Rumney

Dato:

11.04.2015

Turtype:

Sportsklatring

Temperaturen snik seg oppover i New England, og vi fyllte bilen med folk (Meg, Kona, Dan, Drew) og stakk til Rumney i håp om å finne tørr stein. Phil hadde skada skuldra, men han møtte opp som hangaround. Meldingane sa 15 grader og sol, men litt skuffa køyrde vi inn i overskya, 5 grader og vind. Likevel var det mange bilar på parkeringa og kødanning på dei få rutene som var tørre. Urgh. Etter litt leiting fann vi likevel tørr stein utan alt for mykje trengsel. Sola kom også fram, og etterkvart vart det riktig så koselig. Høgdepunktet på dagen for min del var onsight av klassikaren Romancing the Stone (5.10c). Eg og Dan prøvde også på Whip Tide (5.12b) men alle illusjonar av god form vart knust i dei steinharde fullkroppsavstivingane. Og det var jo også voldsomt kor langt det var mellom slyngene på denne >>>

Sesongstart stein på Rumney

Dato:

21.03.2015

Turtype:

Klatring

© Kristian Starheim As both ice and my eagerness for ice gave way for rock we this saturday tried to find a dry place for rock climbing. The forecast said showers and just above freezing, so that meant perfect conditions for something steep. As Rumney is the go-to-place for steep climbing, Phil persuaded me into checking out the famous Waimea -wall at Rumney. Rumney is the biggest and most famous sport-climbing crag in New England, and even though it is pretty huge, it is very crowded on a warm spring day. This saturday, however, did not count as a warm spring day. I met Phil and his friend Scott on an emtpy Rumney parkinglot. It was still around freezing when we started warming up, and as the sun started to shine, the ice lines at rumney started falling down around us. We first did two short and pretty bouldery lines, >>>

Finalehelg isklatring: something good and something bad

Dato:

07.03.2015

Turtype:

Isklatring

© Kristian Starheim Denne isklatresesongen har virkelig vore ein opptur. Den byrja med eit sprang frå redd WI3-klatring i fjord til sjølvsikker WI4-klatring frå første dag i år. I tillegg så er desse klimaendringane årsak til mykje rart, mellom anna iskalde New England-vintrar, så isen har vore knallbra. Difor har det vorte mange helgar i bilen på veg til New Hampshire. No var det nett så vi byrja å bli litt metta, og vi beslutta å ta denne helga som sesongavslutning. Sidan vi etter planen er tilbake i Noreg neste vinter så var dette også kanskje siste sjangse til å ticke av nokon lokale klassikarar. Vi sette turen mot det mest berømte iscragget i New England, Frankenstein. Sendevind Været var behagelig: eit par minus. Men sola har byrja å ta godt, og mange soleksponerte isar hadde byrja å sjå >>>

Mad Skillz i Katskills

Dato:

20.02.2015

Turtype:

Isklatring

© Kristian Starheim Denne helga gjekk turen til Catskills-fjella i upstate New York for litt isklatring. Vi skulle møte Andreas og Solveig frå Trondheim, som var ein rask tur i nordaust før dei dreg til California. Andreas og Solveig er forfordelte frå naturen si side både psykisk og fysisk, men sidan dei no er midt i eit friår med berre klatring har det liksom tatt heilt av! Eg og Kona har trent som pesten for ikkje å drite oss heilt ut i møte med våre trondheimsvenner. Med seg hadde dei Jens (4 år) som etter eit halvt år med buldring i Fontainebleau byrjar å bli rimelig forfordelt sjølv. Vi møttest i New Paltz, der dei leigde utstyr, før vi tok første dag i Devil's Kitchen . Temperaturen var noget stiv (ca -15grader), men sola varma, og det vart rett så koselig i dei solvende flowane. Rykta sa at isen i Catskills >>>

IceFest 2015

Dato:

07.02.2015

Turtype:

Isklatring

Sunnmørsk bestigning av Black Dike, New Hampshire.

