Hurrungane «mini-maraton» (18.08.2025)

© Sondre Kvambekk

Det er over 11 år siden den unge og uredde Kvambekk var på langtur på kryss og tvers i Hurrungane. Den i ettertid omtalte «Hurrungane 2K-maraton». Hva blir det neste prosjektet, spør folk. For min del ble dette på sett og vis både starten og slutten på min tindemaraton-karriere. Det var et enormt prosjekt der jeg stilte godt forberedt, og alt klaffet. Likevel innså jeg hvilken risiko man utsetter seg for dersom denne aktiviteten skulle bli hverdagskost. Farten er høy, adrenalinet er på topp, men konsekvensen er høy hvis man tråkker feil. De siste årene har jeg verken hatt inspirasjon eller prioritert tid til egne fjellprosjekter, annet enn jobbrelatert tindevegledning med gjester. Men en drøm som har ligget og ulmet i flere år, men som jeg ikke før nå har tatt skikkelig tak i, har vært en stortur over fire av de mest krevende ryggtraversene i Hurrungane. Denne turen har trolig ikke blitt gjort tidligere på under ett døgn, og i alle fall ikke alene. Ferden går over Dyrhaugsryggen, Midtmaradalsryggen, Maradalsryggen (inkludert Mannen og Kjerringi), Sentraltinden og Skagastølsryggen.

Først og fremst er dette en lang tur på 32 km og 4500 høydemeter, men utfordringen ligger i det vedvarende eksponerte terrenget og at segmenter av turen inkluderer tausoloering (LRS – lead rope soloing) som er et tidkrevende og risikofylt element. Dette gjelder spesielt området mellom Mannen, Kjerringi og Jernskartinden. Denne delen av turen har jeg besøkt en gang tidligere i 2013. Den gangen måtte vi bruke 2 x 60 meters tau for å rappellere oss ned den bratte og glatte veggen fra Mannen og ned i skaret mot Kjerringi (Maradalsskaret). Å ha med så mye tau på en soloferd gjorde dette prosjektet i grunn lite attraktivt, men i fjor sommer møtte jeg tilfeldigvis fjellfanten Magne Svare og en kompis oppunder Sentraltinden. De var underveis på en sprek 2-dagerstur over Skagastøls- og Styggedalsryggen og videre ned til Skogadalsbøen. Dagen etter var planen å fortsette over Maradalsryggen (inkludert Kjerringi og Mannen) og videre over Storen. I etterkant av denne turen fikk jeg en rapport av Magne med beskrivelse om et hyllesystem som omgår den lange rappellen fra Mannen og ned i Maradalsskaret. Beskrivelsen var «2’ er klatring i litt bløtt grafs». Dette var oppløftende nyheter for min del. Dette betød at jeg forhåpentligvis kunne forsøke å gjennomføre turen med kun ett 30-meters tau til ledklatring og rappeller.

Sommeren er som alltid hektisk for min del med mye jobbing til fjells og lite fri. Når jeg først har fri på sommeren er stort sett alltid familien prioritet nummer 1. Denne sommeren hadde jeg likevel fridd til min samboer om å få lov til å bruke en finværsdag av ferien til denne langturen, dersom muligheten bydde seg. Fikk innvilget søknaden, fulgte nøye med på værmeldingene og det så ut til at mandag 18. august skulle bli den store dagen jeg hadde mulighet. Jeg hadde ikke like godt treningsgrunnlag denne gangen som før maratonturen i 2014, men jeg satset på å klare å gjennomføre på gammel seighet og rutine. Selv om det er et ambisiøst prosjekt var målet helt klart å gjennomføre med tilstrekkelig sikkerhetsmargin og komme hjem i god behold. Det var mitt løfte. Fulgte oppskriften fra sist gang med karbo-loading de to siste dagene og fylle opp væskebalansen med farris og energidrikk. Overveide nøye hva jeg pakket med i sekken. Samtidig ønsket jeg å være selvberget i tilfelle noe skjedde med meg undervegs. Derfor droppet jeg på ingen måte sikkerhetsutstyr som vindsekk og dunjakke osv. Ved start veide sekken 12-13 kg, men ble noe lettere undervegs som jeg spiste og drakk. Kjørte fra Skjåk og over Sognefjellet søndag kveld og la meg til rette baki Caddy’n i en lomme like oppi Ringsdalen på drøyt 1000 moh. Dette skulle bli start- og sluttpunktet for ferden. Jeg hadde satt igjen sykkelen min (el-sykkel) for den siste sjarmøretappen nede på Skagastølen i og med at jeg hadde planlagt å komme ned dit etter Skagastølsryggen. Nå var det bare å få seg en god natts søvn og lade de siste batteriene.

