Haglebunatten (04.08.2021)

© Håkon Knappen

Da stod en ny tur til Eggedal for tur. Nå var det Haglebunatten som skulle gås. Dette blir antageligvis den siste fjellturen denne sommerferien.

Jeg kjørte opp til Haglebu og parkerte ved sundet mellom Haglebuvatna.
Det går en rundløype over Haglebunatten, og jeg hadde tenkt til å gå denne. Den opprinnelige planen var å gå opp ryggen på fjellets nordøstre side, men jeg endte opp med å følge skiltingen som gjorde at jeg gikk opp på fjellet fra sørvest.

Først måtte jeg gå et langt stykke sørover på flatene. Her var det nesten utelukkende myrer, og de var søkk våte, så selv med høye støvler tråkket jeg gjennom slik at vannet rant ned over støvelskaftene.

Det var et forferdelig slit å gå i disse myrene, så da jeg kom fram til der hvor stigningene begynner, var jeg egentlig allerede på stålet.
Jeg prøvde å finne en fart som passet dagsformen, så jeg startet med noe jeg vil kalle moderat gange. Det gikk ikke lange tida før jeg skjønte at dette ikke var bærekraftig, så jeg reduserte farten til sakte sig.

Og med justert fart kom jeg meg greit til topps. Først gikk jeg gjennom skogen i bratte Slokoskardet. Deretter var jeg oppe på snaufjellet, og her flatet terrenget ut noe mer. Her oppe slynget stien seg litt fram og tilbake etter terrenget, og etter totalt 5,7 kilometer var jeg oppe.

Utsikten fra Haglebunatten er storslått. Ikke bare har du fullt utsyn til Haglebuområdet, det er også plassert ut en siktskive som peker mot fjell og annet i alle retninger. Det var litt disig i dag så jeg fikk ikke sett det som lå lengst unna, men på en perfekt dag skulle jeg ha kunnet se Galdhøpiggen og Rondeslottet i nord, og helt ned til Færder i sør. Jonsknuten, Gaustatoppen, Fauskofjellet, Hallingskarvet og Norefjell var naturligvis lette å plukke ut.

Nedover gikk jeg ned ryggen jeg hadde tenkt til å gå opp, og det er nok dette som er «hovedveien» opp til toppen. Stien virket mye mer gått her, og det var her jeg for første gang møtte mennesker på denne turen. Det var overraskende mange som ville slå av en prat. Jeg innbiller meg at det hovedsakelig skyltes et behov for å få tatt en pust i bakken, for det var en seig motbakke de hadde gitt seg i kast med.
Godt nede i lia traff jeg også på en kollega fra biblioteket. Pussig hvor liten verden er. Det samme skjedde i fjor også, dog med en annen kollega.

Nede ved Snøfonntjenn har man et veivalg for det siste strekket ned. Jeg valgte det korteste alternativet, ytterst mot kanten. Lurer på om ikke det var et dårlig valg. Det var steinete og generelt kronglete hele veien i ei bratt skråli. På kartet så kan det se ut som den andre ruta går i et litt mer behagelig terreng. Det får jeg finne ut en annen gang. Jeg kom meg i alle fall greit ned til bilen.

Haglebunatten var en kjempetopp. Kroppen var så der. Tror kanskje jeg skal finne noen flatere turer de neste dagene, før den skal få prøve seg litt i helga.