Sydvesteggen på Galdhøpiggen (Vinter) (31.03.2026)
Written by eembees (Magnus Sletfjerding)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Galdhøpiggen (2,469m) | 31.03.2026 |
|---|---|---|
| Keilhaus Topp (2,355m) | 31.03.2026 |
Link til original bloggpost med bilder
Vilde og jeg våknet tidlig utenfor Spiterstulen, etter å ha kjørt opp kvelden før. Det var tirsdag, midt i påskeerien, og vi var begge klare på et nytt rangleeventyr i Jotunheimen. Etter en del “peakbook-forskning” hadde vi sett oss ut fjellene rundt Svellnosbreen som givende og spennende, med vanskelighetsgrad passende en vinter-rygg-novise som meg.
Ryggrangling om vinteren, oppdaget jeg, er en disiplin for folk med spesiell interesse i å bære tungt. Det er med andre ord den perfekte måten å sjekke om man er i form, eller å komme seg i form. Ikke bare skal man bære med seg det samme utstyret som om sommeren, men også alt utstyr for en topptur på ski. På veien opp er man altså nedtynget av flere kilo slynger og metall, så man går ikke særlig fort opp. Når man endelig kvitter seg med skiene for å klatre litt, blir bevegeligheten brått begrenset av disse plankene som slår borti alt innenfor 2 meters radius. Godt man holder partneren på en taulengdes avstand!
Vilde og jeg startet fra Spiterstulen rett etter daggry, og fant heldigvis ferdige spor helt frem til Eventyrisen. Oppover breen braste alle ambisjoner om Svellnosbreen Rundt-traversen for denne påska. Ved innsteget til Tverråtindtraversen lå det en skavl som ingen av oss ville teste i påskesola.
Vi fortsatte innover breen for å rekognosere de to neste stoppene langs hesteskoen - Ymmelstind og Storjuvtind. Oppover breen bar skiformen min preg av en vinter med mye jobb og lite tur - så jeg måtte kaste inn håndkleet og be om en pause for lunsj og gnagsårplaster. Vel spist og rekognosert falt beslutningen for dagens tur på traversens siste klatreetappe - Sydvesteggen til Galdhøpiggen. Jotunheimenføreren i beskriver den i korthet: et opptak på grad 2-3 i starten, mens det er greit videre, uten flere detaljer og dikkedarer. Beskrivelsen må nok ha blitt skrevet av noen fra Zappfes “Hold Kjeft-klubb”.
Fra breen bootpacket vi opp en steinete renne til der rapellen til Storjuvtind kommer ned, og trasket opp eggen mot innsteget av klatringa. Rundt kl 16 tok vi på tau da det bratnet til. Uværet skulle komme inn mellom 17 og 18, så pausene ble korte, selv om vi begge var ganske utslitte allerede da.
Eggens karakter er generelt klyving og gange i relativt trygt terreng, hvor høyre (nord) side av eggen for det meste er slakere enn venstre (sør). Derfor vekslet vi mellom å gå sikret og usikret opp langs eggen. Snøen langs eggen var overraskende myk, så selv om isøksene fikk kjøre seg, fikk stegjerna kun anledning til å bidra som ekstra vekt i sekken.
Da vi sto ved den siste bratte seksjonen rullet uværet inn, og vi fikk sikt redusert til 10m. Medtatte og fornøyde nådde vi toppen ca. kl 18, og kastet ikke bort noe tid med å skli nedover til Spiterstulen. Fantastiske snøforhold på nedkjøringen etter Keilhaus topp og helt ned til hytta lovet godt om påskeforholdene de neste dagene.
User comments