Loftet (06.01.2018)

Endelig!
Skitur til den mest gåtte toppen på denne sida av påske.

Lesja-jentene Ingebjørg og Anne Marte var gira på topptur. Jeg også. Torsdag avtalte vi å få til tur førstkommende lørdag. Etter å ha sjekka Yr bestemte vi oss for å droppe Loftet (-16 grader og 10-12 sekundmeter vind frista ikke) og heller prøve oss på Mukampen (Heidalsmuen). Lørdag blir valgt ettersom det er meldt storm på søndag. Ekstremværet har fått navnet Cora og kommer fra England.
Per Ivar ringte fredagskvelden og hadde fått nyss i turplanene våre. Værutsiktene så vesentlig bedre ut og vi avtalte å møtes klokka 8 på YX og ta avgjørelsen der.

Etter en kaffetår, avislesning og litt small talk kom Anne Marte en halvtime for seint. Jeg ti minutter, men det gjør jeg alltid. Jeg skrøyt av ull-inlinerne mine som holder meg varm i all slags vær. Per Ivar yttrykkte sin begeistring over de lette og hurtigtørkende Dynafit-hanskene sine. GD på fredag meldte om dramatisk redningsaksjon av en hund på nyttårseftan.
En kjapp kikk på værprognosene og jeg foreslo Loftet som opprinnelig tenkt. Det var liten motstand å spore og så vi gjorde;utstyret blei stua inn i bilen min og så kjørte vi avgårde mot Sognefjellet. Postkortmotiv etter postkortmotiv åpenbarte seg mens vi kjørte langs Vågåvatnet, gjennom Lom og opp Bøverdalen.

Ved bommen var det stopp, termometeret viste -13 og vi spente på oss skia. Tok en prat med Norske redningshunders utsending på scooter. Sikkerhet og erfaring og værforhold sto på agendaen. Og en invitasjon til bålkaffe.
Første del av turen gikk finfint. Så gode snøforhold hadde det ikke vært på år, konstaterte Per Ivar. Vi traska i oppgåtte spor. Jakker ble tatt av nederst i bakken. På igjen på flata oppunder Veslloftet.
Kaldt var det. Slangen til camelbacken frøys.
Og kaldere ble det enda. GPSen streika.
Opp første flanke gikk det smått. Ingebjørg hadde ikke hælløftere og vi gikk slakere. På 1600 meter tok vi på dunjakke og ei brødskive. Kameraet klarte ett bilde.
På 1700 meter kom de første tankene om å snu. Vinden var merkbar.

-Hvor mange sekundmeter er det her, trur du? spurte jeg. -Ti -tolv, kanskje?
-Ja sikkert! Men det er jamn vind, da! sier Per Ivar.

Jentene snur på oppunder 1900 meter. Jeg tar på meg goggles.
Vi har i det minste femti meter sikt. Både oppover og nedover. Vinden tar til. Heldigvis bare et par sekundmeter til i noen korte kast.
Fra 2100 meter flater det ut. Føret blir hardere. Jeg fryser på henda og drar fingrene tilbake i hanskene.

På 2150 meter er det ikke femti meter sikt lenger. Vi begynner å leite etter varden og jeg er nær ved å snu. Per Ivar hører ikke. -Førstemann som ser varden får en pils på neste fest! sier han.
Greit nok. Den festen skal jeg oppleve.
Nå er skjegget så fullt av is og snø at jeg har problemer med å bevege ansiktet.

Vi ser antydning til skispor og fortsetter. Vi ønske-ser et par varder, men det er bare stein.
Rett før det blir whiteout får Per Ivar los og setter besluttsomt kurs mot toppunktet.
Så blir det whiteout (som jeg antydet i forrige setning. Dette er et litterært triks jeg lærte etter å ha lest Halvbroren en gang rett etter den kom ut. Handlingen blir etter som jeg husker det i stor grad avslørt før den inntreffer. Likevel blir man på finurlig vis like overrasket hver gang handlingen skjer i sanntid. Riktig finurlig). På dette tidspunktet i turrapporteringen legger jeg merke til at jeg har skiftet fra preteritum til presens. Like fullt et litterært triks som helt sikkert har en eller annen betegnelse. Er det med på å øke spenningen i fortellingen, mon tro? Mulig jeg burde vært mer konsekvent.

Jeg tenker et sekund på at jeg har med vindsekk og hvordan det er å sitte på en fjelltopp i storm. Norske redningshunder kommer neppe hit opp i så hardt vær?
Vi kjører sakte nedover med litt avstand. Jeg ber Per Ivar om ikke å kjøre for fort så jeg ikke skal miste han av syne. Grunnløst. Vinden er fremdeles jevn og sikten er ikke bedre. Snøen suger til seg skia og vi glir i fornuftig tempo i retning stupet.
Per Ivar skriker til. Så korrigerer vi kursen. Sola titter fram igjen og vi har utsikt så vi kan sikte oss inn på riktig retning.

Ned første heng er snøen av beste kvalitet. Ti-tjue centimeter pudder over ei god, stabil såle.
Deilig! Og nå løyer til og med vinden! Og vi ser sola titte fram bak skyene! Ingen grunn til å spare på utropstegnene. Jeg stopper kun for å strekke ut sure lår.
Nede på flata får jeg tre-fire nye riper i skia og vi staker oss fram til neste heng. Føret er like fett hele veien ned til veien!

Lesja-jentene kommer oss i møte hundre meter fra bilen. Jeg setter siste telemarkssving på snuplassen ved bommen. Litt lykkelig over at vi overlevde en tur som i alle fall tangerte tåle-grensa mi. Og litt lykkelig for å endelig ha kommet til topps på Loftet.

Takk for turen Ingebjørg, Anne Marte og Per Ivar!