Klokken 06:00 ringte vekkerklokka. Hadde faktisk sovet godt og lenge denne natten, så oppladningen kunne jeg i alle fall ikke skylde på. Ute var det faktisk overskyet. Et lite skjær i sjøen.. Men det så ut til å være et tynt skylag på rundt 1400-1500 moh, og at forhåpentligvis var fjelltoppene høyere oppe over skyene og badet i sol. Fortærte en frokost bestående av Real Turmat frokost (sjokaldemusli), kaffe og en liten mangojus. Det var nokså kjølig ute, så jeg valgte å starte med vindjakka på. Kl. 06:36 gikk startskuddet. Begynte med å jogge bort til kraftverksinntaket for å få i gang motoren. Det ble ikke mange meterne videre med jogg oppover stien mot Dyrhaugsryggen før jeg måtte gire ned noen hakk, men jeg ble i alle fall fort varm og kunne fortsette i t-skjorte. Forøvrig nøyaktig samme t-skjorte og tights som jeg brukte på maratonturen i 2014. Forhåpentligvis bringer det både hell og lykke.

© Sondre Kvambekk

Hadde et fint driv oppover mot Nørdre Dyrhaugstinden. Det er forholdsvis god sti opp til Øvre Dyrhaug, men derfra blir det grovere terreng med småvarder som viser veien. Fort gjort å miste «stien», men fant en ganske grei trasé. Hadde som mål å drikke hvert 15-20 minutt fra camelbaken og ta en matbit hver time. En matpause kunne bestå av f. eks. en hjemmelaget energibar, eller et kvart pizzastykke, eller tre lefseklenninger, i tillegg til noen seigmenn eller en halv sjokolade. Viktig å være nøye med dette for å ikke gå på en smell senere i ferden. Kroppen føltes god ut, så første matpause ble spising i bevegelse fremfor å sitte på rompa slik jeg gjorde i 2014. Kom over skyene som jeg hadde håpet rundt 1500 moh. «Her oppe er frihet og Gud, der nede famler de andre», slik Henrik Ibsen sa på en eller annen fjelltopp. For en magisk dag! Nådde postkassa på Nørdre Dyrhaugstinden etter 1t 21min og drøyt 1000 høydemeter. Nå var den første lange seige bakken unnagjort, og nå begynte endelig moroa med en lang klyve- og klatretur over Dyrhaugs- og Midtmaradalsryggen, deriblant fire 2000-meterstopper med primærfaktor over 30 meter.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Fortsatte med godt mot og selvtillit bortetter ryggen, forbi Store Dyrhaugstinden og videre til Søre Dyrhaugstinden. Morsom og luftig klyving langs dette partiet, men sjelden vanskelig. Videre måtte jeg et godt stykke ned i Berges skar som er laveste punkt videre mot Nørdre og Nestnørdre Midtmaradalstinden. Her må man treffe litt på veien. Blant annet må man holde litt ut mot vest av ryggen gjennom en «tunnel» halvvegs ned mot skaret. Morsom og luftig klyving videre opp til Nestnørdre Midtmaradalstinden, og jeg så på klokka at jeg hadde brukt kun 55 minutter fra Nørdre Dyrhaugstinden og hit. Fem minutter kortere tid enn jeg brukte under maratonturen i 2014. Dette var over forventning! Pappaformen er kanskje ikke så gæren likevel..?

