Øksfjordjøkelen (11.07.2024)  

© Hilde Risvoll

© Hilde Risvoll

Med på turen Helge, guide Tore Karlstrøm fra Spor guiding, et voksent ektepar Reidun og Magnar (samlet på fylkestopper, men utenfor peakbook visstnok) og et ungt søskenpar først i 20årene. For å få optimalt vær var det bestemt at dette skulle være en nattur. Så vi møttes på Øksfjord fergeleie kl 19.20. Der var folk veldig sosiale i køen og vi kom i kontakt med en fransk lærer, brefører og paragliderentusiast som også tok med folk opp på breen. Han bodde i Nuvsvåg, hvor det bodde ca 70 stykk, strengt nordvent ut mot Lopphavet og avhengig av ferge for kontakt med omverdenen. Deretter kjøre vi til Nuvsvåg. Nå er vi ytterst i Vest Finnmark med kun Loppahavet utenfor (+litt øyer). Alt på fergeleiet var det litt kaldere enn det hadde vært inne i Fjordbotn hvor det var nesten 20 varmegrader. Og da vi gikk innover Fjordalen, en trang, men veldig (lyse)grønn dal med en vakker meanderelv, merket vi raskt kulden fra breen. Så snart vi kom opp dit ble det betydelig kaldere og det var kaldt på selve toppen. Jeg har vært på ca 8 breer før, men dette ble allikevel en spesiell opplevelse. Vi gikk opp venstre bretunge fra midt på eller mot høyre. Vi prøvde å følge partiene med snø, men måtte også ut på blåisen. Synes det var nokså bratt pg det var sprekker opp til ca 60 cm, som vi måtte skreve over. Når man går i taulag så er man avhengig av å holde farta til de andre og holde tauet passe stramt, og det kan være anstrengende , ikke minst mentalt. Det virket langt opp og nedenfra så det ut som om man ville komme til en brekant og så få oversiikt over breen. Slik var det ikke. Man befant seg inne i en slags trakt som viet seg ut,men fikk ikke oversikt eller følelse av å komme opp førman til nærmet var på den lille nunatakken som utgjør toppen. Så mens man gikk oppover og oppover, og så sidene endre seg, så toppen ca like langt unna ut hele tiden. Det var mye bråk i den trange dalen fra alle de brusende breelvene. Jeg kunne ikke høre guiden fra min plass nest bakerst. Så kom vi opp og det videt seg ut, vi så plutselig toppen til høyre, og da kunne vi endelig se alt rundt. Isen virket plutselig enorm for alt man så nå var is og nunatakker i tillegg til fjell fjernt i horrisonten. Her kunne man se den lange og alpine fjellrekken Lyngsalpene, Store Kogtind, Stjernøya, Seiland, Loppa og Sørøya. Man kunne også se inn mot vidda og ut mot Nordishavet (først Loppahavet, slik jeg forsto det).Påbreen var det hele tiden horrisontale sprekker, og ennå verre noen snøbruer. Sprekkene var fra 10-60 cm. Et stort parti av breen oppe med toppen hadde et slags slush -overvann og var vått å gå i. Hadde gruet meg for å gå ned siden det var så bratt og vi måtte gå på oppsprukket blåis en del. Men det gikk fort å komme ned av isen, litt over en time. Imidlertid datt to av deltakerne på vein uten å falle nedover, som var det jeg fryktet, for jeg fryktet ikke sprekker med en erfaren, lommekjent guide. Men alt gikk fint. Vi hadde sol hele tiden mens vi var på breen, ikke alltid i den trange dalen.

© Hilde Risvoll

Da vi kom ned var skoene våte også fordi de nederste km er en våt myr uten sti. Vi måtte vente 1 1/2 time på første ferge. Vi var i kjempeform og det var alt i alt en fantastisk tur. Vi bodde hos Spør guiding, billig i et helt hus for litt over en tusenlapp. Og da turen ble på nattakunne vi bli så lenge vi ville for å hvile ut. God service og kjempeflott tur!