Ekte vestlandsidyll (12.01.2014)

Nydelig søndag på Kvam

Søndag morgen stod jeg opp klokken 07.00 for og gjøre meg klar til tur. På turfronten ble romjulen på Tyin en kjempenedtur med bare dårlig vær. Etter mange bomturer med Sigbjørn der oppe var jeg sulten på en skikkelig langtur i urørt terreng med vintersol. Det var nettop denne søndagen. Eneste helgedag på lenge som yr.no kunne melde om finvær. Denne sjansen måtte gripes med strak arm.

Planen var og bestige Fuglafjellet på 1334 moh som er høyeste toppen i Kvam kommune. Jeg ringte inn til en som heter Torkjell som driver Kvamskogen.no. Jeg forhørte meg om snøforholdene og han kunne melde om gode snøforhold i høyden. Klokken 08.00 kjørte jeg fra Bergen og klokken 09.15 ankom jeg Kvamskogen der jeg parkerte ved Tokagjelet. Klokken 09.30 var jeg klar til marsj. Jeg fulgte veien som går oppover i hyttefeltet i Byrkjesete og helt til toppen av feltet og over en bro der den sluttet ved en hytte på toppen. Her fortsatte jeg på sommerstien på venstre side. Det var litt skispor her og der oppover et litt bredt felt i terrenget så det var ikke vanskelig og se hvor stien gikk. Været var upåklagelig. ca 10 minusgrader. Solen som skimtet mellom noen skyer skapte et nydelig lys over de snødekte fjellene.

© Endre Myrdal Olsen

Planen min videre nå var og følge det litt lange juvet, Dusgjel opp til et litt flatere terreng på nordsiden av Solhellanuten. I følge en tidligere turrapport og kartet selv så Dusgjel ut som et mye venneligere alternativ enn Klypet, et annet juv på østsiden som så noe brattere ut. Da jeg nærmet meg Dusgjel måtte jeg stoppe opp og tenke litt. Det var bratt ned til juvet og jeg kunne ikke gå der nede. Det renner også en elv der som ikke hadde frøset ordentlig. Planen ble nå og prøve og holde meg på vestsiden av Solhellanuten i stedet. På vei oppover mellom trærne var snøen dyp og det ble stadig brattere. Så bratt at jeg måtte ta av skiene der de bare sank ned under meg. Til fots ble det lettere men enkelte steder sank jeg ned til hoftene. Det var egentlig bare gøy helt til jeg innså at jeg kun hadde gått 3 km på 1,5 time. Det gikk for tregt, men jeg trøstet meg med at dette var det verste terrenget på turen og at det ble bedre når jeg kom opp i høyden.

Jeg kom over tregrensen og jeg kunne spenne på meg skiene igjen, men innså at jeg kom til og spare mer tid på og bare gå over hele Solhellanuten i stedet for og kave i de bratte skrentene her nede i dalsiden. Jeg gikk nå opp til toppen av Solhellanuten og herfra fikk jeg utsikt mot Myklavatnet. Det var fremdeles en nydelig soloppgang og Botnanuten skinnte i nydelig vintersol. Fantastiske farger. Jeg fikk herfra vid utsikt over Hardangerfjorden som sirkler seg gjennom på bunnen med de bratte snødekte toppene ruvende over. Velkommen til vestlandet. Jeg var overrasket over snømengden her oppe. Omtrent hver minste stein var dekket av snø. Uansett hvor bratt det var. Fantastisk. Jeg fortsatte nå videre nedover igjen og siktet meg inn på Prestafjellet like nord for Solhellanuten. Jeg fortsatte videre litt ned igjen før det igjen bar oppover mot Goddalseggene. Her stoppet jeg for og ta på fellene. Her går det såpass mye opp og ned at feller blir en god venn i dette terrenget. Det var mange små juv her og der som man ikke så på avstand. I stor fart med litt uoppmerksomhet tar det ikke lang tid før man ligger på ryggen og seiler nedover en fjellside.