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Fra Nestnørdre Midtmaradalstinden begynte nedstigningen videre langs ryggen mot Lovskar. Først en den partier med litt svaete nedklyving før det etter hvert kommet et par bratte avsatser som må forseres. Her er det ofte vanlig å bruke tau, men jeg løste det som i 2014 uten taubruk med stor forsiktighet. Man forserer første avsats litt på høyre side i starten og skrår (her er det utsatt, men lett) deretter ned mot venstre mot neste avsats, og deretter ned mot høyre igjen (her er det litt teknisk, men ikke så utsatt). Ikke så lenge etter kommer man til de omtalte «pinaklene». Her kan det være lurt å være litt lokalkjent for å treffe på ruta. Det er spesielt to partier med nedklyving som er litt ekle og som de fleste ville brukt tau på, men jeg kjenner ruta godt og tok meg forbi dette partiet med stor forsiktighet. Kort tid etter var jeg nede i Lovskar, og nå begynte etter hvert oppstigningen mot Store Midtmaradalstinden. Først litt opp og ned over noen mellomtopper. Havnet litt for langt ned i sørvestsida i et forsøk på å omgå den andre mellomtoppen. Tror jeg ikke tjente noe særlig på det. I oppstigningen mot Store Midtmaradalstinden kjente jeg at beina begynte å bli litt sure. Kanskje jeg hadde tatt meg litt vann over hodet og startet ut litt over evne? Måtte gire ned et hakk for å ikke bli skikkelig stiv.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Omgikk «Halls hammer» i sørvestsiden via noen utsatte hyllesystemer. De fleste vil forstå hvor man skal omgå. Når ryggen etter hvert flater ut og går ned i et lite hakk før den igjen reiser seg bratt opp skal man ca. 20 høydemeter ned i ei renne mot høyre. Deretter følge en smal og utsatt hylle bortover i side. Videre litt opp og litt ned forbi tre-fire litt ekle punkter. Spesielt synes jeg ett av disse partiene er ekle. Fra ei gresshylle og to-tre meter opp på en ny hylle. Her er det litt dårlige tak for hendene i starten og man må få høyre fot høyt opp med ca. 400 meter med luft under rompa. Her valgte jeg å ta på meg klatreselen og sikre meg med ei slynge til en lilla Totem-kamsikring mens jeg gjorde det ene flyttet. Det føltes mye bedre. Kommer man motsatt vei kan man legge igjen ei langslynge rundt en solid nabb og holde i slynga. Etter hvert kom jeg inn i et slags skrårennesystem som førte meg opp igjen på ryggen. Noen få klyvepassasjer videre og jeg var til slutt på toppen av Store Midtmaradalstinden, 3 timer og 35 minutter fra start.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Kjente at lårene fortsatt var ganske sure, så det var bare å tølte videre i relativt rolig tempo for å hente seg inn. Fortsatt laaangt igjen! Litt klyving videre ned og opp på Vetle Midtmaradalstinden og litt løs klyving ned fra sistnevnte før det etter hvert ble åpnere og mindre eksponert terreng. Fortsatte over brefonna sør for 1959-toppen som heldigvis hadde snø på seg. Det skal sies at denne fonna faktisk er en isbre med sprekker på. Så vær obs på dette dersom du bruker denne på tur mot Store Midtmaradalstinden. Etter å ha forsert breen tok jeg en ti minutter lang spisepause der jeg satt med beina høyt. Kastet innpå en gel i tillegg. Jeg trengte at kroppen hentet seg litt inn igjen. At jeg kjente det nå kan ha en sammenheng med litt for høyt starttempo, og litt for dårlig treningsgrunnlag i forhold til i 2014. Det føltes godt ut med en pause, og jeg bestemte meg for at jeg skulle fortsette med å sitte på rompa i pausene videre ut i ferden. Var heldig med å kunne følge flere partier med snøfonner ned fra 1749-toppen, og omkring 1400 moh rundet jeg over mot nord og bikket ned i Midtmaradalen.