Vinterbestigning opp østveggen på Store Smørstabbtinden (05.04.2024)

Tenkte å utnytte dagen så godt som mulig med en rekognoseringsrunde i Smørstabbtindane denne dagen. Flere ting sto på planen, både ved Storebjørn og muligens helt sør ved Gravdalstinden. Men først ut var østveggen på Store Smørstabbtinden. I veggen sees en mulig linje som går fra renna i senter over ett markant klippeframspring før den sniker seg opp veggen via ei skråstilt renne som ligger helt klemt inntil veggen. Fra avstand ser det meste av ruta svært eksponert ut.

Jeg så gjennom mange bilder jeg har tatt av østveggen vinterstid og det kunne se ut som ruta ikke byr på særlige tekniske vanskelighetsgrader så lenge det ligger greit med snø opp. Utfordringen og risikoen ligger mer i at hele ruta er fryktelig eksponert hele veien samt at ruta inneholder tre snørike flanker i ulike sektorer som kan være skredutsatte. Har observert flere ganger at snøen fra flankene på særlig klippeframspringet kan gli ut i sin helhet, men vanligvis på slutten av våren. Skavler fra oven kan også være en risiko.

Med litt tåkevarsel fra morgenen av passet det fint å bruke god tid på det jeg mener er bedre vurderinger under turen. Gikk opp over Storbrean og ønsket meg opp på Storbreatinden hvor jeg kanskje fikk best innsyn på detaljene oppe i østveggen. Tåka lå tett mens jeg nærmet meg toppen, men fikk brukt en del tid på å vurdere skredfaren i diverse sektorer rundt fjellet. Nye fokksnøflak hadde dannet seg over svært lett nysnø som kom i går da det var -15c i fjellet. Det resulterte i ganske høy skredfare og alle fokksnøflak reagerte med drønn og skytende sprekker med heftig forplantning så langt fokksnøflakene rakk. Generelt så det ikke ut som det ville gi så mye mer en skred i størrelsesgraden 1, men kanskje opp i 2 i de større lehengene.

Tåka forsvant rundt kl 12.00 og jeg fikk fri sikt inn til østveggen. Ruta opp så overkommelig ut men med noe usikkerhet rundt hvor mye plass det stedvis var i renna øverst. Men den så ikke mindre eksponert ut heller så om jeg skulle opp der trengte jeg særs god og stabil snø å gå i. Jeg bestemte meg på å gi den ett forsøk, i allefall få sjekket ut snøen opp der. Med meg hadde jeg tatt med to isøkser, alu-stegjern og ett lite kit med slynger og nøtter til selvforankring i fjell.

Ruta starter på breen og går opp en renneformasjon der det raskt blir 45 grader helning. Jeg valgte å holde meg litt til venstre her i 50-55 graders helning grunnet eksponeringa for snøskred om man gikk midt i renna. Renna har østlig sektor. Ett stykke opp måtte jeg traversere gjennom ett litt steinete parti før jeg kom inn i en ny snøflanke som lå i nordøstlig sektor. Denne snøflanken var ikke sammenhengende med snøen i renna slik at jeg kunne anse de å være ulike skredfelt uberørt av hverandre. Her måtte jeg kave meg gjennom ett parti med utrolige mengder sukkersnø men kom meg opp mot fjellet hvor det var enklere å finne fotfeste.

Kom meg opp på "taket" av klippeframspringen og fikk se neste flanke som måtte traverseres og fikk sett renna ordentlig. Dette skal gå var det første som slo meg da jeg fikk sett og skannet ruta videre opp. Mest eksponerte delen av ruta gikk over snøflanken som har SØ-sektor samt starten av renna som var ganske smal.

Holdt meg helt øverst på snøflanken slik at jeg fikk brukt fast fjell en del bortover. Mye sukkersnø under ca 20cm med nysnø. Det gikk sakte for seg hele veien med snø opp til hofter og brystkasse. Starten av renna var ganske bratt (60-70 grader) så det var så vidt at snøen holdt seg fast her. De første fem meterne av renna var også i smaleste laget da jeg hadde ski på sekken men jeg følte meg ganske beskyttet ut innimellom veggen her.

Renna videre opp var hele veien bratt og med mye ulik snøkvalitet, alt fra bærende fokksnø noen meter til bading i sukkersnø. Noen partier var mindre eksponerte, mens noen partier skrånet såpass utover at jeg fikk en god dose luftighet rundt meg igjen. Topp et ut på sørryggen til Store Smørstabbtinden i het ettermiddagssol etter noen timer i skyggen!

Rå rute rett og slett!

Jeg gikk opp til toppen og ned igjen til sekken for så å ta meg ned langs sørryggen og ned renna mot Leirbrean. Mye skrensing på diverse skarelag men også bedre slusj før jeg fikk tatt ett par ordentlige svinger ned til breen. Over breen til Sauen og ned på svært gode pudder og løssnøforhold ned Storbrean!

