Det var klart at jeg ikke hadde ork til en av de planlagte storturene før hjemreise, og været var i omslag. Etter en time og like mange bommer sto jeg parkert ved Helin, provoserende nær den neste bommen. Men her var det sko på, veg opp, skrått sørøstover etter hvert som lyngen blei kort nok og opp på Smådalsfjellet.
Ikke noe dveletid, så over det drømmeaktige og løpsvennlige partiet vestover til parkeringsplassen for oppstigninga til Grindanut, et par titalls minutter løping til stigninga, så raskt opp i skaret og uveisomt opp på toppen jeg droppa da jeg var her med bæremeis i 1996.
Ned før bygene virkelig begynte å klemme til, med bein som var overraskende bra for anledningen.
User comments