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Passasjen fra Midtmaradalsryggen og ned i Midtmaradalen var en del av ferden jeg ikke hadde befart i forkant og som jeg var noe spent på. Det var som jeg forventet og fryktet, nokså ekle partier med glatte svaberg, men akkurat nok smale og våte gresshyller til å snirkle seg gjennom og ned. Litt med hjertet i halsen noen plasser. Slikt terreng er jeg svært lite glad i. Tror jeg ikke går ned her flere ganger. Mulig det er litt lettere å ta seg ned i dalen ca. 250 meter lenger mot sørøst før man bikker ned, men ikke så lett å si på avstand. Kom meg etter hvert ned på noen vegeterte partier som førte meg ned til Midtmaradøla. Måtte faktisk helt ned på 1060 moh. Nesten like lavt som der turen startet... Ble nok en god matpause her, 5 timer og 10 minutter fra start. Var nå snaut halvvegs i høydemeter og distanse, men jeg visste at tausoloeringen på Kjerringi og Jernskartinden kom til å spise mye av tidsskjemaet. Fylte camelbaken med en liten liter med vann som skulle holde til den siste planlagte vannfyllingen oppunder Mannen. Valgte å ta av meg sko og sokker før jeg krysset elva som slettes ikke var urovekkende stri heldigvis.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Nå var det ferdens andre lange og seige motbakke opp mot Maradalsryggen og etter hvert Mannen. Ruta opp til Maradalsryggen hadde jeg heller ikke befart i forkant, men jeg hadde lånt noen tracks fra Janne og Johan på Peakbook i tilfelle jeg rotet meg bort. Brukte nok ikke helt samme rute som dem, men fant en vei opp likevel. Vedvarende bratt, begrodd og generelt småkjipt terreng som jeg ikke var å gira på å måtte gå ned igjen. Noen småutsatte passasjer måtte jeg også forsere her og der. Nå begynte sola virkelig å varme og svetten silte. Jeg følte at jeg nå var nede i krabbegir. Brydde meg ikke lenger om å klokke inn på en god tid. Nå var målet kun å gjennomføre uten å havne i noe mer trøbbel. Fant en rennende bekk på 1570 moh på Maradalsryggen. Her tok jeg nok en matpause og fylte opp både camelbaken og vannflaska og blandet i energidrikk. Jeg var så tørst at jeg omtrent styrtet en halvliter med vann. Det var kanskje ikke så lurt. Det endte opp meg at jeg ble ordentlig uggen i kroppen og måtte ut i grøfta for å spy. Mistet også fullstendig matlysten etter dette. Jeg visste at dersom jeg ikke tar til meg mat og drikke så er turen et endt kapittel. Måtte bare tvinge i meg mer mat og heller drikke i små porsjoner. Heldigvis ga kvalmen seg litt etter litt som jeg ruslet i rolig tempo bortover fine svapartier mot den bratte østryggen på Mannen.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Mannen og Kjerringi er to sagnomsuste fjelltopper. Trolig er dette Jotunheimens, og kanskje til og med noen av landets mest utilgjengelige tinder. Det er lang innmarsj og det er ingen enkel vei for å komme seg til topps. Det er ikke uten grunn at jeg har valgt å inkludere disse toppene i denne storturen, selv om de får altfor lite besøk pga sin beskjedne høyde like oppunder 2000 moh. Opp på Mannen er det tiltagende bratthet. Etter hvert som det ble nokså bratt rundet jeg litt over på høyre siden i et skyggefullt dieder som jeg fulgte et godt stykke oppover. Passerte flere gamle rappellslynger som sikker har ligget der i flere titalls år. Forholdsvis greit å klyve opp, men kanskje ikke så morsomt ned igjen. Etter hvert så blir det noe slakkere det siste stykket opp mot toppvarden, men det er litt labyrintgåing mellom hyllesystemer og fort gjort å glemme hvor man kom opp når man skal ned igjen.