Observasjoner og beskrivelser

1. Renne/flanken opp fra breen
Opp fra breen går ei renne som skrår ut høyre og er nok et ganske flott nedkjøringsalternativ for skikjøreren som har svært god kontroll på teknisk kjøring i svært bratt lende. Særlig de første 50 høydemetrene byr på meget eksponert kjøring i ca. 55 graders helning i en såkalt "no fall zone". Man runder en kul i terrenget og havner inn i langt tryggere terreng med 45-50 graders helning videre ned. Her utarter terrenget seg som ei renne men kanskje mest som en østovervendt flanke ned til breen.

I nedre del finnes ei stor gleppe mellom breen og snøen som henger fast i renna gjennom store deler av sommeren. Gleppa sees tydelig i bildene nedenfor. Da jeg gikk opp her lå det fast og god snø over gleppa. Jeg har observert at snøen i nedre del av renna (1.) og NØ-sektorflanken (3.) har glidd ut i store flakskred seint på våren eller etter en lengre periode med varme. Man må også være observante på skavler som henger ut fra Nordryggen på Smørstabbtinden.

2. Klyveparti med lite snø
1. og 3. henger kanskje sammen med god snø på snørike vintrer, men ofte ser det ut til at det er et lite klyveparti her mellom renna og NØ-flanken. Jeg kom meg enkelt opp her på grei snø, men måtte jobbe litt over enkelte skjulte svasteiner rett under snøen samt enkelte steder med mye sukkersnø.

3. Flanken i NØ-sektor av klippeframspringet
NØ-flanken opp klippeframspringet har rundt 50 graders helning. I første omgang kan dette være ett skredutsatt parti. Flanken får lite solpåvirkning så snøen får nok lite sammensmeltning i løpet av våren.

Som nevnt i 1. har jeg observert at flanken kan gli ut i sin helhet i et stort flakskred. Da bryter hele flanken opp ned til fjellet da svakeste lagdeling kanskje vanligvis er sukkersnøen ned mot fjell. Da jeg gikk opp her lå det 30-50cm komprimert og omdannet nysnø uten lagdelinger ned til ett tynt og porøst isskarelag, med stedvis 50cm veldig luftig sukkersnø under. Jeg vurderte det til at det var tryggest og holde seg høyt opp mot fjellet der jeg heller kunne sette stegjern og øks i fjell under lite snødekke. Tenker at ett stort flakskred er mest relevant etter perioder med mye varme litt seinere på våren. Å kutte snøflanken i øvre del mot fjellet vil ikke alltid være en god beta, om det hadde vært ulagdelt snø i øvre snødekke med bærende snø hadde det nok vært mer relevant og traversert over der flanken har mest snø og er noen grader mindre bratt enn opp mot fjellet.

Da jeg gikk opp hang det kun en skavl på toppen av stupet som kunne ha vært truende og som bør vurderes godt i forhold til solinnstråling og varme. Skavlen var ganske liten, men hadde godt overheng. Man får ikke mye tid i eksponering under den, men skavlen kan trigge NØ-flanken slik at den går ut i skred.

Oppe i flanken her begynner det å bli fatalt med utglidninger. Dess lengre opp på flanken man kommer dess mer stup, samt framstikkende kantsteiner og blokker (terrengfeller) ligger under.

4. Flanken i SØ-sektor av klippeframspringet
Dette partiet er ikke særlig langt og jeg brukte fjellet i øverkant av snøfeltet. Fjellet virket solid og sikre i om man ønsker å sikre seg over her med mange sprekker og riss. Partiet får en del sol på seg. Jeg opplevde mye sukkersnø under den solpåvirka nysnøen, enkelte steder så mye at jeg sank ned til hoftene i svært luftig sukker. Luftigheten og eksponeringen her er høy og flanken opplevdes brattere ut enn på bildene over og under. Målte ikke helningen her, men kanskje rundt 60 grader, akkurat nok til at snøen holder seg fast. Fjellet gav inntrykk av hylleformasjoner under snøen framfor sva. Mindre grad av truende skavler fra toppen. Utglidning garantert fatalt med kort reaksjonstid ved fall om man går solo.

5. Renna opp østveggen
Synes denne føltes ganske trygg ut. Bratt inngang fra SØ-flanken. De første 5-7 høydemetrene av renna var ganske smal med overhengende tak som sekk og ski skrapet oppi og ga meg litt utfordringer i posisjoneringen av helle kroppen. Meget eksponert, men til gjengjeld ser man rett inn i snø og fjell opp her så den føles ikke like eksponert ut. Renna bretter seg mer ut litt oppi der og var ganske enkel og vasse opp i. Et parti midt i gikk over et veldig bratt (60-70 grader) skråstilt flankeprospekt. Jeg hadde god snø der med bærende fokksnø som gjorde det lett å traske opp. Renna har en 45 graders helning ut mot venstre (sør) fra SØ-flanken.

Noen enkeltbilder fra den potente fokksnøen som lå over overflaterim og svært lett og luftig pudder. Ga skred på Geite og opp mot Veslebjørn blant annet.