Finnemarka - Bomlekollen sør (28.10.2018)
Written by siroho
| Characteristic | Hike |
|---|---|
| Distance | 13.2km |
| GPS |
|
| Ascents | Bjønnestillinga (640m) | 28.10.2018 12:49 |
|---|---|---|
| Sørøst for Bjørnkollen (632m) | 28.10.2018 13:04 | |
| Visits of other PBEs | Breiliveien bom (110m) | 28.10.2018 11:51 |
| Djupengropveien bom (415m) | 28.10.2018 11:51 | |
| Lauvkollen parkering (580m) | 28.10.2018 11:51 | |
| Lunnaas (560m) | 28.10.2018 11:51 |
En nydelig senhøstdag i Finnemarka
Etter å ha snakket med Liv om denne toppen lenge, og siden vi ikke klarte den sist vi var her, valgte vi denne søndagen. Siste frist før snøen kommer. Kristen kjørte og Liv og jeg satt på.
Vi kjørte til Vikersund, videre mot Sylling og tok av etter bebyggelsen opp Breiliveien. Betalte kr 50,- med kort i bommen og kjørte opp lia. Vi fulgte vegen til der Djupengropveien starter og kjørte inn til bommen og parkerte, Kr 25,- i bompenger kontant i en konvolutt og ingen kvittering, litt vel primitivt, men de stoler på at folk betaler for seg.
Vi hadde vært her i fjor, så første del av turen kjente vi til. Vi gikk inn vegen, forbi Englestadhytta. Første målet var Lunnaas. Det var minusgrader og tele i bakken og så flott å gå, ingen pytter og myra var hard, drømme forhold. Til og med små tjerna hadde fått et lite islag og noen plasser lå det et fint snødryss. Sola skinte, men lå veldig lavt på himmelen så ikke så lett å se hvor vi satte foten i motlys, skulle hatt en caps.
Første delen går opp og ned og vi passerte noen tjern og går på blåmerket sti mot Breili. Etter Gørrputt går vi inn en dal og der tar vi av sørover. Det er merket et tre med to blå ringer i stikrysset, men ingen skilt. Videre er det ikke merket sti, men noen varder står her og der, fin og tydelig sti. Først går vi i siden av ei kløft oppover, flater ut igjen og så litt opp igjen før vi går ned til Lunnaas. Traktkantarellen står stivfrossen langs stien, så hvis en vil ha ingredienser til middagen så er det bare å ta med seg. Lunnaas er i hytte som er åpen for alle, eiens av Statsskog og det er en venneforening som holder den vedlike. Her kan en overnatte, lage mat og ha det varmt og trivelig. Vi skrev oss inn i hytteboka og så at det hadde vært noen om overnattet fra fredag til lørdag. så hytte er en del i bruk.
Det ble en liten stopp og vi fikk i oss litt mat før vi fortsatt videre. Vi var litt usikker på hvor vi skulle gå i starten for å følge stien videre mot Bomlekollene som Uncas hadde beskrevet. Vi gikk først bort til Vesle Bumla, men måtte litt tilbake og over bekken, tror det hadde vært like greit å gått den andre stien ut fra hytta.
Videre var det grei sti, ikke den mest brukte, men sammenhengende og lett å følge. Jeg var litt skeptisk til denne distansen her men hensyn til hvor tungt det ville bli å gå, men det var nesten ingen bakker før vi kom mot toppen og fint å gå, så dette var overraskende. Vi passerte et myrområde med flere småvann. En orrhane fløy opp for oss i kanten av ei myr, så dette er nok stedet for orreleik på våren.
Stien går over høyeste punktet på Bomlekollen og fortsetter ned Jacobsstigen. Dit skulle ikke vi så vi gikk sørover mot Bjønnstillinga. Det var utrolig flott her oppe på åsen der vi følger ryggen sørover. Vi ser utover i flere retninger og blant annet til noen sva på østsiden.
Det ble en tur bort til Bjønnestillinga og så fortsatte vi sørover til Lier høyeste topp som ligger sør for toppen. Den toppen overrasket med utsikt og en fin plass å sitte for å spise niste. Sola varmet og vi nyter en god matpause. Formen min er elendig for tiden og denne turen er over alle mine forutsetninger, men jeg vet hva jeg klarer og vet hva som skjer etterpå, men det er verd det når vi er så heldig med turen og været som i dag. Kondisen er så elendig at alle småbakker blir utfordrende, men det er bare å ta seg tid og ta seg inn igjen.
Etter toppen var det to vegvalg, enten å gå bratt ned og komme ut på en traktorveg i et hogsfelt eller å gå gjennom lyngen og rett ned til vegen. Vi valgt det siste og det gikk greit. Jeg satte kurset på GPS og Liv var hare ned lia, det gikk så bra så. Litt ned på rumpa før vi kom ned på vegen, ellers fint å gå. Nede på skogsbilvegen var det 2 km på veg langs Store Nykjua som ventet oss. Da var det bare å traske i veg selv om krampa lå der og murra og ryggen krangla. Vi passerte dammen og vannstanden var helt minimum, så stygt. Et stor kraftlinje fulgte også dalen, så ikke noe idyllisk sted, i skyggen lå det også.
Vi trasket opp og ned og opp og ned og opp og ned. Et par fuglejegere passerte vi også på turen. Endelig var vi ved enden. Derfra var det flott sti opp til Svarttjern. Det å komme fra det nedregulerte vannet og opp til Svarttjern var som himmel og helvete. Svarttjern lå der stille og blinket til oss da vi kom opp lia.
Vi var litt usikker på stien langs vannet for noen hadde valgt å gå oppe i lia isteden for å gå langs vannet, men vi så at det var sti hele vegen og den var grei å gå på, men det var krevende. Det var opp og ned og rundt og stein og blokker og store røtter, veldig slitsomt å gå, men helt greit fremkommelig. Det ble noen stopp på turen for å ta meg igjen, men det var bare å ta meter for meter. Det var så idyllisk så det gjorde ikke noe om jeg var så sliten. Vi så hele tiden hvor vi skulle så vi viste hvor langt det var igjen. Vi kom bort til ei hytte til slutt og derfra fulgte vi vegen tilbake til bilen.
Godt å sette seg i bilen og kjøre hjem, og det tok noen dager før jeg kom meg igjen, men så lenge en kommer seg igjen så er det jo greit. Kommer til å leve lenge på denne turen.
GPS-sporet valgte jeg å starte på Lunnaas pga jeg vist at telefonen min ikke hadde strøm til hele turen. 100 m før vi ankom bilen var det også slutt, så heldig med den.
Benutzerkommentare