Tinden i soloppgang (13.07.2019)  

Oppdatering 23.07.: Nye bilder er lagt til.

Kamera - kvelden på turen inn:

Endelig ble det soloppgang på "nabotaket" av Norge på meg igjen (etter 18 eller 19 år siden sist)! Etter å ha ligget på værmeldingen en stund, så det ut som om natt fra lørdag til søndag var natta å gjøre det på, og så ble alle andre gjøremål satt til side for naturfotograf Thor Østbye sitt vedkommende, som hadde "bestilt" turen. Det var i natt eller aldri...

Vi kjørte inn til nasjonalparkgrensen og stoppet både her og der på utkikk etter fugl og planter langs veien. Det ble dvergmarinøkkel ved Russa, trane med unge på Randsverk fra fugletårnet og smålom i et av vannene på vei inn i Veodalen.

Kl. 23 var vi klare til å ta fatt på sykkelturen inn, og rundt midnatt var det avmarsj fra Glitterheim. Vi lå lenge et godt stykke forut tidsskjemaet, til tross for at ingen av oss var i nærheten av noe som kan kalles for god form, men tiltagende tilskying fra øst gjorde oss bekymret for soloppgangen. Når vi var kommet opp til ca. 2230 moh, til ura ned mot Gråsubreen kl. 02:56 tok vi en pause for å avvente værutviklingen. Nå hadde det skyet fullstendig over, og vi var innhyllet i tåke. Slik var det ikke meldt!! Jeg sov like godt en liten lur, og Thor holdt vakt og fulgte utviklingen. Han skulle ikke opp der i tåke og var fristet til å kalle inn for retur. Han var nok grådig skuffet, og turen ble allerede lagt i skuffen med stor B for bom og "lurt av yr" på. Men han lot meg sove og bestemte seg for å avvente soloppgangen i alle fall. Og det skulle han ikke angre på, for kl. 03:40 ble jeg vekket med ordene "Jeg tror vi burde gå til toppen nå. Hvor lenge er det til soloppgang?" Jeg trodde ikke mine egne ører, men når jeg åpnet øynene, så måtte jeg se to ganger: Bortsett fra noe dis i nord-nordøst var hele himmelen skyfri! Thor sa det skjedde innen ett minutt - alt av tåke og skyer var oppløst i løse lufta - det sa bare poff. Helt utrolig hvor raskt ting kan skifte i fjellet!

Nå fikk jeg det travelt med å kle av meg dunjakka og stappe nista i sekken igjen og gjøre meg klar for avmarsj, for vi hadde ikke mer enn en liten halvtime til soloppgang. Med ny energi og masse entusiasme la vi i vei i et noe optimistisk tempo som måtte justeres et par hakk ikke lenge etterpå. Like før fortoppen rant sola blodrød over Dovrefjell. Morgenlysets magikk varte i hvert fall i en time, og smilet gikk nesten rundt på oss begge, tror jeg, mens vi oppholdt på topplatået og rundt der. Det ble tatt mange bilder. Jotunheimen lå for våre føtter, ungdommelig i rødskjæret av den første sola.

Toppbreen har minket veldig i tykkelse i de siste årene, og nå er den bare 5 m tykk (siste offisielle måling på høyden av Glittertinden er 2457 m, med 2452 m fast fjell). Jeg er så glad i denne "frosne bølgen" som slår over toppen, så det var et trist syn.

Til slutt tok vi fatt på de 1000 høydemetrene nedover igjen og hadde en deilig sovepause i sola på en rabb omtrent halvveis nede. Først etter at vi var på beina igjen etter den, sånn i 9-tiden, møtte vi de første folka på tur oppover.

Det gikk radig ut igjen på sykkel, og så gjenstod det bare bilturen hjem i solsteken med utfordringen å holde seg sånn noenlunde våken (i hvert fall den som kjørte).

Takk for turen, Thor!

Mobilbilder:
Kamera underveis på turen: