Fjøsvikfjellet (29.10.2022)

En ny “primærfaktor større enn 250m” topp i Buskerud. Det begynner å bli få igjen sør i fylket, men i Ringerike var det en som gjenstod. Fjøsvikfjellet i nærheten av Hallingby og Sperillen ble dagens turmål.

Jeg kjørte inn Samsjøveien og parkerte i nærheten av Breitjern. Jeg kunne ha kjørt mye lenger opp lia, men jeg ønsker jo å få litt trening ut av dette også. En annen fordel var det det var deilig å gå litt på grei skogsbilvei uten fare for å bli søkkvåt, som man risikerer i terrenget nå.

Veien gikk først ganske strakt og med jevn stigning opp Svimpedalen. Etter hvert blir terrenget litt mer ulendt og veien slynger seg rundt de forskjellige utfordringene.

Til slutt tar veien slutt, og turen fortsetter på sti. Stien er noe blåmerket, men såpass grei å følge at det ikke blir noe problem at det er langt mellom blåmerkinga. Og nå blir det bratt. Det hele innledes med et parti hvor det er lagt ut tau for å kunne komme seg opp og ned et utfordrende berg.

Etter at tauet er tilbakelagt går stien i små slynger opp berghyllene. Slik fortsetter det 150 høydemeter. Jeg må innrømme at jeg på et tidspunkt gikk helt tom for energi, og resten av bakken handlet om en rytme med få skritt og så litt pause.

Men jeg fikk karret meg opp på Kongsgardskollen, og derfra så jeg over til det 5 meter høyere Fjøsvikfjellet, ikke mer enn ca. 500 meter unna. Det ble en grei marsj over til det høyere nabofjellet.

Utsikten fra Fjøsvikfjellet er flott for selv om toppen bare er 710 meter høy, så er det lite vegetasjon på toppen, så man får godt rundskue. I vest ser man de søndre delene av Vikerfjell og mot nord og øst er det Samsjøen og skogene mellom Sperillen og Randsfjorden som dominerer.

Hjem igjen fulgte jeg samme vei som opp, og ned her fikk jeg årets første møte med hjortelusflua. Måtte plukke de av kroppen både titt og ofte på vei ned. Selv i bilen på vei hjem kravlet det et par stykker fram fra tøyet.