Rando-tur til Vesleskåla (24.02.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har lenge hatt lyst til å ta turen opp på Vesleskåla [901 m.o.h.], Skåla [1127 m.o.h.] og Skålaksla [1076 m.o.h.] på Skålahalvøya i Molde kommune, for jeg har ofte sett over mot disse vakre fjellene når jeg har vært på ski- og fotturer på andre sida av Langfjorden. Det artigste hadde selvfølgelig vært å ta alle tre toppene i én tur, men en slik langtur skulle det ikke bli denne dagen, for jeg var ikke kjent i området, og det, i tillegg til at jeg hadde langt å kjøre for å komme meg til Skålahalvøya, gjorde at jeg kom nokså seint i gang med turen denne dagen. Jeg kjørte til Vestnes, tok ferja over til Molde, tok tunellen under fjorden til Bolsøya, og kjørte inn til Skålahalvøya. Jeg hadde lurt litt på å bestige Skåla fra nordsida, for jeg så for meg at det kanskje var mer snø på lesida av disse fjellene; men på nordsida av Skålahalvøya fant jeg ikke noe egnet sted å parkere, og så ble det til at jeg lette på sørsida av halvøya i stedet. Her fant jeg ei lomme å parkere i (bilde #1), hvor det allerede stod en bil, ca. 100 meter vest for Ytre Horsgårdelva. Nå nærmet klokken seg imidlertid to, og ettersom det fortsatt blir ganske tidlig mørkt på denne tida av året, bestemte jeg meg for å droppe Skåla, og heller bestige Vesleskåla i stedet, ettersom det blir en mye kortere tur.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Den første kilometeren av denne turen går på en skogsvei (bilde #2). Her ned var det litt i minste laget med snø, og den snøen som var, var i stor grad dekket av barnåler fra trærne langs veien. Den første delen av turen, både langs denne skogsveien, og de første 2-300 meter etter at man har tatt av fra veien, er den samme, enten man skal til Skåla eller til Vesleskåla. Ved ca. 400 høydemeter skiller de to traséene imidlertid lag. Skal man opp på Skåla, tar man til høyre omtrent her, og krysser Horsgårddalen og Ytre Horsgårdelva, og tar seg opp på en fjellknaus som kalles Klempen, og derfra videre opp på Skåla og eventuelt Skålaksla. Skal man imidlertid opp på Vesleskåla, følger man i stedet ryggen på venstresida av Horsgårddalen oppover i nordvestlig retning opp til en knaus som heter Gløshaugen [697 m.o.h.], og så fortsetter man derfra videre opp på Vesleskåla.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede på skogsveien, og også det første stykket i skogen, var det fullt av skispor; men mesteparten av de som hadde vært her på ski i det siste, har nok tatt turen opp på Skåla, for da jeg kom ut av skogen, og var på vei opp mot Gløshaugen, gikk det plutselig opp for meg at det kun var ett sett med skispor igjen foran meg. Disse sporene var til gjengjelde både gode og tydelige, og ledsaget av et sett med hundespor; og det var kun på de mest utsatte steder at vinden hadde visket ut sporene. Og etterhvert gikk det opp for meg at sporene nok tilhørte den som hadde parkert i samme lomme som meg nede ved veien, og at vedkommende kanskje var om lag en halvtime foran meg; for det var som sagt ikke mer enn ett sett skispor å se, og det førte oppover; og det var ennå ikke kommet noe returspor.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha fulgt den nevnte fjellryggen oppover en stund, kom jeg til en liten knaus med en svær varde (bilde #6). Jeg tenkte først at dette måtte være Gløshaugen, som jeg hadde lagt merke til på kartet, men antall høydemeter stemte ikke, for Gløshaugen skulle være 696 m.o.h., mens denne ikke var mer enn 641 m.o.h. Jeg fortsatte videre oppover, og nå fulgte jeg skisporet jeg hadde foran meg. Det var meldt stor faregrad [3!] fra skredvarslinga, så jeg stoppet innimellom og dobbeltsjekket hvordan jeg lå an i forhold til skredterreng i området; men skiløperen foran meg hadde tråklet seg pent mellom alle bratte partier, og med andre ord lagt opp ruta akkurat slik jeg ville gjort selv på en slik dag.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etterhvert som jeg nå nærmet meg toppen, kunne jeg se hvordan Vesleskåla og Skåla var forbundet med en fjellrygg (bilde #8), slik at det å traversere mellom de to fjellene ikke skulle være spesielt vanskelig, dersom man bare hadde litt bedre tid enn det jeg hadde i dag, og det helst på en dag med liten eller moderat skredfare. I det jeg nærmet meg toppen, forlot jeg skisporene foran meg litt, og begav meg i stedet rett inn på topplatået. Herfra var det fin utsikt både nordover (bilde #9) og over mot Skåla (bilde #10). Det høyeste punktet på Vesleskåla lå imidlertid lengte vest, og der borte kunne jeg se varden i det fjerne (bilde #11), så jeg begav meg bortover dit. Her borte var utsikten helt eksepsjonell. Man kunne se både Sekken og Bolsøya ute i fjorden, og i det fjerne kunne man se både Molde og Otrøya.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På en dag med litt mindre vind, ville dette vært et yndet sted å sette seg ned og spise, men i dag blåste det såpass hardt, at det var bare å få tatt de nødvendige bilder for en turbeskrivelse, og deretter gi seg til å plukke av feller, og stramme opp skistøvlene med tanke på nedturen. Det var forøvrig deilig å få på seg hjelm og skibriller, for hjelmen beskytter ørene adskillig bedre mot vinden enn det en vanlig vinterlue gjør.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Traséen ned igjen ble i stor grad den samme som jeg hadde fulgt oppover. Jeg møtte aldri skiløperen jeg hadde hatt foran meg på vei opp, antagelig hadde vedkommende rent ned omtrent da jeg passerte Gløshaugen på vei opp; for her kunne jeg se at vedkommende hadde fulgt en litt annen rute ned enn opp. I tillegg til den nevnte fjellknausen med en stor varde rett nedenfor Gløshaugen, er der én til, litt mindre knaus, men med like stor varde rett øst for Gløshaugen, på 659 m.o.h.; og på vei ned igjen hadde han eller hun som var foran meg rent nærmere denne. Turen ned igjen gikk stort sett greit. Føret varierte litt mellom skare med pudder på, og et litt fast topplag som skiene skar gjennom i sving slik at skiene hektet. Lengre nede ble det mer slush-føre, men da var jeg kommet ned igjen i skogen, hvor kjøringen bød på en viss utfordring, da skiene mine er litt i lengste laget, slik at det i blant er litt tungt å svinge med dem.

© Atle Solholm

© Atle Solholm