© Sondre Kvambekk

Nådde toppen av Mannen etter 7 timer og 5 minutter. Nå begynte den aller mest spennende delen av ferden, og jeg var spesielt spent på dette hyllesystemet som Magne hadde rapportert om for å ta seg ned i Maradalsskaret. Ser forøvrig at dette hyllesystemet også er beskrevet såvidt i NTK sin Klarefører for Jotunheimen. Jeg hadde sett noen bilder som Magne hadde sendt, i tillegg til noen andre oversiktsbilder jeg hadde funnet på nettet. Det er to hyllesystemer som går på tvers i nordveggen, men jeg visste ikke hvilken av dem som var den beste. I mitt hode var 2er klatring noe jeg normalt sett skulle klare uten tausikring, og jeg så for meg at det stort sett var grei klyving. Returnerte samme vei som jeg kom opp ca. 50 høydemeter. Fant innsteget til øvre hylle, men det så bratt og ekkelt ut for å komme seg ned på hyllegalleriet. Det stemte ikke helt med det jeg hadde sett for meg, og her måtte jeg i alle fall fram med tauet... Da var det sikkert nedre hyllesystem som er det riktige tenkte jeg.

© Sondre Kvambekk

Fortsatte 20-30 høydemeter lenger ned og fant innsteget til nedre hyllesystem. Uff.. det så ikke spesielt innbydende ut det heller. Først et ekkelt og utsatt flytt for å komme innpå hylla. Sleipe og mosekledde fottak og litt for dårlige hender. Helt på kanten av det jeg syntes var akseptabelt å gjøre uten tau. Deretter ble det litt lettere før det etter hvert ble brattere nedover langs hylla. Her var det ikke noe annet å gjøre enn å ta fram tauet. En liten strek i regninga å måtte sikre med tau her tenkte jeg, men må man så må man. Safety first. Å tausoloere skiller seg fra ledklatring der man klatrer sammen med en partner med at man må klatre samme taulengde to ganger, eller egentlig tre ganger dersom man regner med at man i tillegg må rappellere en gang. Med andre ord, tidkrevende! Dette partiet måtte jeg løse med å (1) fiksere tauet i en standplass på toppen, (2) rappellere nedover mens jeg satte jevnlig med mellomforankringer på tauet, (3) fiksere andre enden av tauet i en standplass i bunn som tåler drag oppover, (4) klatre opp igjen til øvre standplass langs tauet ved bruk av microtraxion, (5) klatre ned igjen til nedre standplass på «led» ved hjelp av en Grigri+ som er retningsstyrt opp mot en brystslynge for bedre «mating av tau» og sikrere låsing av tauet ved et fall. Se video her: https://www.youtube.com/watch?v=9NxGPzFSHPU

Jeg måtte utføre to taulengder med denne metoden nedover langs hylla før jeg nesten av kommet helt ned i skaret, men her ble jeg stoppet av en bratt og glatt vegg som hindret meg i å komme helt bort til skaret. Det var vanskelig å si hvor vanskelig klatring det hadde vært, men det var traverserende klatring som jeg var redd jeg ville gå meg fast på dersom jeg hadde forsøkt. Noen 2er klatring var det definitivt ikke, så jeg forstod at jeg hadde kommet på villspor. Hva gjør jeg nå? For første gang på turen kjente jeg på den tunge og forpliktende følelsen av å være alene i fjellet. Langt vekk fra folk i en mørk, luftig og våt nordvegg i Hurrungane. Grøss og gru! Det var nesten så en tåre presset på i øyekroken, for den første tanken min nå var å avbryte. Jeg var usikker på om jeg hadde stamina til å klatre opp igjen og forsøke meg på å forsere det øvre hyllesystemet. Det var heller ingen enkel løsning å avbryte. Det ville blitt en solid og lang retur ut hele Maradalsryggen, og videre ned til Hjelle i Utladalen før en svindyr taxitur opp igjen til Ringsdalen. Brukte litt tid før jeg bestemte meg for hva jeg skulle gjøre. Satt meg ned, drakk litt og spiste litt sjokolade før jeg mannen meg opp til å klatre opp igjen og forsøke meg på øvre hyllesystem. Da ble det to taulengder opp igjen samme vei som jeg kom. Jeg brukte nok en drøy time på dette blindsporet på nedre hyllesystem vil jeg anslå.

