Jeg har gått i fjellet hele livet, vokst opp med søndagsturer og skiturer, men det er først siden 2010 jeg har gått seriøst inn for fjellivet og har begynt å gå brattere turer.
Har høydeskrekk, men begynte på toppturlivet og startet på "Dronningturer" i Rauma. Gikk først alle "normale" fjellturer. Så begynte jeg å klatre for å venne kroppen og psyken til å være i høyden. Gikk så klatreturene en etter en. Har gått en i året. I år (2020) går jeg siste turen; Kvanndalstind. På veien har jeg følt på blod, svette og tårer og har hatt lyst til å grine av redsel flere ganger. Men jeg har kommet dithen at jeg tinderangler - og koser meg (stort sett). Gleder meg til fortsettelsen!!!