Styggehøi og Store Bukkeholstind (15.08.2020)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Start point | Spiterstulen (1,100m) |
|---|---|
| Endpoint | Spiterstulen (1,079m) |
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 13h 19min |
| Distance | 30.4km |
| Vertical meters | 2,041m |
| GPS |
|
| Ascents | Midtre Bukkeholstinden Vest (2,135m) | 15.08.2020 |
|---|---|---|
| Midtre Bukkeholstinden Øst (2,154m) | 15.08.2020 | |
| Nørdre Bukkeholstinden (2,149m) | 15.08.2020 | |
| Nørdre Bukkeholstinden Ø1 (2,090m) | 15.08.2020 | |
| Nørdre Bukkeholstinden Ø2 (2,085m) | 15.08.2020 | |
| Store Bukkeholstinden (2,213m) | 15.08.2020 | |
| Bukkeholstinden V1 (2,166m) | 15.08.2020 | |
| Styggehøe (2,213m) | 15.08.2020 | |
| Styggehøe V1 (2,011m) | 15.08.2020 | |
| Styggehøe V2 (2,003m) | 15.08.2020 | |
| Styggehøe Øst (2,200m) | 15.08.2020 |
Annerledes-sommeren 2020 var på hell, men august har ofte vist seg å være veldig fin, så håpet brant lysegrønt for at det skulle komme noen supre dager til litt gøyale fritidsaktiviteter sånn snart på tampen. Lykke-endorfinene fra stisyklingsparadiset Canvas ved Treungen i Telemark fra forrige helg hadde ikke engang ebbet ut av kroppen før det var klart for årets fjelltur-høydepunkt: Tinderangling med gode kolleger fra Uniconsult.
Målet var satt for ett år siden, vi skulle atter gjøre et forsøk på Styggehøi. Det ble et slags mislykket forsøk på denne toppen i 2014, da vi brukte «halve dagen» på å forsøke å krysse Tverråe, og vi endte da i stedet opp med en fin bretur i labyrintene mellom bresprekkene på Tverråbreen samt å bestige Lindbergtinden. I stedet for å surre med kryssing av Tverråe var nå planen å benytte den fine sommerbrua som er satt opp over Visa, rett sør for Gammelsætre. For å krydre turen med litt snadder, avslutter vi runden rundt Bukkeholsbrean med traversen opp til Store Bukkeholstinden. Der har jeg riktignok vært før, men den toppen er så sexy at den fortjener jammen flere besøk.
Vi hadde en lang dag foran oss, men med litt sen frokostservering og litt treg frokostspising, kom vi oss dessverre ikke av gårde før 08.20. Planen er lagt for et alternativt frokostopplegg for senere anledninger! Et lystig lag på åtte satte av gårde og praten gikk lett om sommerens aktiviteter. Kun spredte slørskyer skapte variasjon på en ellers knallblå himmel og solen stekte allerede borte i fjellsidene. Vi var derfor relativt lett kledd, med shorts og trøyer. Noen av oss hadde valgt en lang trøye eller en tynn lue fra starten av, siden sola ikke tok på tunet på Spiterstulen og tempen var nok ikke mer enn 10-12 grader her. Men det tok ikke mer enn en halvtime før sola traff oss midt i fleisen – og den var kommet for å bli!
Etter ca tre kvarter forlot vi stien i Visdalen og krysset den flotte sommerbrua vi savnet så sårt i 2014. Dermed var vi ved foten av Styggehøi og den lange og anstrengende motbakken skulle til pers. Jeg hadde åpnet for å gå nordøstryggen til topps for den som ønsket det, men vi var skjønt enige om å holde samlet fra starten av, så da ble det en mer normalrute mot toppen. Skjønt, «normalrute» er litt vanskelig å definere, siden det meste egentlig bare handler om en jevn lang oppoverbakke, og det er ingen veldig tydelige tråkk her, men masse spredte spor etter tidligere bestigninger. De første fire hundre høydemetrene er det nok noen flere vurderinger som kan gjøres, da det enkelte steder er litt brattere enn andre steder, men fra 1600-1700 meter er det stort sett akkurat like bratt uansett hvor du går. Uten å se altfor mye på kartet, siden vi hadde såpass god sikt, gjorde vi bare konkrete vurderinger der og da ut ifra hva som så greit ut. Vi endte dermed opp med å gå i relativt sørvestlig retning til ca 1350 moh, og deretter i nordvestlig retning til ca 1800 moh. Ruta gav seg egentlig veldig av seg selv, og vi ønsket heller å komme opp i den nordøstlige delen av topp-platået, for å få med oss alle topp-punktene.
