Storfjellet og Småholtinder (30.04.2026)

Startet til fots i sommervarmen. Var meldt opp mot 20 grader ila dagen, så godt å komme i gang med turen tidlig. Fulgte sti over elva via et solid bro-stålelement før vi tok oss gjennom litt krattskog i retning av en sammenhengende snørenne vi hadde spottet fra veien. Da vi endelig nådde den smale snøglipa, var det bare å spenne på seg skiene, og høydemeterne forsvant effektivt oppover mot Meiadalskoppen.

Det var noe helt spesielt med å bevege seg opp den store snøflanken mot Storfjellet uten å se et eneste menneske. Dalen er nok lite besøkt, og nettopp det var grunnen til at vi hadde lagt turen hit. Vi tok oss opp til toppryggen litt nord for høyeste punkt via det slakeste partiet, og ruslet det siste stykket bort til toppen. Totalt brukte vi rundt 2,5 time i rolig tempo. Utsikten fra toppen var rett og slett formidabel.

Videre skled vi ned til foten av Store Småholtinden i fin vårslush. Her ønsket vi å vurdere snøforholdene i hengene før vi eventuelt gikk videre opp. Til tross for at sola sto rett på sørsiden, var det overraskende godt hold i snøen, og vi bestemte oss for å fortsette. Bratthenget midt i fjellet var turens crux, og vi traverserte gjennom henget effektivt med god avstand mellom oss. Kort tid etter sto vi på toppen og kunne nyte nok en fantastisk utsikt. Nedkjøringen bød på myk og innbydende vårsnø.

Siden jeg samler på panoramatopper, klarte jeg ikke å la den litt utilgjengelige Vestre Småholtinden stå igjen. Jeg tok derfor en egen avstikker bort dit, mens Thomas og Johanna vendte tilbake.

Jeg vurderte det som forsvarlig å kjøre gjennom den bratte nordvestflanken under Store Småholtinden, ettersom sola ennå ikke hadde rukket å påvirke snøen nevneverdig der. Underveis måtte skiene av for å klyve over et parti med fjell. Vel fremme på ryggen, satte jeg igjen ski og sekk og gikk det siste stykket til topps til fots. Tilbake ved sekken bar jeg skiene et lite stykke oppover ryggen i retning Store Småholtind før jeg spente dem på igjen og fant en sammenhengende snøpassasje tilbake til tryggere terreng. Det var godt å få krysset av en såpass sær og krevende panoramatopp.

Deretter fulgte jeg sporene til Thomas og Johanna tilbake mot Storfjellet før jeg cruiset ned Meiadalskoppen i tidvis sugende føre, og videre ned i tung, sørpete snø mot krattskogen. Jeg fulgte snørenna langt ned og fikk en enkel retur til bilen, hvor Thomas og Johanna allerede satt og nøt sola. Takk for turen!