Omsider var jeg tilbake ved innsteget til øvre hyllesystem. Her var det også fram med tauet og gjennomføre en taulengde for å komme ned på selve hylla. Absolutt tauterreng for min del. Veldig utsatt og glatt flere steder her. Deretter var det noen meter med litt enklere klyving uten tau før hylla smalnet og bratnet til drastisk. Her var det bare å kjøre på med nok en taulengde. Kanskje ikke så mye vanskeligere enn grad 2, men jeg vil nok heller si grad 3, og svært utsatt og småglatt! Etter den siste taulengden fortsatte jeg uten tau gjennom en slags tunnel under en blokk, og nå klarte jeg akkurat å komme meg ned i skaret på en trygg måte uten å bruke mer tid i tauet. Ankom Maradalsskaret etter 8 timer og 51 minutter. Her var jeg tilbake på noe kjente trakter i og med at jeg hadde klatret opp her i 2013, men det er jo 12 år siden. Husker det som noe løs og utsatt klatring opp mot grad 4+. Den gangen hadde vi med 60-meterstau og klatret til topps på Kjerringi i fire taulengder. Med 30-meterstau antok jeg at det ville bli noe flere taulengder.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

De første 15 meterne fra skaret og opp til hyllesystemet som fører en mot høyre i veggen valgte jeg å klatre uten tau. Rundt grad 3. Bortover hyllesystemet var det svært utsatt, og et parti rundt et lite hjørne valgte jeg å sikre i en fem meter lang taulengde. Videre noen meter til med lett gåing før det bratnet til igjen. Herfra sikret jeg meg selv med to korte taulengder opp til blokka før den omtalte «Fingertraversen». En del løst fjell, så jeg brukte god tid til å sjekke alle tak og rense linja når jeg måtte rappellere ned igjen for å hente sikringene. Å få en stein i hodet her ville kunne være fatalt. Fingertraversen var veldig spennende også denne gangen. Man bruker jo egentlig ikke fingrene, men man må balansere bortetter en tre-fire meter lang og smal hylle der man føler at man nærmest blir presset ut i stupet. Jeg husker at Øyvind som jeg klatret med i 2013 var nær ved å få nervesammenbrudd på dette punktet. For min del opplevde jeg ikke dette partiet som så veldig krevende i forhold til andre ting jeg hadde vært igjennom denne dagen. Strakk taulengden så det akkurat gikk med et 30-meterstau, men da var det pinnestram line tilbake igjen til forrige standplass. Med tausoloeringsmetoden måtte jeg klatre fingertraversen hele tre ganger. Til info: jeg har beskrevet turen som 4500 høydemeter er det inklusive 300 ekstra høydemeter som jeg måtte klatre pga tausoloering.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Etter fingertraversen klatret jeg en kort taulengde opp til hylla fem-ti meter lenger oppe. Deretter noen meter til høyre opp i en renneformasjon som jeg klatret i to taulengder, avslutningsvis gjennom en tunnel på høyre siden av en blokk. Endelig ferdig med klatringen på Kjerringi. En lettelse, selv om jeg visste at det vanskeligste partiet ved Jernskartinden fortsatt gjenstod. Fra siste standplass var det fortsatt noen meter med klyving før jeg var på toppen av Kjerringi som jeg nådde etter 11 timer fra start. Jeg hadde brukt lang tid, men det positive var at lårene hadde hentet seg godt inn igjen med såpass mye rolig aktivitet. Videre fra Kjerringi fulgte jeg ryggen ca. 50 meter til før jeg dro meg ned i sørvestflanken via hyllesystemer og løse renner for å omgå de bratte hamrene oppe på ryggen. Dette tok meg ned til selve Jernskaret på 1770 moh som bærer sitt navn med rette. Her var det fullt av jernfarget fjell som man finner flere andre plasser i Jotunheimen. Nå var det ikke mange høydemeterne igjen før innsteget mot klatringen opp til Jernskartinden stod for tur. Først litt svaklyving før det virkelig ble bratt og utfordrende.