Hardanger fra sin beste side og litt spenning (16.03.2024)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Sjusete (418m) |
|---|---|
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Duration | 4h 37min |
| Distance | 14.6km |
| Vertical meters | 1,316m |
| GPS |
|
| Ascents | Grimsnuten (1,228m) | 16.03.2024 |
|---|---|---|
| Midtfjell (1,255m) | 16.03.2024 | |
| Visits of other PBEs | Sjusete vinterparkering (416m) | 16.03.2024 |
Været for denne lørdagen ble bare bedre og bedre utover uken, og da det ble meldt skyfritt, foreslo Harald å slå til med turen til Midtfjell i Hardanger. Dette er en tur han foreslo tidligere i vinter og som visstnok skulle være en ypperlig skitur. Når en ser den på kartet, er det ikke vanskelig å forstå at denne toppen byr på særnorsk naturutsikt av øverste klasse. På lik linje med Oksen og Ingebjørgfjellet ser man rett ned i Hardangerfjorden og videre innover flere av fjordarmene, samtidig som vakre og høye fjell på alle sider.
Vi kjørte opp til Sjusete og parkerte her på en flott og stor P-plass. Litt overraskende at vi var de eneste her på en dag som denne. Jeg valgte randoskiene i dag. Så for meg det ville bli en flott nedkjøring. Gikk oppover i skogen. Panserhardt, akkurat som forrige helg. Etter en periode med mildvær, hadde det fryst på igjen.
Lenger oppe var det bedre. En fint nysnølag fra dagen i forveien hadde lagt seg på skaren. I bakgrunnen ruvet Vassfjøra i ensom majestet. En flott kontrast med furutrærne i forgrunnen. Da vi kom over tregrensen var det stårlende sol. Uten et vindpust ble det rimelig varmt. Her måtte klærne kastes.
Fikk omsider øye på Midtfjell og Grimsnuten. På ca 900 moh var det mye fersk nysnø. Jeg valgte en direktevariant mot toppen mens Harald gikk langs ryggen. Jeg ønsket en fin nedkjøring og ville lage noen referansespor i tilfelle sikten skulle bli dårligere på vei ned.
Som et sceneteppe som gikk ned fikk vi drøy utsikt idet vi ankom toppen. WOW! Gikk helt frem på kanten for å se ned stupet. Ganske heftig. Etter noen bilder forsøkte vi å finne litt le hvor vi kunne ta en matbit. Vinden tok seg opp og det blåste ganske heftig.
Var toppvarden tok vi av fellene. Harald rant ned sin rute mens jeg tok min. Vi avtalte å møtes lenger nede etter at jeg hadde vært oppom Grimsnuten også. Ville kun opp der for nedkjøringens skyld.
Flott nedkjøring fra Midtfjell og ned i dalsøkket til vannet på ca 1000 moh. Her tok jeg på fellene og fortsatte opp til Grimsnuten. Nydelig utsikt herfra også. Fikk et bedre overblikk over Eidfjorden.
Fra Grimsnuten så jeg også rett på Storeflåtten, som ligger på andre siden av fjorden. Da måtte jeg mimre tilbake til turen til meg og Øyvind opp dit i starten av desember i fjor. I bekmørke og vinterkulde, med tunge sekker, tok vi oss helt fra fjorden og opp til toppen, hvor vi overnattet i telt. Det var med stolthet at jeg tenke "Steike så drøyt at vi gjorde det der", for det er et digert fjell. Å gjøre det samme med lette sekker på sommeren er i seg selv en drøy tur. Jeg lo av tanken på det vi gjorde, for det var faktisk litt galskap, men det er jo det jeg digger.
Også må jeg virkelig legge til at jeg digger øyeblikk som dette. Å stå på toppen av et fjell og skue bort på andre fjell jeg har vært på, for så å mimre tilbake til den turen. Det er noe av det som gir fjellsamlingen mening for meg.
Harald ringte meg og lurte på om alt var ok. Drømte meg vekk litt, men tok av fellene og dundret på nedover. Flott snø og deilig kjøring. Traff igjen Harald lenger nede. Vi fulgte sporene våre på de slakeste partiene for å få god nok gli. Lenger nede var det klabbefest. Måtte på et tidspunkt stoppe for å ta av skiene og skrape vekk snø og is.
Gjennom skogen var det gøy, i hvert fall for meg som hadde randoski. Noe jeg bemerket meg da jeg kjørte nedover her i lavlandet var hvor steinhardt det enda var. Hadde trodd solen skulle lage litt slush her, men den gang ei. Ankom omsider bilen og skiftet klær og sko mens jeg ventet på Harald, som kom omsider ned.
