Hardangervidda på kjerreveiene med vanlig sykkel er tungt (14.06.2025)

Fjorårets sykkeltur med elsykkel innover på Hardangervidda syntes jeg var veldig fin, men i år hadde jeg tenkt å sykle i nasjonalparken hvor elsykkel ikke er lovlig, så dermed fikk jeg låne en moderat offroadsykkel.

Solheimstulen turisthytte var utgangspunktet for turen, hvor jeg startet en lørdag litt etter klokken 10. Det var pent vær og varmt. Optimistisk som jeg var syklet jeg de første 3-400 metrene før jeg innså at mangel på elmotor gjorde at jeg ikke klarte å sykle opp bakken. Varmt var det også, så da svetten begynte å renne var det på tide å ta av seg jakka og trille sykkelen oppover bakken. Tursekken var plassert på bagasjebrettet på sykkelen, så det var litt tungt å gå. Etter cirka en kilometer var det mulig å sykle igjen i litt mer moderate oppoverbakker.

Rett før jeg passerte nasjonalparkgrensen traff jeg en vandrer med tung sekk og hund som hadde vært en drøy uke inne på Hardangervidda, og fikk en pause og slått av en prat.

Store Normannsslepa som jeg syklet på var ganske steinete og humpete, men da jeg passerte cirka 1200 moh i bakken ovenfor Skarvsvatnet var det endelig litt lettere terreng og mye nedoverbakke frem til Ulvelilægeret som jeg har besøkt en gang før til fots sammen med et par fra DOT i Drammen. Men jeg er ikke i stand til å huske om jeg overnattet der, men turen startet sikkert på Solheimstulen, og det er mulig vi gikk dit i forbindelse med tilsyn av hytta eller dugnad.

Mat og drikke lå i sekken min som var surret fast på bagasjebrettet, så jeg hadde ikke så lyst å ta opp det på sykkelturen. Planen var å sykle frem til Ulvelihytta og gå fottur derfra, men rett etter Ulvelilægeret klarte jeg ikke mer pga varmen og manglende inntak av drikke, og måtte ha en lengre pause for inntak av ganske store mengder drikke og litt mat. Må også nevne at slepa fra der den tar av fra Store Nordmannsslepa ved Ulvelilægeret har mer sand slik at sykkeldekkene synker ned i veien; det gjør det veldig tungt å sykle. Det hadde vært bedre å gå denne etappen kanskje.

Jeg kom meg på sykkelen igjen, og syklet med ganske stort energiforbruk pga mykt underlag frem til Ulvelihytta hvor jeg satt fra meg sykkelen, og tok bare med meg litt drikke og en bolle for fotturen oppover mot Høljabrotet. Det gikk skikkelig tregt med meg oppover dit, og det var fortsatt veldig varmt selv med t-skjorte. Høljabrotet var ellers en fin topp og jeg fikk sittet der en stund med inntak av urge og sjokoladebolle mens jeg beundret utsikten i alle himmelretninger.

Returen med sykkel til Solheimstulen var av det trege slaget. I oppoverbakkene gikk jeg, men heldigvis var det flest nedoverbakker denne veien. Det var også litt mer vind og disig skydekke slik at varmen ikke var like påtrengende. Den siste bakken ned til Solheimstulen gikk også veldig bra selv med mye stein i veien.

Min lærdom fra denne turen er at jeg ikke tåler varme så veldig godt, og at sykkel uten elmotor ikke er noe for meg når terrenget er så utfordrende som på Store Nordmannsslepa. Jeg hadde likt meg mye bedre til fots eller på ski, for landskapet er vakkert og vidt. Og hvis jeg skulle gjort turen med vanlig sykkel igjen hadde jeg heller syklet til Ulvelilægeret, parkert sykkelen der, og gått stien opp til Høljabrotet fordi veien mot Ulvelihytta var så dårlig. Det mest komfortable, som også ville gitt meg en mye bedre naturopplevelse, var å ta elsykkelen opp til nasjonalparkgrensen, og så gå til fots derfra.

Og ellers må jeg bli flinkere med væskeinntak og avpasse klesdrakten etter været. Jeg skjønte altfor sent at dette var en varm sommerdag som krevde mye væske og avkjøling for å unngå kollaps. Tror dette var min mest slitsomme tur i 2025, men langt fra den lengste.

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul

© Erling Juul