Dato:

06.02.2015

Turtype:

Alpin klatring

Turlengde:

7:00t

© Kristian Starheim Denne rapporten vart orginalt publisert på Nordmøre og Oppdal sin største alpinblogg Alpinist.no. Men sidan den har vore nede ganske lenge no så trykker eg den også opp her, til glede for peakbook sine lesarar . Då eg fekk spørsmål om eg ville skrive eit innlegg på Alpinist.no var det to problem som raskt kom til syne. Det første var at eg er ein middelmåtig buldrar som nett har rista av meg høgdeskrekka, lært meg åttetalsknuten, og krafsa meg opp min første WI4. Det andre var at eg om dagen bur i Boston, New England, eit åskledd skoglandskap der alpinklatring definerast som klatring i dårlig vær. Korleis skulle dette finne sin plass mellom Tågbekken, Haisommer, Trollatraversen o.s.b. utan at eg skulle miste fullstendig andlet? Ettersom årets isklatresesong framskreid med overraskande >>>

Dyvåt sendevind på Frankenstein

Dato:

18.01.2015

© Kristian Starheim Våt dag på Frankenstein. Langt å køyre for å isklatre i sludd. Men no pain no gain etc. Klatringa var dødsfin. Cruxet denne dagen var tilbaketuren til Boston i tjukt vær på tarvelige amerikanske "heilårsdekk". Men det gikk det óg. Med på turen: Kevin og Daniel. Ticks: Chia (WI3), andremann Chia Direct WI4+ (led) Pegasus, WI/4 (andremann) Bob's deligth (WI4), led

Rykker opp i gradene på Kinsman Notch

Dato:

10.01.2015

Turtype:

Isklatring

© Kristian Starheim Med eit durabelig kuldegyfs over heile New England siste veka var det krystallklart at det måtte bli isklatring denne helga. Alle kræmområda som ikkje har vore inne før i sesongen var no klare som egg. Team Norsk-i-Boston teama opp med Kevin for cragging på Kinsman Notch. Det første som var klart var at det framleis var kaldt. Ny dunis sørga for bli-ny-dag i Notchen i dag. Varm var den og - bedre å vere varm enn kald. Vi hakka oss først opp ein slab som stod i WI2+. Eg kjende den nyerverva WI4-sjølvsikkerheita frå før i sesongen boble i meg, og eg gav meg etter det til på ei kort WI4-pillar, som også gikk fint (men som dog gav meg kjennskap til fenomenet Screaming Barfies/Neglesprett). Kona rista av seg det midlertidige tapet av teknikk som har herja ho tidlig i sesongen, og topptaua >>>

Ace of Spades - isklatresesongen er i gong!

Dato:

21.12.2014

Turtype:

Isklatring

© Kristian Starheim Hæpp hæpp, etter ein træg start på vinteren la vi i veg til Franconia der rykta sa at det skulle finnast is. Det lisje cragget Ace of Spades i fjellsida på Mt. Lafayette tilbaud 1tl-ruter av varierande kvalitet, nokon veldig fine og andre meir forgløymelige. Etter å ha gått ein WI3 som kjendes enkel ut (fjordårsbeste var WI3) la eg augene på Ace of Spades sjølv, ein bratt 10-15 m WI4-vegg fulgt av lettare terreng med diverse opptak. Ein skal jo vere forsiktig med led på is. Men i tillegg til at teknikken kjendes god ut på oppvarminga har eg lest hyllemeter på hyllemeter med artiklar om isklatring, samt sett time på time med internettvideoar, turrapportar etc etc. Hadde eg hovudet med meg så skulle dette gå bra. Klatre klatre, skrue skrue, klatre klatre, skrue skrue. Smøris, >>>

Småveggsklatring på Crow Hill

Dato:

07.12.2014

Turtype:

Klatring

© Kristian Starheim For vått til klatring, for mildt til isklatring. Kva skal man ta seg til då? Sitte inne og sjå på reklame? Nei såvisst ikkje. På tide å lufte ascenderane - da klatrar man aid! Daniel og Kevin var med, Crow Hill sine bratte 1-tl rissruter var målet. Selen full av sikringar, fjellsko på føtene. Temperatur kring frysepunktet, men fint vær. Dette blir bra! Kevin tok eit skikkelig fall på første led. Daniel lovpriste aid-klatringa heile vegen dei 2 timane til topps ("dette er framtida!"), og sjølv syntest eg at dette faktisk kunne ha sin sjarm. Vel og merke holdt eg meg solid på C1-talet, medan Kevin tøtsja på C2'en. Alt i alt ein godt utnytta tidlig-vinterdag i Massachusetts.