igjen ganske snart krysse en svært bratt og steinhard snøhelling – ikke så gøy uten øks, nei! Heldigvis ble snøen raskt bløtere, og så kunne vi skli og småløpe nesten helt ned til veien i Vengedalen. Hele turen hadde tatt rundt 9 timer.

Opp og ned nordveggen neste dag!
Det hører med til historien at to venner, som kom opp til Romsdalen i løpet av natten, insisterte på å få gå nordveggen neste dag. De fikk ønsket sitt oppfylt, men denne lørdagen var det langt mer trafikk, og vi kom seint i gang. Følgen ble at vi møtte mange som rappellerte ned, med tilhørende hyppige steinsprang – ikke bare morsomt. Sondre valgte igjen ikke letteste veien opp, og ikke minst prøvde vi å styre klar av alle som var på vei ned.

Etter flere taulengder, vel oppe ved den markerte hvite knausen med den solide ringbolten, droppet vi igjen tauet, og gikk usikret videre. Denne gangen svingte vi oppover på høyre siden av en hammer, og kunne klyve greit opp her. På toppen var det folksomt, og i alt hadde over 30 stykker vært oppe denne dagen. Vi slappet lenge av på toppen, bygde litt på varden, før vi begynte på rappellene som aller siste taulag først da vi var sikre på alle var kommet langt, langt ned.

Vi tok først en 25 meters rappell fra bolt, som så vidt rakk ned til neste feste (slynger). Den neste rappellengden føltes også en tanke snau, ned til den hvite knausen med ringbolten. Nye 25 meter brakte oss greit til en tydelig standplass, hvor vi endelig skjøtet tauene våre sammen, og tok en lang 50 meters rappell til nok en tydelig standplass. Nå var det bare drøyt 20 meter igjen i siste rappell, før vi kunne klyve ned den siste taulengden ved å holde ut mot Vengedalen et stykke, før vi svingte på skrå ned mot nordveggen og skaret her.

Avslutningen, nedover et snøfelt, brakte oss raskt ned til veien i Vengedalen. Det er fordelen med klatring tidlig på sommeren på Hornet!

Flere bilder

Turrapporter

Kommentarer

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst: