Morratur på Rambervarden før hjemtur (24.08.2025)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Rambertinden (1,623m) | 24.08.2025 |
|---|
Hyggelige dager på Gildhus i Vik i Sogn. Drammensfamilien har beholdt kontakten med Vikfamilien uansett hva som har skjedd siden jeg for årevis siden var sammen med Irene.
Det ble for mye kake på lørdagen etter turen som egentlig skulle vært Seljadalen rundt, men som skodda satte en stopper for. Jeg tenkte selvfølgelig så det knaket på mulig tur før hjemreise i løpet av søndagen, og fikk uventet (?) støtte av Irenes søster Marianne, hun bare måtte på tur for å føle seg bedre. Da slapp jeg å være han ekstreme særingen...
Klokka halv 9 var vi i gang tror jeg. Begge var vi enige om at det var juks ikke å starte fra Gildhus, men spesielt jeg slo et slag for at vi måtte jukse oss opp i bil mot stølen Rambera, for med tanke på den lange bilturen hjem til Drammen så ville selv mellom 900 og 1000 meters høydeforskjell bli mye nok.
Marianne har vært med på Veslebusamling i sommer og i grunn vært ekstremt fjellinteressert de siste åra, så tempoet var null problem oppover liene retning Hjorthaugrana.
For meg var dette en svært nostalgisk tur siden jeg ikke hadde tråkket på dette massivet med mine bein siden mars 2012. Da vi var på besøk i fjor for første gang på årevis var det Fagerdalsnipa i kanonvær som fikk mitt besøk. Men jammen finnes det minner herfra, legendariske sådanne. Mest kjent er selvsagt romjulsturen med Sondre i 2010, en type romjul jeg har gitt opp å få tilbake, for jula er jo aldri 1 meter snø, blåswixføre og kaldt knallvær samtidig lenger... Fresvikbreen og natta ved Ytstevarden på Nummestolane lever mytisk videre.
Og Seljadalen rundt i vinterdrakt i absolutt Øyvindvær, som var siste turen min her skulle det vise seg... De ellers råflotte bildene av Nummestolane fra Ennebakkfjellet pluss endel andre motiver ble skjemmet av en håpløs innstilling på kameraet jeg ikke forsto meg på, sånn at det sto feil dato i nedre bildekant. Og yngstesønn i huset, Håvard, var frustrert over at jeg ikke kom tilbake fra turen i tide til å spille dataspill. Alle som kjenner meg vet at sånn måtte det bli!
Irene fikk jeg med på tur til topps på Rambervarden fra Grønsberg sommeren 2008. For meg var det rart at hun aldri hadde vært der før og først som 28-åring kom seg dit ved hjelp av en drammenser... Og sommeren 2008 var ikke den verste værsommeren sørpå...
Så mye som har skjedd siden sist jeg var her, Ramberamassiv, ikke minst med forskjellige kjærester som for eksempel vakker spirituell svensk dame, råflott mørk "Åssiaramp"-dame, og falsk blondine med 4 katter og badass-hund... Tenk på alt som har skjedd siden jeg og Irene tråkket her!!!
Og nå tråkket jeg her igjen, sammen med Irenes søster med samme navn som "Åssiarampen". Vi skravla i vei om absolutt alt som har med fjell å gjøre og om at vi har aaaltfor lite fritid og at man påtvinges altfor mange datoer i sosiale sammenhenger og bes for tidlig av sjefen på jobb å ta ut sommerferie uten å ha sjanse til å vite noe som helst om værtendenser så man kan velge riktig og unngå skivebom... "Sånn må det være!" sier de voksne for å få deg til å føle deg som en bortskjemt drittunge! Desto bedre er det å møte en annen "bortskjemt drittunge" som virkelig har skjønt det og ikke føler på behovet for å prakke på deg skyldfølelsen og det å føle deg dum!!! Takk Marianne! :)
Vi kom etterhvert inn på de smått kaotiske flatene som Arne har beskrevet som "katastrofeområder" fra naturens side. Selve Rambervarden dukket opp som den ørlille tinden den er, noe som gjør at den her på Peakbook kalles Rambertinden, et navn nytt for meg på linje med hva Romsdalseggen var i 2010...
Dessverre var det fortsatt endel skodde på himmelen i øst og sørøst, og med kjøreturen hjem til Drammen i bakhodet føltes opp og ned-partiene i retning topp-punktet nokså langdrøye...
Men vi kom da fram til slutt! Bare for å konstatere at Fresvikbreen lå tjukt inni tåka. Det var mulig å ane deler av Sognefjorden i øst bak både Gullsetdalens mektige revne og fjella ovenfor. Og sola skinte tross alt, så vi hadde det mye bedre enn på Ennebakkfjellet dagen før. Hadde vi (les jeg) hatt bedre tid så hadde det vært obligatorisk å gå utpå kanten av Hestfjellet en halv km lenger bort og ned, med dramatisk utsikt over nettopp Gullsetdalen. Men det ville koste masse tid...
Vi startet heller på tilbaketuren. Spesielt flott var det å gå rundt det ganske så mektige, iskalde og tydeligvis dype 1533-vantnet. Skriver vatn siden dette er Sogn... Med snøfonner ble det noen fine motiver her. Vi kom også utpå "pynten mot nord og kunne se områdene rundt Leikanger og Balestrand. Mye skyer og forholdsvis fjern utsikt gjorde dette mest til en kuriositet og ikke helt wow-følelsen. Men den siste følelsen ble til de grader fremkalt da vi kom utpå kanten der massivet velter utover mot selve Vik. Et gammelt motiv for meg, men det var lenge siden sist, og på vei opp hadde vi hatt det i ryggen. Dette er jo en klassiker av et smellvakkert mektig panorama! Med det grønne jordbrukslandskapet langt der nede, de grønne skarpe åsryggene, delvis grønne fjell, grå fjell, snøklatter, Bødalen som svinger seg oppover mot Vikafjellet bak Ovriseggi, Ovrisdalen på motsatt side, og Synshovden med Sognefjorden bak som strekker seg så lang den er utover mot kysten som man ikke ser, og alt dette akkompagnert av sauebjeller og komisk breking, da er det nasjonalromantiske bildet komplett! Det var et rørende gjensyn! Her hører jeg delvis hjemme. Vik i Sogn, det er jo på mange måter nasjonalromantikkens hjerte!
Joda, dessverre finnes bygdedyret og alt som følger med menneskeheten. Men her er nasjonalromantikken jeg drømte om da jeg leste Nils Rustads bok "Minner fra fjell og skog" og her er nasjonalromantikken jeg drømmer om når jeg hører på Ole Bull. Naturen sørger for den uavhengig av samfunnet.
Vi kom oss vel på en måte ikke ned helt i tide, men som jeg sa til Marianne; det var det verdt! Hadde jeg grua meg til selve jobben og kollegene måtte jeg reist hjem dagen før for å ha en bufferdag. Nå var det kun et spørsmål om å få nok søvn og det å grue seg til å stå opp tidlig for å dra på jobb. Ikke å grue seg for selve jobben og kollegene. Dette var en finfin tur! Tusen takk til Marianne for flott tur og hyggelig turfølge! Det blir nok flere turer sammen, og det hadde blitt mange flere turer sammen om vi bodde i samme område! Stor takk ellers til familien Ovrid på Gildhus 23 for trivelige dager og gjestfrihet!!!
User comments