Solotur til Skardstinden (25.07.2024)

==Skardstinden på egen hånd
==

Skardstinden var ett av sommerens mål for luftige topper i Jotunheimen jeg ikke har vært på tidligere. Uke 30 i ferien pekte seg ut som grei periode for en tur. Værmeldingen flere dager i forveien ga klar indikasjon på at torsdag 25 juli ville være klart beste valg. Den dagen var det meldt klarvær, mye sol og nesten vindstille - mens dagene både før og etter var grå og til dels regntunge.

Etter overnatting i telt på Nordal turistsenter, og kjøretur derfra inn til parkeringen ved Geitsætre i Leirdalen, var jeg klar til avmarsj kl. 0910. Jeg pakket med 60 meters tau og utstyr for klatring, selv om jeg altså gikk alene. Jeg hadde lest turbeskrivelsen i "Norske fjelltopper over 2000 meter" på forhånd, og satset på å gå "omveien" i sydvestryggen opp til topps, og forhåpentligvis da kunne rappellere ned egga igjen.

Det går en sti fra parkeringen som går opp i fjellsiden på nordsiden av kløfta som Nørdre Illåe renner i, opp mot Raudhamran (sydenden av Dumhøe-platået). Utsikten mot brelandskapet og toppene på vestsiden av Leirdalen blir fort upåklagelig!

Fra stien i fjellsiden kom også dagens turmål til syne - med toppegga og den karakteristiske nåla

På et eller annet tidspunkt må jeg ha oversett et stiskille, for jeg syntes at stien etterhvert gikk mistenkelig i horisontal retning videre østover langs fjellryggen, og ikke oppover mot Raudhamran. Så jeg tok retning rett opp fjellet, mot Raudhamran og toppunktet på 1945 m. Etter mye strevsom og bratt klyving opp først gressbakkene og deretter ur nådde jeg etterhvert platået. Derfra gir jo ruta seg selv - i alle fall i slikt klarvær som denne dagen - over Søre Dumhøe mot Vestre Skardstind. Det var i alt en 2,5 km spasertur fra platåkanten ved Raudhamran til toppen av Vestre Skardstind.

Fra Vestre Skardstind er det ikke veldig mange metrene i luftlinje over til selve toppegga på Skardstind. Så det var et flott sted å både ta en pause, og vurdere veien videre. Det var et klatrelag som gjorde i stand standplass i bunnen av egga, og et annet klatrelag som akkurat var ferdig med den første og lengste hammeren - som bildet her viser.

Synet av egga gjorde at jeg slo fra meg tanken på å klatre opp usikra, eventuelt med noen slynger som litt hjelp. For meg så det i alle fall ganske hasardiøst ut å prøve det uten sikring underveis. Så jeg valgte den "omveien" som er beskrevet i M. og J. Helgesens bok - og fra Vestre Skardstind så egentlig den ruta også helt grei ut. Det viste den seg også å være. Det var selvsagt bratt - og enkelte steder en god del løs ur. Men i sum var det ikke noe å klage over på en så fin dag som dette.

Å komme til topps på en slik fin dag gir jo storslagen belønning i form av fenomenal 360 graders rundskue til hele Jotunheimens tindeverden. Bilder kan ikke gi et rettferdig inntrykk av det - men det er jo det som kan komme med i en slik artikkel. Galdhøpiggen og Veslepiggen er nærmeste nabo rett over juvet som er dekket av Storjuvbreen (veldig godt beskrivende navn!). Og i sørvest dominerer Smørstabbreen med alle toppene, og med Hurrungane i bakkant. Det må bare oppleves!

Jeg skulle gjerne gått videre til Nåla. Fra toppen så man veldig tydelig galleriet rundt Nåla som gjør at det skal være greit å komme seg opp dit også uten særlige utfordringer.

Men jeg hadde planer om å kjøre tilbake til hytta i Valdres etter turen og rekke en sen middag der - så det ble ikke noe av Nåla denne gangen.

På toppen traff jeg en fjellfører som hadde med seg to turgjester. Han kunne berolige med at det var etablert rappellfester i hele egga alle steder hvor det trengtes. Det gjaldt alle de tre øverste korte hamrene og den nederste og lengste hammeren. Så dermed fikk også jeg som var uten klatrefølge en mulighet til å få en luftig opplevelse ned egga igjen. Rappeller er jo mye morsommere måte å returnere på enn å klyve ned ura jeg kom opp. Jeg var litt usikker på om et 60 metertau var langt nok for den nederste lengste hammeren - men det var ikke noe problem. Og det var i tillegg også den enkleste hammeren å rappellere ned.

Også på veien ned fra Raudhamran rotet jeg litt med å finne beste vei/sti tilbake. Jeg var tilbake til bilen kl. 1910 - temmelig nøyaktig 10 timer etter at jeg startet. En eventuell neste tur håper jeg blir med klatrefølge - for å klatre opp egga fra Vestre til hovedtoppen så veldig spennende ut!