© Endre Myrdal Olsen

Like nedenfor toppen av Goddalseggene tok jeg en pause med kaffe, sjokolade og rundstykke. Fra toppen av Goddalseggene funderte jeg over om jeg skulle finne en vei ned mot Kvanngrøet og krysse over på partiet mellom Myklavatnet og Svartavatnet, men det skulle ikke være så enkelt. Det var ganske så bratt ned her og med tanke på skredfare la jeg fra meg denne tanken ganske fort. Jeg rant nå ned til Kvanngrøet og gikk rundt Fotsperrnuten langs foten på nordsiden. Litt bratt her enkelte steder men det var overkommelig og ikke noe fare. Nå ville jeg også prøve på å ta meg over mellom Svartavatnet og Kvitebekkstjørna, men etter og ha kommet ned til Kvanngrøet hvor jeg så hvor bratt det var ned her måtte jeg legge fra meg denne ideen også. Dette betydde bare at jeg måtte ta den enormt lange omveien på nordsiden av den vesle toppen, Skolapp og over Skukkane til jeg fant et greit parti og ta meg over «muren» litt vest for Sørfuglen. Jeg mistet litt gnisten da jeg så hvor langt jeg hadde igjen. Det var ingen tvil om at returen måtte tas i mørket. Men det er jo bare gøy. Det jeg tenkte mest på nå var at jeg var ganske sliten allerede. Og jeg var ikke engang halveis. Tilbaketuren her er ikke bare en lang nedoverbakke man bare renner ned uten feller. Det var like mye opp og ned.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

På en nydelig dag som denne så må man bare nyte turen uansett om man er sliten. Jeg tok litt vann og fortsatte nedover den vesle bakken fra nordsiden av Fotsperrnuten. Jeg fant så et parti som gikk greit og ta seg ned fra Skolapp og kom etterhvert ned til en jakthytte som lå på vestsiden av Kvitebekkstjørna. Her den lå og lyste opp av ettermiddagssolen, var et praktfullt syn. Den var så urørt. Det er gøy og se at man er langt fra folk og føle at man er den første i sesongen som er der. Nå var det bare og ta seg opp Skukkane og så fikk jeg enten bli veldig skuffet eller veldig glad. Tok en kvikklunsj like ovenfor Skukkatjørnane og jeg ble nå enda mer skeptisk mtp Fuglafjellet nå. Det var ganske så bratt opp hele partiet på vestsiden av Sørfuglen. Jeg studerte det en stund og trodde etterhvert jeg så en vei som kunne være forsvarlig og følge oppover. Jeg gikk i kjent sikksakkstil oppover og måtte omsider ta av meg skiene og bære dem resten av veien. Det viste seg at den veien jeg hadde pekt meg ut og følge oppover var en felle og ledet til en lang og bratt bakke. Jeg måtte nå ta litt mer østover og begynte og småklyve litt. Plutselig kom jeg til en bratt vegg dekket av is. Veggen var ikke stor. Ca 2 meter høy. Kom jeg over denne ville resten av veien være peace of cake. Men jeg hadde verken stegjern eller isøks og det var litt bratt under meg allerede. Ikke minst var det langt ned. Sklei jeg på ispartiet ville jeg nok fallt langt ned og det ville blitt vanskelig og stoppe.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Her slutter turen. Tenkte jeg bare for meg selv. Jeg prøvde og se meg om etter tak i begynnelsen, men hva er poenget? Jeg ville ikke falle. Jeg var langt fra folk. Det beste er at jeg gradvis hadde blitt forberedt på og gjøre retrett. Neste gang jeg prøver er nok Myklavatnet trygt og gå på så da blir det en lettere rute. Jeg var fornøyd med hva jeg hadde gjort på denne turen hvertfall. Nå rente jeg ned Skukkane og tilbake til jakthytten ved Kvitebekkstjørna, tok meg opp mot Skolapp og fulgte sporene oppover mot foten av Fotsperrnuten. Jeg var ikke ferdig enda. Jeg tok turen oppom Fotsperrnuten på vei tilbake. Det ble en trøstetopp siden den er en 100m PF. Nå kjente jeg meg sliten. Krampene nappet i lår og legger. Jeg nøt den vakre blåtimen i fjellet på vei tilbake.

Fra Goddalseggene stoppet jeg for nok en gang og nyte utsikten mot Hardangerfjorden. Det begynte etterhvert og bli mørkt og hodelykten måtte fram. Det hadde føyket litt men sporene mine var absolutt mulig og følge. Tok av meg skiene igjen da jeg skulle ned fra Solhellanuten men kunne beholde dem på nedover fra østsiden av Dusgjel. Så var det bare og gå det lille stykket ned til anleggsveien og renne nedover gjennom hyttefeltet i Byrkjesete før jeg klokken 19.00 ankom bilen. Trøtt og sliten etter en lang dag på ski med mye opp og nedstigninger var det godt og sette seg ned og skru på varmen i bilen. Det var -14 grader ute nå. Nå ventet en og en halv times kjøring før jeg var hjemme.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen