Skjelåtinden har jeg lenge hatt lyst til å besøke, og endelig klaffet det med gode værmeldinger mens jeg var i dette området. Jeg overnattet litt nord for Fauske og hadde fremdeles et godt stykke igjen frem til utgangspunktet for turen. Beiardalen i seg selv er ganske lang, men utrolig vakker når man kommer litt innover i dalen!
Jeg parkerte på den inngjerdete p-plassen på Stornes helt innerst i dalen. Her kunne bilen stå trygt for husdyrene i området. Jeg gikk så over brua og fant den rødmerkede stien som skulle lede meg opp gjennom krattet til skaret ved tunga til Skjelåtindbreen. Det var ikke mye til sti, men det var utvilsomt god hjelp med merkingen oppover lia. Merkingen sluttet like ovenfor buskaset, men derfra var det greit å finne en god rute videre. Jeg var litt spent på hvordan det var å krysse elva som rant ut fra Skjelåtindbreen, det renner mye vann i denne. Heldigvis viste det seg at tunga på breen var såpass flat og snøfri så jeg kunne krysse den på ruglete is og helt uten problemer. Det var litt løst det lille stykket opp til ryggen, men resten av turen opp til Skjelåtinden var det lettgått og flott fjellterreng å gå i. Opp fra fortoppen Øst for Skjelåtinden så jeg de store bresprekkene i bratthellingen på Skjelåtindbreen, ingen spøk å havne nedi der!
Den en gang så staselige varden på Skjelåtinden hadde fått seg en kilevink så bare halve varden sto igjen. Men utsikten vil jeg tro fremdeles er den samme:) Den var i alle fall utrolig flott, og både Snøtinden og Helgelandsbukken var lette å kjenne igjen i sør.
Jeg var på nippet til å gå gå ned fra toppen på østsiden og tilbake igjen øst for Skjelåtindbreen, og angret litt etterpå at jeg ikke ga det et forsøk. Ryggen så veldig grei ut, og det hadde vært artig med en rundtur. Istedenfor valgte jeg det trygge veivalget, å gå samme rute tilbake!
User comments