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Her lurer jeg på om jeg har misforstått klatreføreren. Det står at klatringen startet ved slakt skråsva der eggen reiser seg. Det skal også være noen fingerlignende formasjoner i veggen. Jeg tror kanskje at linja egentlig starter lenger ut på venstre siden av eggen, og ikke helt ute på tuppen der jeg klatret, men jeg vet ikke. Grad 5- føltes i alle fall ikke spesielt snilt gradert. Jeg skiftet til klatresko og koble meg inn i tau. Første del av taulengden opp et dieder med laybacking i begynnelsen og videre forbi et flytt med litt dårlige fingertak, og her må man få venstrefoten høyt opp på sideveggen. I det jeg skulle sette opp venstrefoten sklir den av på noe grumsete svartlav og plutselig svever jeg i lufta. Heldigvis hadde jeg satt noe tette sikringer rett ved der jeg sklei av, så jeg stoppet i tauet kun en meter lavere uten noen skavanker. Litt flaut, men samtidig godt å få testet tausoloeringssystemet og vite at det fungerer. Det er første gang jeg har tatt et ledfall med tausoloering. Kom meg opp på hesten kjapt og forserte det ene flyttet bedre denne gangen. Videre oppover i diederet over meg så det ikke spesielt lett ut. I alle fall ikke grad 3 som det står i føreren. I stedet dro jeg meg ut til høyre på en annen hylle der jeg etter hvert satte standplass. Taulengde nummer to fortsatte jeg skrått opp til venstre og inn i toppen av diederet som så så vanskelig ut. Det ble etter hvert lettere, og jeg satte standplass under et dieder der det så ut som det hadde løsnet ut noe fjell ganske nylig. Siste taulengden gikk opp dette diederet og skrått ut til venstre til en god hylle med gamle rappellslynger. Endelig kunne jeg puste lettet ut! Dette hadde vært en mental påkjenning, og jeg tok meg en god matpause før jeg pakket sammen klatretauet og kunne fortsette inn i terreng som for meg er nokså kjent og kjært.

© Sondre Kvambekk

Fra siste standplass oppunder Jernskartinden hadde jeg brukt 12 timer og 40 minutter før jeg vandret videre mot 2000-metringene på Maradalsryggen. Klokken var rundt kl. 19:30, og det var kun drøyt to timer til det ble bekmørkt. Jeg lå litt bak skjema, så det var bare å ta seg sammen og gi jernet. Opp til Maradalstinden S3 var jeg som sagt inne i kjent terreng og jeg følte at de utsatte passasjene opp dit var greit å gjøre med forsiktighet uten tau. Det er spesielt en plass man må følge et utsatt hyllesystem ut mot Maradalsbreen. Etter S3 tok jeg meg ned i hakket mot S2, men droppet å gå opp om denne i dag da jeg hadde bestemt meg for å prioritere primærfaktortopper > 30 meter. Rundet S2 og S1 via svaene i sørvestsiden (grad 3) og la fra meg sekken i siste bakken opp til Nørdre Maradalstinden som jeg nådde etter 13 timer og 11 minutter. Fantastisk å kunne gå noen meter uten tung sekk!