Sola varmet godt oppover sida der, og flere var desperate etter å fylle på vann ved hver anledning, forvisset om at det kunne bli sparsomt med senere påfyllinger, og fullstendig klar over at forbruket ville bli høyt. Til tross for tynn bekledning rant svetten i strie strømmer, den blandet seg med solkrem og rant i øynene. Men ikke snakk om at vi skulle klage på været, dette var jo bare kos. Vi siktet oss inn på en snøfonn vi forventet skulle ligge rett sør for botnen i nordøstveggen og nådde denne etter ca to og en halv time. Fra ca 1840 moh lå snøfonna klar for oss. Noen av oss fant frem øksa og noen tok på stegjern. Snøbakken var bratt og det er jo ingen vits i å risikere en utglidning! Deretter var det bare å gyve løs. Snøen var kram og fin og gav brukbart feste til føttene etter at vi hadde sparket lette trinn. Og selv om det er svært anstrengende å gå oppover i sånn snø, vinner vi høyde fort. I slike bakker ser vi tydelig at det er spenn i laget, noen av oss tar ti skritt, når makspuls og puster som en hval og må finne hoftefestet, men et par andre cruiser på hvilepuls pluss og minner mest av alt om en vorsteher som har vært innestengt for lenge.
Etter ca tre og en halv time når vi dagens første topp, Styggehøi Øst på 2200 moh, og vi unner oss en skikkelig lunsj. Brødskivene er sedvanlig tørre til tross for tykke lag med meierismør og honning, og stasen må skylles ned med vann. Sånn er det imidlertid alltid på tur, synes jeg. Fra sekken finner jeg imidlertid frem en liten ekstra påskjønnelse til turfølget, hjemmelaget konfekt. Sjoko-karamellene har også fått føle på solvarmen, de er litt smeltet og ikke nødvendigvis en fryd for øyet, men smaken er innertier og energimengden skyhøy – akkurat hva vi trengte da. Det blir en liten fotosession, sjokoladen og nøttene sitter løst, før vi pakker og starter på dagens sjarmøretappe bort til hovedtoppen. Mens vi rusler i høyden, nyter vi en formidabel utsikt i alle retninger. Selv om Galdhøpiggen ruver i nord, er det særlig Heillstuguryggen som er det største blikkfanget, med sine to spisse kremtopper i sørøst.
Vi blir dessuten svært oppmerksomme på at Styggehøi er et fjell med noen svært tydelige belter med en annen bergart. Disse beltene går tvers gjennom fjellet, så når vi rusler på vår vei, kommer det plutselig ti meter med helt hvite steiner, før vi er tilbake til normalen igjen. Et stort eksemplar av denne hvite steinen har dessuten fått lov til å pryde toppvarden, og det kunne vi senere på dagen konstatere at var iøynefallende på langt hold. Det ble noen flere bilder fra hovedtoppen, denne gangen også med telelinsa jeg hadde dratt med meg opp. Godvær fortjener skikkelig fotoutstyr, så dårlig bildekvalitet skyldes i så fall bare mangler ved selve fotografen. Herfra kunne vi dessuten bivåne hele dagens rute rundt Bukkeholsbrean og vi diskuterte kort enkelte veivalg. Vi ble imidlertid ikke altfor lenge her, det var nå moroa virkelig skulle begynne. Ryggen videre er nemlig ikke like plankekjøring som det har vært så langt.
Videre er ryggen ganske forreven, og flere av oss var nedi med henda en rekke ganger – dette er klyveterreng! Noen av oss er litt mer forsiktige enn andre, men vi jobber oss gradvis trygt nedover ryggen. Etter noen hundre meter passerer vi en markert renne som kommer opp vestsiden fra breen. Vi lurer på om dette kunne være en farbar vei oppover, men konstaterer senere på dagen at den er både løs og med flere store svapartier lengre ned – men en morsom tanke. Like etter kommer vi til en ny markert overhengende klippeformasjon i en lysere bergart. Vi finner enkelt forbi denne på noen hylleformasjoner i nedkant på østsiden. I det store og hele er det greit å bare holde litt ut i østveggen hver gang ryggen blir for kvass. På vei nedover ryggen blir jeg stående å beundre en ravnsvart fugl som lekende lett løftes av oppdriften og vinner titalls meter høyde uten ett eneste vingeslag, seiler over ryggen og med en enkel kroppsvridning skyter fart utover breen på motsatt side. «Den som hadde hatt vinger», men det har jo mennesket drømt om siden tidenes morgen!
