Heite søstre (17.07.2025)

Jeg hadde reserverte antakelser om egen energi der jeg lå meg gjennom den tredje råtne søvnnatta av fire, i mangeogtjue graders varme. Kaloriinntaket hadde heller ikke vært det som mange og tildels harde turer burde tilsi av samme grunn - varmen. Men den mentale energien utløst av mange fjell på rad fikk hjeloe meg gjennom dagen, mer enn noen gang før. Og klokka 5 var det alvor. Koselig drosjetur fra nordlig - til sørlig utgangspunkt, og så i gang. Teleskopmekanismen på en stav kilte seg. Det hadde vært et greit valg å droppe dem uansett, men skyssen var over alle hauger, så stavene blei med - i sekk.

Amund mistenkes for å gå for ei slags tidsnotering, så bort med han. Moderat varme så langt, langkjøringspuls, ting er i gang. En lærer straks gjennomgangsmelodien for turen - ofte er det godt merka, til dels overmerka, mens det andre ganger, særlig der det foretas svinger, gås i ur eller på sva, må ses godt etter hvis en skal følge ruta. Opp mot Stortinden (Breidtinden) går jeg lenge i ur etter å ha blitt finta ut for første gang denne dagen. Dette er en av tingene jeg hadde bestemt meg for å jobbe med på denne turen, men det nytter liksom ikke. Så er dagens lengste sammengengende oppoverbakke unnagjort. Å se ut over øyriket etter alle utsikter over store tinderekker og breområder de foregående dagene, er helt topp.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Ned i skåra mot nord. Her er det bratt, og litt slitte VJ Ultra bidrar til grep, stablie ankler og fravær av rutsj. Langt ned mot de små vatna finter merkinga meg ut, og jeg bruker mye tid og energi på fritt urterreng og ditto irritasjon. Men i dalbånn er det vatn. Jeg var usikker på fyllingsmuligheter undervegs på forhånd og nytter en hver anledning i starten av turen.
Over på Kvasstindensida treffer jeg Amund på veg ned. Han er nok en snau time foran allerede, men tar seg visstnok tid til prat med mange av de han treffer. Så skal den tilsynelatende krevende Kvasstinden til pers, og her holder merkinga mål slik at vegen ikke blir mer klønete enn terrenget dikterer. Utsikta er nordnorsk rå.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Nede i dalen er det faktisk mye vatn, og jeg drikker enorme mengder. Opp mot passet vest for Kvasstinden må ruta være merka for å mistes, men når en får sørveggen på Litlmarkholten i mot, er det lett å finne den igjen. Litlmarkholten er ikke en av søstrene, men like fullt en sjølstendig tind i sin anonymitet. Sjølsagt skal en opp dit.

© Erlend Råheim

Nå følger mye jobbing på bare sva i karakteristisk kysthøgfjellsterreng. Granittfriksjon gjør sitt til at stega føles sikre uansett helling, men det begynner å bli lite snert i frasparka. En del att og fram og hit og dit før første tvilling er gjort, men nå er halvparten av toppene unnagjort og mye mer en halve stigninga.

© Erlend Råheim

Det er ikke langt over på neste tvilling, men her må det klyves fra en fortopp, ned i skar og opp på toppen. Turboka er lagt på fortioppen for å tekkes massene og spare eventuell lokal alpin redningsgruppe for oppdrag, og det er greit nok. Du har ikke vært på søstrene uten å ha vært på den reelle toppen, men det er ingen motsetning mellom å ha hatt en tur det står enorm respekt av og å droppe den. Forøvrig blei cruxet på faktisk topp løst lettere ved å gå ut på et sva til venstre tidlig etter skarpassering. Jeg gjorde dette på veg ned, etter en cro-magnon-rett-på på veg opp.

© Erlend Råheim

Nå er det kort over til Skjerdingen, men stigninga merkes i form av en følelse av immobile lår og den høge pulsen pr. bevegelsesmengde som varsler at nevrofysiologisk kollaps er på gang. Det steiker også brutalt der innstråling og fravær av vind danner heksegryter. En gjeng juniorravner lager et sabla styr. Mulig vi er lettilgjengelig mat, men jeg skal i hvert fall yte motstand mot å bli hakkebiff. På toppen kommer noe som ser ut som en guida enkeltmannstur-konstellasjon og som jeg har sett flere ganger denne dagen. Nå er de altså ajour. Utblanda sportsdrikk smaker kanon.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Det dropper ikke veldig mye høgdemessig over til Grytfoten, men det er en viss avstand mellom toppene. Det går fortsatt å småspringe utfor, og balansen holder. Men stigninga mot toppen krever kneskyv på lår og planlegging av innsatsen. På toppen hersker en mekanisk lyd. Vindeffekt, tenker jeg og peser videre. Nei - drone. Hvis alle lekedronekjøp hadde vært Ukraina-donasjoner hadde det både utgjort en forskjell og redusert tivolifjellfaktoren her hjemme. Jeg trår raskt på toppen, fjerner meg og ser at lang mann med fører er ajour igjen.
Snirklinga under Botnkronas sørflanke er den varmeste passasjen hittil, og jeg må ned i framdrift for å ha overskudd til å se etter røde merker. Der det går opp til toppen, går jeg til side, slipper forbi og er bare fornøyd med å kunne sjangle for meg sjøl oppover grusrenner og småklyv. På toppen tar jeg skikkelig pause og gir et estimat for henting som viser seg å være latterlig urealistisk. Gel og sportsdrikk gir ikke det stpre løftet lenger.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Et koselig trønderpar er rett under toppen, og vi slår av en prat. Venstre kne krangler, hevelse og stivhet er i anmarsj, og hopp og sprett er erstatta av kontrollert nedsenking av beinet mot sikker landing. Så bommer jeg på rutekrysset og forsvinner litt tilbake på ruta mot Grytfoten før jeg sjekker Norgeskart. Det blir flere sjekk og mye kløning på snøflater og i sprekkedalene som er karakteristiske i dette terrengavsnittet før jeg ser rødmaling igjen,
Nå går det bra med rutefølging forbi demningen og på traversen sørvestover. Så blir jeg med en sti som ikke er ruta noen titalls meter, og da er det gjort. Vegen tilbake til ruta er vanskelig, og i etterkant viser det seg at jeg må ha kryssa den uten å ha sett spor eller merking. Sva, kratt, bekkedal og sva igjen, så ser jeg ruta rett før det oppdemte vatnet på ca 200 m o h. Varmen koker hue, og observasjons- og beslutningskvaliteten kan umulig ha vært på et fornuftig nivå den siste halvtimen.
Lang marsj på ryggen som aldri ser ut til å ta slutt, men så knekker det nedover. Stier, så veger, hvor jeg ikke tar noen sjanser og går med bevegelig cursor på topografisk norgeskart rett foran ævva. Så, Amund, bil og en gloheit parkeringsplass med gråmunk og fluesverm. Amund har vært nede i 4 timer, har også hatt utfordringer med varmen, men kommer med vatn, kjeks og preferert type nulløl.

Ettermiddagen bød på mat i Sandnessjøen, men også på utflating på smal grasstripe i skyggen mellom overnattingsbrakka og vegen på campingen. En lokal helt som tydelig hadde transportoppdrag stoppa, og Amund tok seg av kommunikasjon, som vanlig. "Dæm vil vit kor mye du sprang på", og så, "e hainn utslitt, hainn der?"