En kjapp klatretur opp på Gran Canarias høyeste punkt (16.08.2025)

© Atle Solholm

I motsetning til mange andre nordmenn, hadde min kone og jeg aldri vært på Gran Canaria, før vi tok denne turen. Det var ikke noen typisk pakketur, vi bestilte flyreiser, opphold, og leiebil helt separat. Det blir naturligvis litt mer kostbart når man gjør det på denne måten, men det ga oss friheten til å velge resort etter eget ønske, og leiebilen gjorde det mulig for oss å komme oss rundt på øya så mye vi bare ville.

© Voahangy Solholm

© Atle Solholm

Første målet denne dagen var Pico de las Nieves [1950 m.o.h.] og Morrón de la agujereada [1961 m.o.h.], begge omtrent midt på øya. Vi kjørte nordøstover fra Maspalomas langs motorvei GC-1 omtrent til der flyplassen Aeropuerto de Gran Canaria ligger, og tok så vestover langs GC-120. Denne veien følger man opp til landsbyen Cazadores, og derfra følger man GC-130 videre vestover. Når man nærmer seg midten (og høyeste punktet) på øya, tar man til venstre på GC-134 som man følger kanskje 800 meter, før man tar til høyre langs en småvei som etter 200 meter runder en fjellknaus i en venstresving, og så er man der. I den siste bakken opp til Pico de las Nieves stod det parkert en masse biler langs veien, og her var det bare å sette fra seg bilen for oss også, og gå til fots de siste 200 metrene opp til utsiktspunktet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I enden av bakken var det en snuplass, og her var det parkert en kiosk-bil, hvor de solgte iskrem og litt suvenirer. På snuplassen hadde det akkurat også parkert en turbuss, som turistene strømmet ut av, og bak iskrem-kiosken, var det noen trapper som ledet opp til et utsiktspunkt med rekkverk og det hele (bilde #2). Vi gikk opp hit, og nøt utsikten herfra et kort øyeblikk, før jeg smatt under rekkverket, og begav meg avsted i retning Morrón de la Agujereada, fjelltoppen på bilde ## 1, 2 og 3; som er ca. 11 meter høyere enn Pico de las Nieves, og dermed det høyeste punktet på Gran Canaria. Opp til dette høyeste punktet går det ikke noen sti, og der er heller ikke noen merket rute; men jeg hadde lest om toppen her på Peak-book, og visste at det ikke skulle by på noen større utfordring å ta seg opp dit.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Hadde jeg hatt med meg de skoene jeg bruker når jeg skal opp på Romsdalshornet, eventuelt ordentlige klatresko; hadde jeg nok forsøkt å ta meg rett opp i forkant av toppen, dvs. opp den sida som vender mot Pico de las Nieves, og som man ser på bilde #1. Jeg hadde imidlertid bare vanlige løpesko på meg, og valgte derfor å følge ei hylle litt nede på høyre side av denne knausen, for så å klyve opp på toppen fra sørsida. Omtrent midtveis langs denne ruta på vestsida av toppen, står det en stor stein og nesten blokkerer hylla man går på. Denne sees best på bilde #5, men er også synlig på bildene ## 1, 2, 3 og 12. Steinen blokkerer imidlertid bare tilsynelatende denne hylla, og det er ikke noe problem å smette forbi under den, dvs. mellom steinen og fjellet.

© Atle Solholm

© Voahangy Solholm

Fra sørsida var det grei skuring opp på toppen. Her er det ikke på noen måte så eksponert som det var der jeg nettopp hadde gått langs vestsida av fjelltoppen. Litt bratt er det helt med det samme man kommer inn på sør-ryggen, men så flater ryggen gradvis ut opp mot toppen (bilde #7), og så er man der. Oppe på toppen var det bare å vinke over til turistene borte på utsiktspunktet som ligger 11 meter lavere; og så var det å ringe til min kone, og forsikre seg om at hun hadde fått tatt noen bilder av meg der jeg stod og vinket på toppen (bilde #9).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha vært på toppen, fulgte jeg samme rute tilbake (bilde #12). Hele turen fram og tilbake tok bare 3 kvarter, og det er inklusive spaserturen fra helt nede i svingen der vi parkerte bilen (se GPS-tracking). Vi hadde egentlig tenkt å gå en fottur bort til monolitten Roque Nublo [1814 m.o.h.] etterpå (se bilde #5). Det er en fottur på 3-5 km, avhengig av hvor nært man finner ledig parkeringsplass. Monolitten er ikke bare og bare å bestige, det krever både klatreferdigheter og klatreutstyr (selv de som driver hasardiøs free solo klatring, vil antagelig behøve noe å rappellere ned igjen med). Turen bort på platået der monolitten befinner seg, skal imidlertid også være fin. Dessverre viste det seg at det på hele Gran Canaria var forbudt med fotturer i skog og fjell denne uka, fordi skogbrannfaren var stor; ved alle parkeringsplasser der utfarts-stiene startet, var det satt ut vakter, i tillegg til at stiene var sperret med gul tape, slik at man skulle være sikre på at forbudet ble respektert. Det ble derfor ikke noen tur på oss bort til Roque Nublo denne dagen, og heller ikke til Roque Bentayga [1415 m.o.h.], som vi hadde tenkt å besøke et par dager senere.

© Voahangy Solholm

© Atle Solholm