Det er aldri gøy å føle at man trenger seg inn på andre folks gård og grunn, derfor forsøker man alltid å være varsom. Noen ganger er man derimot nødt til å gå en sti over et tun eller parkere i en veikant. er merket sti gjennom området både på kartet og med små vandre merker fra DNT (piler) i innkjøringen til gårdstunet. Slik er det med kommunetoppen i Randaberg�
Vi hadde lest noen turbeskrivelser i forkant, så du kan jo si at vi på et vis var forberedt. Hvis det går an å være forbedrede på slikt.
Vi hadde parkert i veikanten i god avstand fra ‘Privat Vei’ skilt. Hilste på noen søte lam på veien inn gårdsveien. Noen meter inn på gården fikk vi øye på noe som minnet om et dødt dyr under en lem. Trodde ikke helt det vi så, men ja, det var faktisk en død ku, forsøkt skjult under en treplate. Og ikke før hadde vi tatt inn dette inntrykket før det kom en stor mann i gummistøvler trampende mot oss, ‘hadde vi fått sertifikatet i posten’ var hans første replikk. Vi kunne jo ikke parkere der! Da ville han jo miste siktlinjer til sin traktor. Det visste jo alle. Ville vi ha et lass med møkk på panseret?
Vi forsøkte høflig å roe ned fyren, og ja hvor tenkte han at det var bra å parkere. Han pekte på den neste haugen ca 1 km bak. Det var det en parkeringsplass. Det endte med at vi delte oss og bare jeg gikk videre.
Først opp gjennom gårdsveien. Her var det en rekke beiteområder uten dyr, men godt beskyttet med strømgjerder. Dukket under en rekke hindringer, ut i gutua, med sti opp gjennom, nesten til toppen. Selve toppen var delt i to av et strømgjerde. Så rester av gamle fester for geometrisk punkt og et skilt med ‘Signalhaugen’ som lå veltet på andre siden av gjerdet.
Hele turen bar preg av stengsler, forsøk på å hindre adkomst og at man var lite velkommen. Dette på tross at det er merket sti gjennom området både på kartet og med små vandre merker fra DNT (piler) i innkjøringen til gårdstunet.
User comments