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Fortsatte med ett videre. Rundet Nørdre Maradalstinden et godt stykke nede i sørvestflanken. Måtte over noen snøfonner som var overraskende harde. I grenseland å forsere uten stegjern og isøks, så jeg tok meg god tid her. Videre bort til toppen som kalles Sør for Sentraltinden hadde jeg et par snubleflytt som minnet meg på at selv om jeg var sliten så måtte jeg opprettholde konsentrasjonen helt inn. Valgte å ta en kjapp rappell ned fra Sør og Sentraltinden i stedet for å klyve ned på siden slik jeg gjorde i 2014. Det kostet meg ikke mye ekstra tid, max 5 minutter. Videre til Sentraltinden er det først en liten mellomtopp/pinakkel som rundes på høyre side via en kamin og en god «hank» til venstrehånda. Deretter må man videre opp og litt ut på venstre siden (faktisk litt ned igjen også) for å runde en steil hammer. Opp et litt kinkig klyvepunkt og videre opp noen renner og skråflanker til man til slutt er oppe på ryggen rett vest for Sentraltinden. En milæpæl å komme helt hit. Nå visste jeg at det ikke var så mange flere høydemeter igjen på denne turen som disse lårene måtte slite med.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Tok en god matpause og sendte SMS til Ida (samboer) om at jeg var litt etter skjema, men antok å være på Nørdre Skagastølstinden og ute av eksponert terreng innen to timer. Hun var glad for å få livstegn fra meg. Ruslet opp på toppen av Sentraltinden uten sekk. Nådde toppen etter 14 timer fra start. Ned mot sadelen til Vetle Skagastølstinden omgikk jeg rappellen ned i ei renne på høyre siden. Her lå det faktisk litt snø igjen fra tidligere i forrige uke. Ikke vanskelig klatring ned her, men veldig utsatt og man kan ikke gjøre noen feil. Etter å ha kommet greit opp på Vetle var det morsom ryggåing ut Skagastølsryggen. Stort sett lett klyving og litt utsatte partier, men noen steder skal man være mer forsiktig. Brukte tau og rappellerte ned Halls hammer og tok to rappeller ned i V-skaret før jeg endelig kunne pakke bort klatreutstyret. For å komme meg lengst mulig før hodelykten måtte fram holdt jeg koken gående over Nørdre Skagastølstinden (15 timer 5 minutter) og helt ned til 1582-vannet før jeg måtte kaste inn håndkleet og finne fram lykta og ta en siste matpause

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Nå begynte det å gå opp for meg hvilken enorm tur jeg hadde vært gjennom denne dagen. Selv om det nå var sent på kveld og jeg hadde vært mange timer på tur føltes faktisk kroppen seg nokså pigg. Godt å ikke være helt i kjelleren når man kommer i mål. Det kan jeg nok takke meg selv for i og med at jeg har vært flink til å spise og drikke jevnlig på turen. Dyttet innpå et par ekstra seigmenn før jeg banket på ned i tåkehavet forbi NTK-hytta der det faktisk var lys inni. Videre ut Skagastølsbotnen og ned på sti til veien ved Skagastølen der jeg endelig kunne kruse opp igjen til bilen med el-sykkel. Klokket i mål på 17 timer og 4 minutter litt før midnatt. Ble kun kjapp prosedyre før jeg hoppet til køys. Skifte til tørr underbukse og trøye, drikke en cola og spise et kvart pizzastykke før lyset ble slukket. Nå merket jeg hvilket kjør denne gamle kroppen har vært med på. Jeg er ikke 23 år gammel lenger. Det brant i knær, lår, lyske og begge hendene var helt ømme og såre etter å ha tatt i masse fjell med grov og skarp lav. I tillegg begynte jeg å hakke tenner noe voldsomt. Dette pågikk sikkert i ti minutter før kroppen etter hvert ga slipp og entret drømmeland. En fantastisk følelse å få muligheten til å kjenne litt på gammel råskap og realisere en gammel drøm som har ligget og ulmet i flere år. Ble ingen tidlig hjemreise neste dag for å si det sånn.

Takk for turen!

Kart

Klikk for dynamisk kartvisning.