Klatring på Veslepiggen (27.07.2022)

Den lenge planlagte Jotunheimturen 2022 var i gang. Etter bekymringsverdige værmeldinger i lange tider, ombestemte Yr.no seg i siste liten og meldte om strålende forhold for høyfjellsrangling. Marie, Nicolai, Jacob og meg møttes ved Valdresflye dagen i forveien og kjørte til Raudbergstølen, hvor vi koste oss med en øl i sofaen mens de siste regndråpene fikk herje ute. Dagen etter var det meldt strålende vær! Etter ei natt i teltet våkna vi ganske riktig til blå himmel. Etter en kjapp kjøretur opp til Juvasshytta, labbet vi oppover Styggebrean, side om side med et hundretalls personer i taulag på veg mot Galdhøpiggen.

Vi svingte mot høyre og fulgte breen i retning Porten. På forhånd hadde vi snakket både om nordryggen på Galdhøpiggen og sørryggen på Veslepiggen som potensielle turmål for dagen. Nysnø fra bunn til topps på storebror Galdhøpiggen, tok avgjørelsen for oss. Klatreruta opp til Veslepiggen lå i solsteika og fristet!

Vi tolket klatreføreren så godt det lot seg gjøre og Jacob tok første taulengde (dvs. de to første lengdene i føreren). Ikke godt å si om han valgte ruta som er indikert i føreren, men han startet ut mot venstre, fulgte en rekke opptak og dro ut igjen til høyre mot ryggen hvor han fikk satt standplass, omlag 50 meter over oss andre. Vi nøt pakket termosen og dunjakka i sekken og fulgte etter.

Neste taulengde var min. Den startet oppover enkelt terreng i 20-30 meter, før jeg klatret rett opp en bratt hammer. Ikke plankekjøring akkurat, men godt sikret. I følge føreren, tror jeg det er meningen man skal runde denne hammeren på venstre side, ikke klatre rett opp den. Uansett, dette utgjorde tredje og fjerde taulengde i føreren (hvertfall sånn omtrent).

Nicolai tok tredje og siste taulengde, og fortsatte rett oppover i bratt terreng, hele veien til toppen. Flott klatring også her. Denne taulengden tror jeg man kan omgå til venstre ved å følge et lettgått hyllesystem.

Fra toppen ble det rolig rusling og hopping fra stein til stein. Artig klyving ned til foten av Veslepiggen. For å unngå å rigge opp breutstyret nok en gang bestemte vi oss for å gå på beina over noen knauser. De siste hundre høydemeterne var en drøm for knær og føtter, på myk snø nedover heistraséen i sommerskisenteret.