Vi passerer relativt raskt de unnselige sekundærtoppene til Styggehøi, lite å melde om fra de knausene, da de kan rusles over uten videre utfordringer. Snaut klokka to kommer vi ned på den lille brepassasjen mellom vesttoppene til Styggehøi og østtoppene til Nørdre Bukkeholstind. Her går det også en bratt bretunge ned fra Bukkeholsbrean og ned på Tverråbrean. Været er nydelig, så mens de tre av oss som har en sær interesse av å krysse ut topp-punkter raser av gårde mot toppen av Nørdre Bukkeholstind Ø2 uten sekker, tar de andre en behagelig rast i solveggen. Det er enkelt opp til toppen, vi knipser et par bilder og rusler rolig ned igjen – og er tilbake før det har gått et kvarter. Videre fra Ø2 mot Ø1 er det nemlig et mange meter dypt skar som enten krever rappell eller dumdristig klatring om man ikke har med tau. Vi var klare på at det vil være enklere å ta den neste toppen uten å bruke tid på rappell, derfor den kjappe tur-retur manøveren.
Nede igjen hos de andre blir vi enige om at vi tre plukker med oss de to siste toppene på Nørdre Bukkeholstind, mens de andre kan rusle i bedagelig tempo bort til Bukkeholsbandet og vente på oss der. Vi gjøv derfor løs på veggen igjen, denne gangen litt lengre vest. Her var det et litt krevende opptak rett fra breen, med blankskurt fjellvegg og lite tak. Men med tørt fjell og dertil fantastisk friksjon under støvlene kom vi oss forbi de krevende første par meterne. Deretter var det enkelt men småbratt og bittelitt løst om man fulgte laveste punkt i renna til topps. Vi passerte skaret mot Ø2 og konstaterte at den veggen nok er enklere opp enn ned – plenty med tak, men relativt eksponert. Deretter var det enkelt opp til toppen av Ø1.
Vi dvelet ikke lenge her heller, men fortsatte ufortrødent videre mot Nørdre Bukkeholstind. Noen flere høydemetere opp dit, men det så relativt kurant ut hele veien. Også Nørdre Bukkeholstind så ut til å være prydet med flere bergarter i forskjellige grånyanser. Gjengen vår hadde nå spasert på breen forbi den digre vindgryta som ligger helt inntil fjellet her, og var snart kommet frem til Bukkeholsbandet. Opp mot toppen var det faktisk litt klyveterreng igjen og henda måtte tas i bruk for å komme helberget opp. Det var ikke på noen måte vanskelig, vi hadde knusktørt fjell og den beste friksjonen Vibramsåler kan oppvise, men her måtte vi sondere litt for å finne mest hensiktsmessige vei opp. Vi når toppen rett før klokka tre og jeg jubler stille inni meg for å ha nådd alle dagens nye topper. Heretter er det bare andre- og tredjebestigninger for min del – men Storebukk fortjener et besøk til.
Ryggen ned fra Nørdre Bukkeholstind er en nydelig klyverygg for de aller fleste – et par punkter man må tenke seg om, men veldig kurant hele veien. Vi ankommer «Bukkeholsbandet Spa & Resort» ti minutter over tre, og der er det både varmt fjell, forfriskninger rett fra breen og soltørste fjellturister som ligger rett ut. Makan til avslapning har jeg aldri sett i Norge på over 2000 meters høyde! Herfra får vi dessuten en aldeles praktfull sikt mot Store Bukkeholstind som fra denne plassen viser seg fra sin beste side. Tidligere på dagen har den vært relativt anonym, et høyt fjell javel, men ikke noe særegent med det. Herfra rager fjellet stolt og steilt og ryggen ser dødstøff ut! Dette skal bli noe å glede seg til.
Vi dytter i oss litt sjokolade og nøtter, super velvillig av det glassklare smeltevannet og starter deretter på neste motbakke opp mot Bukkeholsryggen. Vi holder oss litt til venstre på ryggen da det virker enklest, men her er det null problemer om man ser bort fra at det er nok en motbakke for nå relativt sure lår (jeg fikk jo beskjedent med spa). Snaut 20 minutter opp den bakken til varden, og nå starter hardkjøret for Oddbjørn og Borgar, som har ambisjoner om å plukke rubbel og bit. De kaster sekkene og gamper i vei for å plukke de vestligste toppene mens vi rolig trekker oss i østlig retning mot midttoppene og senere Storebukk.
Terrenget her er ren transportetappe. Steinur i svak motbakke. Men vi nyter sola og temperaturen. Det har vært uforskammet vindstille også, Yr varslet 7-8 sekundmeter på toppene, vi fikk maksimalt en avkjølende lett bris. Selv om det begynner å bli ettermiddag og vi fremdeles har et stykke igjen er det ingen som heller ville vært nede nå – det er en fantastisk dag i fjellet. Mens praten flyter og latteren sitter løst, tar vi med oss alle toppunktene på veien mot den vestre midt-toppen. Ikke fordi det er noen nye kryss, men utsikten ned mot Søre Illebrean og etter hvert Tverrbytnede er relativt tiltalende.
På veien opp mot den østre midt-toppen blir vi tatt igjen av de to toppsankerne og vi tar alle en ny matbit eller sjokolade her. Klokka er blitt fem og vi tar nå på klatreseler i tilfelle det skal bli behov for taubruk på det strekket som nå kommer, og som forventes å være dagens mest utsatte område. Jeg har vært her før men det er over femten år siden, så jeg husker ikke så mye. Ikke mange ti-talls metere fra toppunktet kommer den første utfordringen og det synes å være behov for tau på ryggen som er smal og steil på begge sider. Imidlertid finner vi enkle omgåelser bare noen få meter under toppeggen på nordsiden. Her er det noen fine hyller å gå på, og med unntak av et lite punkt rundt en stein er vi relativt beskyttet hele veien. Tauet kan derfor få vente.
Videre søker vi igjen opp på ryggen. Enkelte steder foretrekker noen å ake seg bortover, men ingen føler noensinne behov for tausikring. Dermed kommer vi oss greit forbi de vanskeligste punktene, som synes å være på den nederste delen av ryggen. Etter hvert som vi vinner høyde trekker vi litt ut til høyre i sørvest-veggen og deretter enkelt til topps. Denne når vi halv seks og alle stråler av glede over å ha gått denne traversen. Gledesrus rund baut!
Jeg er nå tom for vann, men vet at vi bare skal ned noen meter før vi er ute på bre igjen. Jeg låner litt vann og skyller ned en skive til, og spanderer en ny runde med karameller. Dytter også innpå en god neve med seigmenn mens vi skravler og fotograferer. Så kommer en ny spennende etappe, ned fra Storebukk i retning av Søre. Her også skal det være noen klyvepunkter. Det er fristende å søke i retning av Søre umiddelbart, men da ender man opp i bratte skrenter. Vi valgte å først gå noen meter nedover sørvest-veggen før vi traverserte et kort svaområde og ned på sør-ryggen. Dette føltes trygt og uproblematisk, men vi hadde da altså spikerfeste hele veien og kunne gå ubesværet ned et ganske bratt svafelt uten antydning til å skli. Dette er nok en del vanskeligere under vått føre.
Vel nede på sør-ryggen starter vi med å rigge bretau, finne frem økser og stegjern, mens vi lar de to Duracell-kaninene brenne av litt mer krutt ut mot Sør-toppene. Vi binder oss inn i tauet og lar det være to knuter ekstra til gutta, slik at de kan binde seg inn når vi kommer ned til bandet der stigningen mot Søre begynner igjen. Dermed starter den behagelige nedstigningen mot Visdalen. Her er Bukkeholsbrean ganske oppsprukket og det viser seg klokt å bruke tau. Både Arne og Nils-Jørgen får smake på følelsen av at beina tråkker gjennom snøbroen og ut i lufta, men bortsett fra at de mister balansen er dette relativt udramatisk når vi har på tau. Ingen kameratredning er påkrevd og vi kan fortsette nedover breen. Siden vi skal gå langsmed sprekkene deler av ruta, velger vi å gå ved siden av hverandre for å unngå glidelås-fall i sprekkene. Igjen nyter vi utsikten tilbake på toppene vi har vært på tidligere på dagen. Profilene er svarte, og skyggene har begynt å bli lange for klokka er over sju. Nedstigningen er veldig behagelig her på snøen og etter hvert blåisen og vi sparer knær og ankler til litt senere. Vi drar ut breen i det lengste for å forlenge den myke veien mest mulig, men nede i Bukkeholet er det ubønnhørlig slutt. Vi pakker ned tau og utstyr og starter på den siste etappen.
Returen er ofte et slags antiklimaks på toppturer. Man har hatt det så fint hele dagen, med spenning, glede og nytelse, og nå er det snart slutt – det eneste som står igjen er en smertefull avslutning. Så også denne gangen. Mine etter hvert så slitne knær truer med streik, så vi må ta det med ro ned bakkene. Vi ser at vi vil bli sene til middag, og ringer Spiterstulen og forteller at vi er på vei – om enn noe sent. Vi finner gode veivalg nedover lia og ser at vi plutselig står i nøyaktig den samme bekken som vi gjorde på vei opp. Det er et godt tegn, og vi ankommer også etter hvert brua over Visa. Jeg låner en stav av Ola og avlaster kneet på de siste kilometerne inn på Tunet. Drøyt halv ti er vi fremme, ca 13 timer og 20 minutter etter avmarsj. Spiterstulen serverte en deilig varm gryte med kjøttkaker, og vi ble rimelig salige etter en iskald pils på toppen. En fantastisk dag i Jotunheimen var over. Sju nye topper for meg, atten nye for mine ivrige venner som løp litt ekstra.
User comments
Supert
Written by mortenh 18.08.2020 22:16Supert å se at du var på tur med gjengen din i finværet. Fin rapport!!!