Krigstjønnuten, Maskat, Skautstein ... - Midt-Telemark (20.05.2024)

Mandag 2. pinsedag skulle det bli like strålende sommervær som de foregående dagene denne langhelgen. Jeg sto opp tidlig, noe som ikke er vanlig på fridager, og kjørte fra Lier til Roheim parkering ved Svalbjørtjønna. Der sto det 3 biler da jeg ankom i nydelig morgensol fra en blå himmel. Da jeg gikk ut av bilen kjente jeg det, at det absolutt var verdt å stå opp tidlig for å oppleve disse herlige maidagene i finvær!

© Nils Haugene

Dagens rundtur kom til å inneholde mye veier og stier, med kortere etapper ute i terrenget. Opp til første topp, Krigstjønnuten (609), begynte det lett på grusvei et kort stykke fram til sørenden av Svalbjørtjønna. Der tok det av en merket sti som jeg fulgte til jeg møtte veien som går inn i Svarttjønndalen. Derfra og opp til Krigstjønnnuten (609) gikk jeg mest i terrenget, men et sted, på rundt 525 meters høyde, fulgte jeg en gjengrodd traktorvei noen meter oppover. Jeg gikk også gjennom et lite hogstfelt underveis. Ellers var skogen tettest i nedre del, ved veien som går inn i Svarttjønndalen.

Jeg stakk først oppom det nordre toppunktet på Krigstjønnuten, før jeg fortsatte til selve toppen, som var en stilig og litt bratt knaus sett fra den retningen jeg nådde toppen. God utsikt var det også, og da spesielt mot vest og sør. Et fint toppunkt i skogen!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Sørover fra Krigstjønnuten (609) hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vandre i terrenget vest for Solbjørvatnet. Men så kikket jeg nærmere på muligheten for å ta meg ned til traktorveien i øst. Mye bratte skrenter og stup den retningen gjør at det ser vanskelig ut, men en nøyere kikk på kart med 1-meters høydekoter avslørte et par nedganger som virket overkommelige.

Krigstjønnuten (609) er jo også veldig bratt like nedenfor toppen, men et drag som gikk ned mot sørøst gjorde det enkelt å komme ned derfra. Deretter over et vått myrområde sør for Krigstjønn og ned gjennom storvokst granskog. Var virkelig noen flotte, store grantrær oppi skråningen vest/nordvest for nordligste Svarttjønn (det er 2 stykk av de).

Den bratte skrenten ned mot nordre Svarttjønn kom jeg greit forbi. Det var et lite tråkk ned den skråningen jeg gikk, men skogen var samtidig ganske tett der. Jeg slapp i hvert fall å klatre.

© Nils Haugene

Ved nordenden på nordre Svarttjønn kom jeg da inn på traktorveien. Zoomer man inn på kartet forsvinner traktorveien mellom de to Svarttjønna, men den er der i virkeligheten, og var veldig fin å følge. Nå strenet jeg avgårde sørover, og meterne gikk fort unna en periode.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da Solbjørvatnet var passert, begynte sånn smått oppstigningen mot Maskat (690). Men før jeg skulle gyve løs på en av turens høydepunkt, tok jeg en avstikker oppom den langt mindre spennende toppen Nordvest for Maskat (569). Den kunne by på forholdsvis tett skog i en nokså bratt skråning underveis mot toppen, og et toppunkt med begrenset utsikt. Dette ble til slutt turens kjipeste topp, som kun ga litt ekstra trening.

© Nils Haugene

Jeg passerte en liten hytte ovenfor Skarsdalstjønna, og like etter tok jeg skarpt opp mot venstre for å følge traktorveien som svinger seg oppover mot Maskat. Denne traktorveien var noe mer gjengrodd med små busker, men det var greit å gå i den allikevel.

På ca 620 meters høyde tok jeg av til høyre på en sti hvor det var skiltet mot Maskat:

© Nils Haugene

Stien kunne jeg ha fulgt helt til toppen av Maskat (690), men den hadde en litt for stor omvei mot sør, så på et myrområde forlot jeg stien og gikk i terrenget opp på Maskat. Det var i grunnen helt kurant, og jo høyere jeg kom, jo mer åpent ble det. Mye på grunn av myrområder, og at det etter hvert kom fram mer berg.

Rett før toppen måtte jeg runde et lite og idyllisk tjern, som bare lå et par meter lavere enn selve toppunktet:

© Nils Haugene

Store deler av det øverste området på Maskat (690) består av svaberg med noen spredte trær hist og her. Mest små furutrær. Det er nesten som å komme opp på fjellet ... Veldig trivelig å komme opp på denne toppen etter mye vandring nede i skogen. Her likte jeg meg kjempegodt!

Siden det var så åpent var det sikt i alle retninger, men toppområdet er stort og relativt flatt, og da det tross alt var noen små trær spredt utover, sperret disse litt i noen retninger. Men det gjorde i grunnen lite syntes jeg, for her var det fint.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På grunn av alt det nakne berget var det litt vanskelig å se hvor stien gikk i starten, like ved toppen av Maskat (690). Men stien var merket, og ble etter hvert mer synlig i terrenget i tillegg.

Ved trig.punktet på 685 moh var det et stikryss. Der møtte jeg folk for første gang på turen. De satt og slappet av med utsikten fra trig.punktet. Jeg fortsatte videre på stien som gikk nedover mot sørøst. Også her møtte jeg folk, nede ved tjernet like sørøst for trig.punktet (685). Var vel i grunnen ikke overraskende at jeg kom til å møte andre på denne strålende dagen. I hvert fall ikke i et område som dette, hvor det er flere gode og merkede stier.

