Soloraid rundt Austre Memurudbreen (12.07.2025)

Starta 06.30 fra teltet mitt på 1550 moh, med en nesten skyfri himmel og med tidenes værmelding for dagen. Elva Meru hadde allerede begynt å bli stor, så det ble å krysse elva oppe på flata på 1680 moh. Østryggen opp til V5 gikk fint med grad 2 klatring på fast fjell, før jeg gikk for omgåelse på høyre. Jeg klatra utsatt og løst opp på ryggen igjen, der jeg heller anbefaler å følge omgåelse på høyre hele veien opp som ser enklere og fastere ut.

© Mathias Mikkelsen

Fremme ved V3 så valgte jeg bevist å legge igjen sekken før jeg klyvde opp, sånn at jeg ikke skulle bli frista til å prøve å klatre grad 2/3 ned på andre siden. Her endte jeg opp med å klatre ryggen direkte opp, som ble en del grad 2 klyving, før jeg innså på veien ned at det bare er å holde ned på sydvestsiden istedenfor.

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

Jeg tok en god pause på vesttoppen, smurte meg inn med enda et lag solkrem og gjorde klart litt sikringsutstyr. Selve Memurudryggen trodde jeg skulle bli turens vanskeligste punkt, med flere gule trekanter. Dette ble enkel affære.
Enkleste rute over ryggen: Etter vesttoppen gå 30 hm skrått ned til en passerer svapartiet, deretter skrått opp til midttoppen igjen. Gå sydryggen direkte ned 15 hm til en renne på østsiden og klyv ned 2,5 meter høyt opptak. Neste er den beryktede hammeren med risset på sydsiden. Under tørre forhold så er svaet lite eksponert. Her kan en følge sprekker i svaet heller 15 hm lenger ned som gjør at du unngår hele problemet.

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

Etter en god pause på Store Memurutind så trodde jeg resterende var grei skuring. Da jeg nærmet meg vestryggen på Austre så innså jeg at den gule trekanten som var markert her, som skulle være opp en renne, ikke ville bli så grei skuring som først antatt. Rett opp hammeren så krevende og eksponert ut. Jeg fulgte den løse og eksponerte hylla på nordsiden for å finne omgåelsen som stod i boka. Her var det vanskelig å finne omgåelsen, og enda vanskeligere å kunne si med sikkerhet om de mulige rutene ville føre en helt opp på ryggen. Uten bedre alternativer så ble det å klatre rett opp hammeren. Her runder en hjørnet på sydsiden og får en eksponert delvis renneformasjon som var ca. 5 meter høy. Her er det noe løst og jeg fant ingen gode håndtak som kunne sikre en utglidning. Det ble å bruke små fottak og friksjon på sva. Denne klatringen kom veldig overraskende på meg og var uten tvil rutas vanskeligste punkt. Vi snakker grad 2/3 og noe løst med stort fallpotensial. Kommer en andre veien så er det rapellanker, men går en med klokka så skal en ikke ta lett på dette partiet.

Etter Austre ble det mye artig og enkel klyving ned fra fjellet via Ø2. Brukte snøflanker ned til breen, som viste seg å være det største morenelandskapet jeg har sett i Norge i alle fall. Her må en orientere seg mellom masse grushauger, små illgrønne vann og sandbanker. Samtidig så stikker breen som ligger under alt dette opp innimellom. Landskapet minner en del om Himalaya. Fornøyd og overraskende pigg nede ved teltet etter nesten 10,5 timer.

© Mathias Mikkelsen