Snøhettatraversen fra Snøheim (07.09.2025)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Hettpiggen (2,261m) | 07.09.2025 |
|---|---|---|
| Snøhetta (2,286m) | 07.09.2025 | |
| Snøhetta Midttoppen (2,278m) | 07.09.2025 | |
| Snøhetta Vesttoppen (2,253m) | 07.09.2025 | |
| Visits of other PBEs | Snøheim (1,474m) | 07.09.2025 |
Dag 0 og 1 av la grande finale!
2025 skulle være det store avslutningsåret på 2000moh pf≥30m prosjektet mitt for hele Norge, og med fem Hestbrepiggar og tre topper på Dovrefjell gjenstående, skulle dette være oppnåelig. Etter klaff i Breheimen både i Kristi Himmelfartshelga og i månedsskiftet juli/august, og ditto hell med Store Langvasstind i samme månedsskifte, gjenstod bare Hettpiggen og Vesttoppen på Snøhetta. Men så var det «bare», da…
Sistnevnte bestigninger har vært planlagt ifm. Snøhettatraversen med Sondre «500fjell» Kvambekk som guide hele tre ganger, senest ifm. at det kraftige lavtrykket «Floris» ga uvær med snø, leteaksjoner og endatil dødsfall i høgfjellet første uka i august. Vi måtte selvfølgelig avlyse turen, og da Sondre ikke hadde anledning til å utsette den til senere i sommer, var gode råd dyre. Heldigvis fikk jeg avtale med ingen ringere enn Nils Nielsen ifm. kollegaturen til Leirvassbu 2-3 uker senere. Imidlertid snødde den planen også bort, og da vi kom over i september, begynte det virkelig å brenne et blått lys for avslutning av prosjektet i år.
Men så skjedde det som kan skje i september, det ble nemlig en skikkelig varmeperiode. Og ikke nok med det; det ble meldt flere dager med høytrykk, endatil ifm. en helg hvor jeg hadde anledning til å ta årets siste feriedag. Det store spørsmålet var imidlertid om Nils også hadde anledning, og da gladmeldingen endelig tikket inn på mobilen, stod jubelen i taket. YESS – da skulle endelig traversen kunne lykkes – og akkurat det syntes jeg var velfortjent på femte forsøk!
Lørdagen trillet jeg den lange vegen fra Karmøy til Hjerkinn, og før siste bussavgang til Snøheim hadde jeg tid til en kort tur på Fokstumyra. Her var det høstlig og fugletomt, og det eneste å skrive hjem om var 2-3 elger som beitet fredelig et stykke fra stien. Ved ankomst Snøheim var det selvfølgelig «stinn brakke» en slik finværshelg, men jeg var heldig og fikk ordnet meg en madrass i et lite krypinn som normalt ikke brukes til overnatting. Om natta var det både fullmåne og stjerneklart, så det var tydelig at den gode værmeldingen ville slå til.
Nils var en av de mange som strømmet ut av en like «stinn buss» kl. 9 søndag morgen. Det var en salig blanding av jegere, klatrere og mer vanlige turfolk som i all hovedsak skulle på Snøhetta en slik nydelig høstdag. Hyggelig å hilse på Nils, og etter litt rådslagning ble vi enige om i alle fall å droppe isøkser på turen. Stegjern ble imidlertid med, for vi hadde begrenset kunnskap om snøen som hadde rådet i høyden for et par uker siden, fortsatt kunne ligge i vestskardet. Av samme grunn valgte vi å «safe» ved å starte turen med stortoppen i stedet for vesttoppen, for da ville vi i alle fall klare Hettpiggen dersom forholdene var krevende.
Vi var av gårde fra Snøheim kl. 0910, og da var det allerede mange foran oss i løypa mot Snøhetta. I den etter hvert småbratte oppstigningen mot stortoppen kjente jeg at det ikke var min sprekeste dag, men så holdt vi også ganske jevnt og bra tempo med ditto mye i sekkene. Men at det skulle være så varmt som dette oppunder 2000moh i september, hadde ingen av oss tenkt på; det var ikke fritt for at lettelse i antrekket måtte til.
Kl. 1105, etter snaut to timer, passerte vi stortoppen uten større seremoni, men her var det mange som storkoste seg i det nydelige været. Sol fra skyfri himmel og nesten vindstille er sannelig ikke hverdagskost her oppe. Vi fortsatte videre vestover og passerte den mer beskjedne varden på midttoppen etter en halvtime. Det gikk såpass tid bort hit fordi det ennå var glatt av rim i skyggesiden etter minusgradene om natta, og vi måtte ta det riktig så forsiktig. Kanskje var det ikke så dumt at vi hadde tatt med oss stegjern og mye klær likevel?