Stien nedover mot det vesle vannet Nedre Dipilen var også god og tydelig. På drøyt 550 meters høyde gikk stien på en rygg med stup mot sør hvor det samtidig var en del nakent berg på ryggen. Der fikk jeg en utsikt som absolutt fortjente en liten pause. Utsynet derfra var foreløpig dagens beste:

© Nils Haugene

Ved Nedre Dipilen fortsatte nå stien sørover og videre nedover åssiden. Den veien hadde jeg ikke tenkt meg, så her måtte jeg forlate stien. Dermed ble det litt vandring i terrenget over en høyde, og ned mot en traktorvei i Rekmyrdalen. Denne traktorveien var det lite vits å følge, for den var så gjengrodd at det var lettere å gå ved siden av den.

Fra den gjengrodde traktorveien svingte jeg skarpt opp mot høyre etter en bratt skrent, og gikk litt i lyngen oppover i skogen. Nå kjente jeg godt at det var blitt varmere. Her fikk jeg sola midt i mot, i en oppoverbakke. Og jeg hadde jo gått i noen timer allerede.

Heldigvis kom jeg snart inn på sti igjen, som jeg denne gangen fulgte helt ut til toppunktet på Skåråfjell (679). Og for en flott topp dette var ...! Herfra var det vidstrakt og praktfull utsikt, spesielt i vestlig og sørlig retning. Etter endt tur ble dette toppen jeg likte aller best. Og her hadde ingen andre Peakbookere registrert bestigning ennå ...? Helt utrolig!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det var litt vanskelig å rive seg løs fra den flotte toppen Skåråfjell (679), men jeg hadde en del kilometer igjen, og flere topper å besøke. Så da satte jeg kursen nordover.

Mellom Skåråfjell (679) og Skautstein (700) var det god, merket sti hele veien. Eneste stedet hvor stien ble litt borte var over myra før oppstigningen mot Skautstein. I tillegg var det stikryss der som gjorde at jeg måtte dobbeltsjekke hvilken sti jeg skulle følge.

© Nils Haugene

Skautstein (700) ble turens høyeste topp, men så absolutt ikke den fineste. Tror ikke jeg plasserer den på pallen en gang ... Men en liten pause fortjente den, så her tok jeg en matbit og litt drikke. Utsikten ble noe hindret av trær fra høyeste punkt, men blant annet vestover kunne man også her se langt.

© Nils Haugene

Like nord for toppen av Skautstein (700) var det veldig fint, i området der Månetjønnene ligger. Disse var omgitt av berg og rygger, og litt spredt skog. Samtidig var det bedre utsikt derfra enn fra selve toppen av Skautstein (700). Her møtte jeg fire eldre turgåere som så ut til å ville klyve over fjellryggen som lå mellom tjerna.

© Nils Haugene

Fra Månetjønnene fulgte jeg stien videre nordover til Gulnostjørnane. Her var det noen flere stikryss hvor jeg egentlig kunne ha fortsatt på stien som gikk videre i nordlig retning. Men jeg velger jo ikke alltid enkleste vei, så da tok jeg omveien rundt Gulnostjørnane for å plukke med et par grønne nåler til.

© Nils Haugene

Over høyden Vest for Gulnostjørnane (643) var det greit å gå, men i det bratteste partiet opp mot Nord for Gulnostjørnane (659) var det litt mer uveisomt noen meter. Men det gikk fort over ... Jeg begynte jo å bli sliten nå, så toleransen for hinder i form av falne trær og tette greiner var blitt mye mindre.

Begge toppene hadde for øvrig overraskende fine toppunkt til å være sånne småhøyder i landskapet. Faktisk utsikt fra de begge, og spesielt den nordre hadde lite trær ved toppunktet:

© Nils Haugene

Etter toppene ved Gulnostjørnane orket jeg en topp til, Lågmannslægeret (678), men det var mest fordi den lå i samme retning som jeg uansett skulle gå. Jeg kunne nesten ha gått i rett linje mot parkeringen der bilen sto, og likevel fått med toppen ... Selvfølgelig ville det ha vært langt lettere å følge stien tilbake mot bilen nå, men jeg hadde fremdeles god tid, og så kunne jeg få med en topp til uten noen store omveier.

Landskapet opp mot Lågmannslægeret (678) var litt spesielt, med flere nærmest loddrette skrenter som var mange hundre meter lange. Her gjaldt det å følge med på detaljert kart for å komme opp mellom disse lange skrentene, eller der disse hadde et "svakt punkt". Jeg sjekket kartet nøye, og fant en nokså kurant rute til toppen. Mest kronglete var det å gå i det laveste området, sørøst for Øvre Rennetjønn. Etter det synes jeg det gikk lettere.

Lågmannslægeret (678) hadde ikke mye utsikt, men det ble en liten pause her allikevel. Jeg fikk i meg det siste jeg hadde av matpakke, og drakk en del. Flere timer i varmen kjentes nå.

© Nils Haugene

Fra toppen av Lågmannslægeret (678) siktet jeg mot en traktorvei som ifølge kartet skulle starte litt lengre nord/nordvest. Slakt og forholdsvis lettgått skogsterreng bort til traktorveien, som ikke overraskende begynte i et hogstfelt. Denne veien var ganske utydelig i starten, men ble etter hvert mye lettere å følge.

© Nils Haugene

Den aller siste biten fulgte jeg samme sti tilbake mot Svalbjørtjønna, og så grusveien til parkeringsplassen hvor bilen sto. Godt å være tilbake ved den etter årets foreløpig lengste tur. Betryggende å kjenne at det gikk rimelig greit uten at jeg ble fullstendig utmattet.