Til Grønfonnfjellet og Brekkehornet (12.07.2025)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har i den senere tid tatt turen opp på en del av fjella i Innfjordsområdet, og hadde dagene i forkant av denne dagen planlagt en tur opp på Grønfonnfjellet [1509 m.o.h.] og Brekkehornet [1525 m.o.h.]. Egentlig hadde jeg tenkt å fortsette fra Brekkehornet videre opp på Taskedalstinden [1609 m.o.h.], men det ble det til at vi droppet. Vår eldste sønn, Dag, hadde vært på Grønfonnfjellet før, men ikke på de to andre, så han bestemte seg for å hive seg med på turen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kjørte inn til Innfjorden, tok veien oppover mot Bøstølen [420-480 m.o.h.], og parkerte oppe på Tuten parkeringsplass [480 m.o.h.]. Herfra gav vi oss i vei videre oppover grusveien som går oppover langs Grønfonnelva i retning Strupen [600 m.o.h.]. Etter omkring 800 meters gange, tok vi av på en sti som går utfor kanten og ned til Grønfonnelva, og som etter at man har krysset elva, fortsetter oppover langs Taskedalselva.

© Atle Solholm

Vi fulgte denne stien til vi kom opp til Taskedalsvatnet [719-716 m.o.h.], og så tok vi til venstre rake veien oppover fjellsida for å komme oss opp på nordryggen av Grønfonntinden. Rent intuitivt ville nok jeg ha tatt til venstre mye lengre nede i dalen, og så fulgt den nevnte nordryggen helt nede fra foten av fjellet. Dag, som hadde vært her før, insisterte imidlertid på at det ikke var lurt å forlate stien allerede nede i skogen; og at det var bedre å vente med å ta oppover mot Grønfonntind-ryggen til vi var oppe ved Taskedalsvatnet, hvor det ikke lenger var noe skog.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på fjellryggen tok vi først nordover ut på nordpynten av ryggen, hvor det er et utsiktspunkt med fin utsikt utover mot Bøstølen og mot fjellene omkring. Etter å ha vært en kjapp tur ute på dette utsiktspunktet, snudde vi og gav oss i kast med den bratte eggen oppover mot toppen av Grønfonnfjellet [Bilde ## 8 & 9]. Når man klatrer/klyver oppover her, er det brattest ned på venstre side. Traséen lar seg stort sett forsere med det man gjerne klassifiserer som klyving (dvs. inntil grad 2), men der er også noen helt korte partier med klatring (grad 3), men aldri mer enn kanskje 3 høydemeter. Skulle man miste taket, er ikke problemet at man sklir eller faller ned igjen til den avsatsen man i øyeblikket klatrer fra, men snarere det at man risikerer å havne utfor kanten på venstre side, og dermed falle utfor stupet på denne siden. [Klyving = armene brukes kun til å støtte seg til. Klatring = armene brukes til å trekke seg oppover i fjellsida med].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kom oss i grunnen ganske greit opp den skarpe eggen (bilde #10), og utsikten ble stadig bedre jo høyere opp vi kom. Etter denne eggen, krysser man ei renne, før det flater ut litt det siste stykket opp mot toppen (bilde 11). Her er det en del løs stein, men de ligger stort sett i ro, og er greie å forsere. Oppe på toppen gjorde vi ikke annet enn å ta litt bilder, og putte i oss noe drikke, for vi hadde tenkt oss videre til Brekkehornet, og ville av den grunn ikke sette oss ned og kaste vekk dyrebar tid på denne første toppen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen på Grønfonnfjellet går det en fjellrygg i sørvestlig retning, og som forbinder dette fjellet med Brekkehornet. Vi jobbet oss nedover her. Denne delen av traséen er stort sett grei å gå om man er litt fjellvant, men her er det en del løs stein med tendens til å vippe om man trør på dem. Etter å ha passert det laveste punktet på ryggen [1295 m.o.h.], bar det igjen oppover. Langs nordøstryggen av Brekkehornet lå det fortsatt en del gammel snø (bilde #17). Her valgte Dag, som hadde Snowline-brodder med seg i sekken, å krysse disse snøflekkene, mens jeg (som ikke hadde tatt med brodder) valgte å gå på utsiden (på bilde 17 ser dette ut til ikke å være mulig, men bildet er tatt på såpass stor avstand, at det ikke gir riktig inntrykk; det var hele veien oppover en brei nok kant til høyre for snøen, til at det lot seg gjøre å gå der.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Brekkehornet puttet vi i oss det siste vi hadde igjen av mat og drikke, og tok også herfra en del bilder, før vi fortsatte turen. Vi hadde egentlig planlagt å fortsette bort på Taskedalstinden [1609 m.o.h.], slik at vi når turen var ferdig, hadde omkranset hele Taskedalen. Fra Brekkehornet så vi imidlertid at det var for bratt opp på Taskedalstinden til at vi bare kunne gå rett på denne via ryggen mellom de to fjellene. Skulle vi opp der, måtte vi først følge ryggen ned fra Brekkehornet slik vi hadde tenkt, men så legge turen mer mot venstre, for så å komme opp på Taskedalstinden fra sør/sørvest, og ikke fra øst slik vi hadde sett for oss. Dette ville gjøre turen en del lengre, og ettersom det allerede var langt på dag, ble vi enige om å droppe det. I stedet tok vi oss ned igjen fra Brekkehornet den veien vi var kommet opp, dvs. den veien Dag hadde kommet opp. Det var litt vrient å krysse snø-patchene uten brodder, men jeg snudde meg med magen og ansiktet inn mot fjellet, slik at jeg kunne sparke tåa på fjellstøvlene dypt inn i snøen, og da gikk det.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi tok oss ned igjen til det laveste punktet på ryggen mellom Brekkehornet og Grønfonnfjellet. Herfra, hadde vi lagt merke til på litt avstand, skulle kunne være mulig å ta seg ned i Taskedalen; og det viste seg å stemme. Det var litt bratt i starten, men vi hadde tørre forhold, så det var bare å jobbe seg forsiktig nedover, og så flatet terrenget litt ut etterhvert. I stedet for å gå rett ned mot sørenden av Taskedalsvatnet, siktet vi oss inn mot nordenden av vatnet. Dette førte til at vi ble gående litt sideveis skrått oppe i fjellsida, og det var litt slitsomt i hvert fall for mine ankler, men det gikk nå på et vis. Borte ved andre enden av vatnet fant vi igjen stien vi hadde fulgt opp i Taskedalen mange timer tidligere, og så fulgte vi bare denne ned igjen til Tuten parkeringsplass og bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm