Traversen Ågottind-Bjørktinden (02.08.2025)

Vi ankom Eikesdalen i lett regnvær fredag kveld, og etablerte camp ved idylliske Osen ved utløpet av Eikesdalsvannet. Her er det noen benker som løfter campinglivstandarden et par hakk, samt en førsteklasses liten sandstrand som tilrettelegger for velfortjent bad etter topptur.

Skydekket og tåka lå lavt da vi våknet, og luftfuktigheten var veldig høy. Nesten som småyr i lufta. Vi hadde lest oss opp på rutebeskrivelsene her på Peakbook, og var nok litt spente på om dette var den optimale dagen for tur til Ågottind, og ikke minst den luftige traversen videre til Bjørktinden. Våte mosegrodde sva som ender opp i loddrette stup over Eikesdalsvannet er et interessant terreng som kan utfordrer både motivasjonen og psyken litt.

Kl. 08:15 var bilen parkert ved utløpet av Fløtaelva, det er en stor parkeringsplass her. Gikk over et jorde, og i enden av dette fulgte vi en slags traktorvei oppover, i retning tilbake mot elveløpet. På ca. 180 moh slutter traktorveien, og da er det bare å forsøke å følge dyretråkkene etter beste evne oppover. Det er et par hundre høydemeter hvor tråkkene er vanskelige å følge, men så blir tråkket mye tydeligere, og terrenget mer lettgått. Vi fulgte det tydelige tråkket fra ca 350 moh og opp til ca. 700 moh, her starter etter hvert svaene som er omtalt i de fleste turbeskrivelsene.

Det er et parti mellom 700 og 800 moh som er litt småekkelt når det er vått, hvilket det var denne morgenen. Det er også her vi møtte stupet mot Eikesdalvannet for første gang. Rett før det mest utsatte punktet det en liten formasjon, og under denne lå det to uåpnede bokser Radler. Vi lot de ligge siden vi hadde med våre egne, så de ligger godt der godt avkjølt til neste turfølge som går forbi.

© Sigurd Eriksson

© Sigurd Eriksson

© Sigurd Eriksson

Vi tok på selen og fant frem tauet før vi tok fatt på svaene. Det var ikke noe særlig å sikre i på svaene så det gjorde nok mest godt for psyken. Det vil ikke være nødvendig med tau i tørt vær, men føltes greit i vått ukjent terreng som det var for oss begge. Rundt 800 moh blir det lettere og mindre utsatt å bevege seg igjen. Det er lett å se sporene, vil nesten kalle det en sti, opp mot et hyllesystem som starter på rundt 950 moh. Her begynner også vardingen, som kan følges enkelt helt opp til fortoppen. Veien ga seg selv etter hvert, i hvert fall når tåka slapp taket.

Hvilken utsikt fra eggen oppover mot Ågottind, og ikke minst nedover miot Eikesdalsvannet og alle toppene rundt. Norge på sitt aller beste! På dette tidspunktet hadde mesteparten av tåka forsvunnet, og fjellet tørket raskt opp av solstrålene.

© Sigurd Eriksson

© Sigurd Eriksson

Fra varden på fortoppen blir det smalere mot hovedtoppen, men det føltes helt greit ut å gå usikret dette partiet. Etter rett i underkant av 4 timer, inklusiv matpause, var vi på toppen av Ågottind. Lav km/t-hastighet, men med tanke på at stigningen var 1500 høydemeter på 3 km er dette litt mer forklarlig. Turen fra parkeringa til Ågottind må kunne kategoriseres som en bratt bakke.

© Sigurd Eriksson

Etter å ha nytt utsikten på toppen og tatt de nødvendige toppbildene var det klart for den neste, og den mest krevende, etappen: ryggen fra Ågottind til Bjørktinden. De første hundre metrene gikk vi uten tau, men da vi kom til et blokksystem med sva svakt hellende mot vest og evigheten kom tauet på igjen og forble på helt til toppen av Bjørktinden.

© Sigurd Eriksson

Veien gir seg selv på traversen mot Bjørktinden, og blir aldri spesielt vanskelig. Men du verden så luftig, en skikkelig morsom ryggtravers! Vi gikk løpende, og sikret ytterst sjelden. Vi omgikk noen hammere hvor det kanskje hadde vært enklest å rappellere ved å gå litt ned i østsida. Her var det mye mose og løst, så ville nok valgt rapell eller nedklatring ved repetering. Det er en stor markant stein på ryggen, denne var det ingen problem å passere. Vi satset på at den ikke ville falle ned denne dagen heller.

© Sigurd Eriksson

© Sigurd Eriksson

© Sigurd Eriksson

© Sigurd Eriksson

Etter noen timer kom vi oss endelig ned i skaret, et markant hakk mellom toppene. Herfra ble det enklere terreng, med fin og tidvis eksponert klyving langs eggen opp til Bjørktindens fortopp hvor det står en varde. Fra varden på fortoppen og bort til hovedtoppen er det flatt. Etter nærmere 8 timer på tur ble det en velfortjent pause med potetgull og Radler her. Lykke!

© Sigurd Eriksson

Fra toppen valgte vi å følge ryggen mot sør et stykke. Selv om dette innebar et stykke i «feil» retning (vi skulle tilbake til parkeringa ved Fløtaelva), var terrenget her lettgått med store tørre sva i motsetning til grov steinur hvis vi hadde tatt en mer direkte kurs rett ned østover fra toppen.
Vi satte etter hvert kursen rett nordvest og ned mot Fagerbotnen. Verdt å merke seg her var hvor vi krysset bekken som begynner på ca 1100 moh. Vi forsøkte først å holde oss på vestsiden av bekken helt fra toppen, men innså at dette endte i stup og skrenter som syntes vanskelig å forsere. Vi valgte derfor til slutt å gå på høyre side (østsiden) av bekken et stykke ned før vi krysset over. Her var det mye løs og glatt stein, så stor forsiktighet og lav fart var nødvendig. Etter dette var det noen hundre høydemetre ned i relativt bratt, men enkelt gressterreng ned til ca. 650 moh hvor vi startet å krysse vestover tilbake til ryggen og tråkket vi kom opp. Tanken var å krysse under svaene, slik at vi slapp å komme ut på disse.

© Sigurd Eriksson

Denne delen av turen var kanskje den minst fornøyelige, det var veldig bløtt og tett vegetert terreng under svaene. Etter rundt 11 timer på tur skapte ikke dette de helt store ovasjonene, men heldigvis var det relativt fort gjort å komme seg over til hovedtråkket. Herfra og ned var det lettgått, med hyppig innlagte blåbærspisepauser. Etter bare litt knoting gjennom tett skog og kratt var vi plutselig nede på traktorveien igjen, og bilen ble nådd etter drøye 12 timer på tur.

© Sigurd Eriksson

Oppsummert en utrolig fin og morsom tur i noen av de vakreste omgivelsene som finnes i dette landet. Bratt, luftig og minneverdig.