Adrenalin og lykke på Søraustre Skarvflyløyfttinder (09.05.2010)
| Startsted | Heimdalsmunnen (1180moh) |
|---|---|
| Turlengde | 10t 30min |
| Distanse | 25,0km |
| Høydemeter | 1000m |
| Kart |
|
| Bestigninger | Skarvflyløyfttinden SØ1 (2218moh) | 09.05.2010 |
|---|---|---|
| Skarvflyløyfttinden SØ2 (2100moh) | 09.05.2010 | |
| Skarvflyløyfttinden SØ3 (2060moh) | 09.05.2010 |
Kart
Turdeltakere
Bjørn-Even Verbeke
Sondre Kvambekk
Alexander Skogvoll
delvis med på turen var:
Morten Helgesen
Roar Busk
Alarmen på mobilen vekker meg og jeg ser at klokka er ti på 2, midt på natten. Ti minutter til jeg blir henta gitt. Ikke lenge etter har jeg dratt den trøtte kroppen min inn i Sondres bil og vi turer oppover E16 med musikk på. Bortsett fra et par timer i bilen, utenfor Mortens hus i Skrautvål, ble det ikke mye søvn denne natten. Kvart over syv våkner jeg, og ser Morten og Sondre som begge har stått opp. Vi kjører innover Valdresflya og jeg trosser min fraværende matlyst tidlig på morgen med en real turmat.
På parkeringsplassen ved Leirungsdalen møter vi Roar og Alex. Her pakker vi sekker og jeg rekker å helle i meg en kopp kaffe før hele gjengen på fem labber innover Leirungsdalen. Roar tar følge med oss inn et stykke forbi ”tyskerplassen”, der han alene skal bestige Munken. Vi andre har et annet fjell i sikte. Den noe ukjente fjellryggen sør for Skarvflyløyfttinden der tre pf10 topper befinner seg. Jeg er ikke et samlermenneske og samler derfor ikke pf10 topper men Skarvflyløyfttinden SØ1 hadde jeg hørt mye spennende om, dessuten ser den jo så rå ut fra øst der den stikker opp som en fryktinngytende torn i skyggen av sin snillere storebror Skarvflyløyfttinden.
Turen inn til foten av ryggen går ganske greit, men til tider et lite blodslit for de(les:jeg) som ikke er i så god form. Når vi kom over kneika ved Skarvflyløyftbreen måtte vi runde til venstre for en gigantisk bresprekk. Veien videre mot skarvflyløyftryggen var nå enkel og det kriblet i armer og bein etter å klatre på tørt fjell! Vi tok selvsagt turen oppom de to toppene SØ 2 og 3, SØ2 er svært spiss og det var ikke all verdens plass på toppen.
Klatringen mot SØ1
Vi visste at det går en enklere rute til SØ1 via en snørenne lenger nord, men vi valgte å klatre førstebestigerruta(?) som går omtrent rett på ryggen fra skaret mellom SØ2 og SØ1. Ruta var gradert til 4+. Jeg er ikke veldig erfaren i klatring, så jeg kjente det kriblet noe voldsomt i magen da jeg så oppover diederet jeg skulle lede opp. Morten fortalte at cruxet lå øverst i diederet og at det omtrent ikke fantes tak der. Etter diederet lå klatringen på ca grad 2-3 men den var utsatt. Vi etablerte en standplass i bunnen av en renne. Det var noe løst og ganske utsatt bare å klyve seg frem til denne standplassen og jeg var redd for at psyken skulle svikte meg.
”sikring klar!” sier sondre, ”klatrer” svarer jeg og legger i vei. Første opptaket var opp en liten renne. Jeg kom fort til bunnen av diederet der jeg fikk plassert en kamkile. Jeg klatret litt til langs diederet på helt greie fottak i venstresiden, de var i hvert fall greie nå da jeg hadde fått låne Sondres klatresko. Jeg satte flere sikringer og la merke til at den første kamkilen jeg hadde satt ikke tålte drag oppover. Det gjorde ikke så mye nå da jeg hadde satt en del andre sikringer. Jeg klatret litt til og sto snart ved cruxet. Her fikk jeg satt en hex som satt som støpt, det var en deilig følelse!
Fingrene begynte å bli kalde så jeg stakk dem i vottene og varmet dem litt. Jeg ble stående en liten stund for å få oversikt over alle fingertak og fottak. Det var som morten sa svært lite håndtak, ved første øyekast var det faktisk ingen. Løsningen ble da å plassere beina veldig høyt for så å strekke seg langt opp og prøve å gripe etter en formasjon som så ut til å være mulig å få et par fingre nedi. Godt hjulpet av oppmuntrende ord fra alle tre som sto i bunn gikk det! Fingrene fant det lille taket og etter litt kaving var jeg på trygg grunn med et stort smil om munnen!
Jeg befant meg nå på et galleri. Galleriet var fra 0,5 til 2 meter bredt, men snø, vann og grus gjorde at jeg ble nødt til å sette en mellomforankring for å komme meg trygt over på andre siden av galleriet der jeg satte standplass. Først ut var Alexander, han klatret på midten av tauet og måtte klippe sikringene inn på sin etterfølgende tauende. Dette for å unngå pendel når Sondre skulle klatre. Plutselig kjente jeg at tauet strammet seg. Jeg ble dratt mot sentralløkka på standplassen og Alex hang i stramt tau ved litt nedenfor cruxet. En skremmende opplevelse å plutselig kun henge etter standplasskilene, men også betryggende å se at disse faktisk holder, hehe! Dette fallet stoppet ikke Alex. Han kom seg opp, dog med ganske blodige hender.
Neste taulengde ledet Sondre. Han måtte først snike seg forbi et svært luftig hjørne. Ved baksiden av hjørnet fant han det smartest å ta på seg stegjern, fremfor seg hadde han nemlig en snørenne. Sikringsmulighetene var få men han kom seg også opp. Å klatre i fjell med dårlige sikringsmuligheter er lite koslig. Alex og jeg fulgte etter på topptau og det var deilig å komme opp og endelig kunne ta av meg de forferdelig trange klatreskoene. Morten som hadde tatt turen opp snørenna/omgåelsen av 4+ diederet besluttet å snu da på grunn av dårlig tid, han ble hentet av Julia ved bilen etterpå.
Resten av ryggen var stort sett klyving. Utsatt klyving vel og merke. man skulle helst ikke falle her da det ville resultert i et fint svev utfor det svære øststupet.
Vi kom oss opp og ble til slutt stoppet av noe som måtte være den siste hammeren. Jeg kjente igjen klatrepartiet i østsiden fra noen bilder. I vest så det ut som det gikk et galleri, og rett frem var det et svært bratt men samtidig veldig kort klatreparti. Sondre undersøkte ulike muligheter men endte opp med å sette en kamkile i en sprekk litt til venstre på hammeren og brukte denne som sikring og teknisk hjelpemiddel. Etter å ha fått opp både meg og Alex var seieren et faktum, toppen var nådd! Jeg tror vi alle sammen var svært lykkelige over å ha nådd toppen, spesielt tatt i betrakting at vi nærmest hadde gitt opp pga dårlig tid(bommen ved Valdresflya).
Etter et toppbilde ved mortens varde tok vi en kjapp rappell ned hammeren og så rasket vi oss ned ryggen og snørenna. Så var det bare å pakke sekken, spenne skiene og sette utfor. jeg har ikke ord for å beskrive mitt hat mot nedkjøringer på skare med mine elendige skiferdigheter, jeg kan bare si at det ble en del banning…
Takk for en uforglemmelig tur med hyggelig turfølge!
Flere bilder
Benutzerkommentare