Actionscener og redningsbil
Det som nå skulle bli en avslappende kjøretur hjem, skulle vise seg å langt mer ubehagelig, både fysisk og psykisk. Da vi kjørte nedovder veien fra Sjusete satt jeg og spiste da jeg plutselig oppdaget at bilen hadde ekstremt dårlig feste. Veien var speilblank, men vi hadde kommet oss fint opp hit og jeg slo meg til ro med at vi fint kom oss ned igjen også. Så lenge det ikke ble noe særlig brattere og vi holdt oss i hjulsporene til bilen som hadde kjørt her under mildværet, skulle dette gå bra.
Men hvilepuls ble til makspuls og skiven jeg nettopp hadde svelget kom nesten i retur da det plutselig ble brattere og jeg ikke hadde noe som helst kontroll på bilen. Håndbrekket var dradd maks opp og bremsen var i bunn. "Har du ingen kontroll på bilen nå?" Spurte Harald rolig. "Nei!" svarte jeg. Begge visste vi hva vi eventuelt måtte gjøre dersom farten økte. Vi tok av beltet i takt, men jeg klarte omsider å stoppe midt i bakken. På venstre side var det stup og på høyre side en kløft. Harald valgt å gå ut av bilen. Det var nå jeg gjorde det jeg ikke skulle gjort. Jeg valgt å fortsette videre nedover bakken. I mitt hode tenkte jeg "Vi må jo komme oss ned herfra". Jeg slapp forsiktig bremsen og brekket. Rullet rolig i starten, men så økte farten. Jeg bremset det jeg kunne, men det nyttet ikke. Bilen begynte å renne sidelengs og var på vei mot kløften. Jeg tenkte fort. Jeg blir ikke med bilen ned den kløften. Jeg åpnet døren og kastet meg ut, rullet og sklei et stykke nedover. Jeg kastet et blikk opp mot bilen og så den kjøre rett inn i snøfonnen mens den stoppet helt på kanten av kløften.
Harald kom ned og spurte om alt gikk bra. Jeg var full av adrenalin da jeg svarte. Han sa hele scenen var som tatt rett ut av en actionfilm. Kult. Da jeg hadde roet meg ned, var neste å finne ut hva vi nå skulle gjøre. Å forsøke å rygge ut for så å prøve en gang til var fullstendig uaktuelt. Det så ikke ut til at bilen hadde tatt skader av det hele. Flaks at den uansett skulle på service til uken.
Vi tenkte på å gå ned og banke på døren hos en tilfeldig bonde i Ulvik og høre om de hadde en traktor å dra oss opp med, men det var tungvint og ingen garanti for hjelp. Vi måtte ringe Viking, men selvsagt hadde vi ikke dekning. Off, denne dagen har jeg bare ventet på. For en dag må ting som dette skje.
Harald fikk plutselig en strek, men ikke nok til at vi kom oss på nett. Han ringte derfor til faren og ba ham om å sende nummeret til Viking. Jeg fikk også litt dekning og ringte. Etter et litt tid, kom jeg omsider i kontakt med en kar som skulle hjelpe oss. Han var for øyeblikekt i Voss og det måtte derfor ta den tiden det tok.
Vi anså det som trygt å sette oss inn i bilen, bare vi ikke gjorde de bråeste bevegelsene. Vi kunne derfor sitte her og holde oss varm og god. Det tok ikke lang tid før vi brøt ut i latter av hele situasjonen. Det ble mørkt idet redningsbilen endelig kom, men så måtte han snu. Det var ikke enkelt for en så stor bil på en så smal anleggsvei som denne. Omsider kom han frem til oss. Han ba meg feste en slynge i venstre fremhjul. Deretter ble jeg beordret inn i bilen. Han gav meg ulike instruksjoner. Jeg måtte blant annet forsøke å rygge etter at han hadde strødd bak bilen. Det funket ikke. Deretter var det å styre mens han dro meg opp. Det var ekkelt. For hver gang han dro, datt jeg ett hakk lenger ned. Jeg holdt meg rolig og stolte på at han visste hva han drev med. Da han hadde dratt meg helt opp kunne jeg endelig puste lettet ut. Deretter satte Harald seg inn igjen og vi kjørte opp på planet. Så tok redningsbilen det rolig og pent nedover til vi var kommet ned fra det isete partiet på veien. Hele seansen med venting og berging tok 3 timer totalt.
Etter en rask sjekk av understellet, kunne vi endelig fortsette hjem til Bergen. Bilturen langs fjorden som vi hadde gledet oss til på en fin dag som denne, måtte vi dessverre ta i mørket, men det brydde vi oss ikke om nå. Vi fikk oss en lærepenge. For å forsvare handlingen, trodde jeg solen ville ta knekken på isen langs veien ila dagen før vi skulle ned igjen. En kan ikke alltid stole på slikt. Det er i hvert fall siste gang jeg kjører opp isete og bratte anleggsveier.
En nydelig tur og minnerik historie rikere.
Takk for eventyret, Harald!
Kart
User comments