Til endes på midttoppen var vi også forrige gang i juni 2020, og da stiftet vi visuelt bekjentskap med de to kvassere toppene på Snøhetta for første gang. Og herifra gjør de virkelig et voldsomt inntrykk – ingen tvil om at den vanlige fjellturist må stoppe her, nei! Nå derimot, tok vi en liten pause mens vi tok på oss klatreutstyret og fylte på med mat og drikke, før vi tok oss forsiktig ned i skardet. Det var grunn til å være forsiktig her, for det var mye løsmateriale av alle størrelser. Vi kom litt langt ned og måtte sikre et kort stykke opp igjen før vi tok oss greit bort til innsteget for selve klatringen – eller rettere sagt klyvingen.
Det hadde vært flere taulag før oss i oppstigningen, men vi kom ennå ikke i konflikt med dem. Vi fulgte først en grunn renne oppover mot høgre et kort stykke før vi fortsatte mer vertikalt og rett mot toppen. Slik jeg husker det, gikk dette veldig greit og uten «juks» av noe slag for min del. Og vipps så var vi sannelig oppe på forjettede Hettpiggen kl. 1235, etter snaut 3 ½ timer. Hovedmålet med turen var allerede oppnådd, altså!
Men det store spørsmålet nå var om vi skulle utfordre vestskardet og den høypotente vesttoppen, som framstår som et riktig monsterspir herifra. Vi hadde ikke sett snurten av snø noe sted, og det var heller ikke mye rim igjen etter nattens minusgrader; småfuktig noen plasser, men ikke særlig problematisk. Smått overrasket hørte jeg meg selv svare «JA!» da Nils spurte om vi skulle fortsette, og vi la en plan om å snu i skardet dersom det skulle vise seg vanskelig å komme videre.
Da var i alle fall beslutningen tatt, og vi tok igjen to av taulagene allerede i den første korte rappellen ned i vestskardet. Her manøvrerte Nils oss meget rutinert forbi de andre, og vipps så var vi nede av begge rappellene og i det beryktede vestskardet. Her går det et tydelig drag bortover i vestsida av massivet, og ved innsteget for klatringen var det allerede to taulag. SturlaS og hans turfølge var allerede i gang, og han kjente meg faktisk igjen fra PB og hadde skikkelig tro på at vesttoppen skulle bli min i dag – et meget hyggelig klapp på skulderen! Sammen med oss var en gjeng unge NTNU’ere fra mitt eget hjemfylke, og de var så greie at de faktisk slapp oss foran seg oppover.
Nils var ikke snauere enn at han tok oss oppover parallelt med våre nye «makkere». Vi gikk korte taulengder for kommunikasjonens skyld, og da var det også lettere for meg å «jukse» et par plasser hvor opptakene ble i tyngste laget i fri. Ikke noe problem for meg som er såpass voksen at stil ikke betyr noe lenger. For å gjøre en lang historie kort, så gikk også denne klatringen fint; først oppover en grunn renne mot venstre til en stor hylle oppunder toppen, så et stykke sørover i flanken før vi kom oss opp et drag helt til topps på vesttoppen. Her toppet vi ut like hele kl. 1430, etter 5 timer 20 min på tur.
Og hvilke tanker gjør man seg når et så høythengende mål som siste 2000m-topp i landet, endelig er i boks? Stor glede og tilfredsstillelse, selvfølgelig, og ekstra hyggelig å dele opplevelsen med Nils og de nye «makkerne» våre. Etter gratulasjoner og en matbit ved toppvarden takket de for seg og raska på nedover for å nå 1645-bussen fra Snøheim. Jeg ble igjen alene på toppen og bare nøt stunda og utsikten til også jeg begynte på nedturen. Jeg hadde ingen hast og bare storkoste meg nedover, med fokus på å komme helskinnet ned gjennom ura. Dette gikk programmessig om enn det var drygt, og en time etter bussavgangen klokket jeg inn på Snøheim etter 14 km, 950 hm og drøyt 8 ½ timer på tur.
Både stegjern og vindtette klær ble forresten liggende ubrukt i sekken hele dagen… Av fugleliv såg vi noen snøspurver og ravner, dessuten et par sommerfugler helt oppunder toppene på Snøhetta.
Jeg ble over enda en natt på hytta og feiret med 3-retters middag og god frokost mandag morgen før den lange hjemturen. Dette var min siste feriedag for i år og en meget verdig avslutning på både tursommeren og 2000moh pf≥30m prosjektet mitt for hele Norge!
User comments
Gratulerer 227 ;-)
Written by Maja 08.09.2025 13:46Såå mye med ferdig 30-liste! Mange flotte tur og gode minner er det i turboka di!!
Sv: Gratulerer 227 ;-)
Written by Kaare_70 08.09.2025 14:58Tusen takk! Gratulerer selv med flott tur samme dag som vi var over Snøhetta. Vi opplevde det samme som dere; glatt av rim i skyggesidene, men heldigvis tinte det opp ila. dagen. Lykke til selv med innspurten, det er litt av en liste å fullføre og mange fantastiske turopplevelser!