Sydpillaren Mongejura-1km høstklatring m. dertilhørende epic (01.09.2018)

Ett av sommerens store mål, sydpillaren på Mongejura, ble tidlig planlagt til å bli realisert i juni. Uken vi hadde reservert for denne klassikeren endte selvsagt i høljregn, og alternativ sportsklatretur i hovedstaden. Tidenes juli forsvant i jobbing og steinurtrasking i Jotunheimen, mens instagram ble bombardert med "aldri sett den så tørr", "drømmeforhold", "alt er mulig nå", på alt fra bohuslän til lofoten. Døden!!
Alt håp var ute når høsten, snø, regn i dritt ramte Norge i august. Fikk med et nødskrik presset inn en halv tur på Shangri la med Jørn, men Mongejura var det bare å utsette, igjen.

Men som lyn fra en klar himmel slo yr.no, studenttimeplan og turnusfri seg sammen til en stor herlighet og ga oss en mulighet på årets første høstdag. Blir tidlig mørkt og sent lyst, men føkk det, da måtte det bli epic. Jørn var gira, og Erlend var påstått gira, så da var det bare å sette igang!

Kjørte til Kors kirke ettermiddagen i forvejen. For en vegg. Loket litt rundt med el-cap-kikkerten før jeg la i vei mot innsteget. Tenkte det var lurt å være på forkant her, og sjekke ut veien til innsteget. 500fjell (Sondre Kvambekk) sin beskrivelse av anmarsjen hørtes jo forferdelig ut, så her måtte det researches. Siden han hadde beskrevet det så jævelig antok jeg at det var dårlig med sti og siktet meg bare inn mot pillaren. Anmarsjen stemte på en prikk med det Sondre skrev, null sti, masse løs stein og brennesler. Kom etterhvert inn på ett tråkk og dette ledet til stien, som faktisk fantes. Kom til anntatt innsteg og sammenlignet det med 500 sitt bilde, Stemte nok bra. Ned igjen fulgte jeg prima sti hele veien, med masse småvarder, og kom ned 10 m. til siden for der jeg gikk opp. Typisk.
Da var det bare å fyrer opp litt nudler og vente på de to andre som kom til ferdigdekket anmarsjbeta. Pakket to sekker med fyldig rack, vindsekk, klær og en haug med snacks. Jeg hadde selvsagt glemt dunisen, så det måtte holde med en tynn primaloft uten hette. La oss på bakken rett ved gravsteinene og 1km-steinen ruvende over oss. Psykende!

Vekkeklokken braket løs kl 03.00. Følte meg pigg som juling, og var null stress å stå opp. Sikkert fordi jeg likvell ikke hadde sovet en dritt. Anmarsjen gikk 90%, mistet selvsagt stien 2/3 oppe i lia i mørket, men gikk greit likevell. Brukte 45 min til innsteget. Fortsatt mørkt, så hodelyktene ble på. Hadde tenkt å blokklede denne 1km knausen så vi slapp å bytte tauender hele tiden, og Erlend fikk første heioghå blokk. Han satte stand under 5+ opptaket. Jeg kortet inn 10 m på tauet mitt, så Erlend kunne koble en microtraxion på mitt tau over opptaket. Fulgte på og byttet microtraxionen over på tauet til Jørn, mens Erlend loket videre langs "stien". Funket bra. Gikk litt feil en plass hvor han gikk for høyt. Skulle vært ned til høyre ved en furu, så ble litt nedklatring. Men gikk fint det. Kom etterhvert til første 6'er lengde. Dette tar en ikke feil av. Dette var min blokk. Følte meg kvalm og jævelig nå. Klassisk! Her var det bare å sette igang, og komme ut av topptaubobla.

Var jo ikke så ille opp denne lengden, selvom det var litt langt mellom sikringene. Var livredd for taudrag, så prøvde å ikke fyre av storveggsracket. Oppe i offwidthen var det heller ikke så ille og det var godt sikret. Brukte litt tid på denne lengden, men nå var vi ihvertfall igang. Dagens luftigste standplass etter denne lengden under 6- taket. Resten av dagen var preget av beitemarkstandplasser. Nå var kvalmen vekk og tilværelsen så lys ut. Neste lengde så ganske grei ut egentlig, og var snakk om to-tre flytt på greie håndjammer gjennom taket, og så var resten greit som jeg husker det.

Neste 4'er lengde var litt udefinerbar over en liten kant til venstre og så klyving på gode tak. Lett å finne veien. Neste 5'er lengde var utrolig fin, godt sikret og veldig eksponert.

Følte jeg hadde holdt god kok oppover og hadde bevisst ikke rørt mat og vann eller noe annet slik tull. Her var det oppdrift og kampen mot mørket som gjaldt. Nå var det Jørn sin tur. Han hadde vell blitt tvunget til å ta 6'er offwidthen.
Dette gikk lett. Jørn er stødig. Han klatret rolig og ubesværet oppover. Føltes tungt å følge på denne lengde. Offwidthbiten er ganske kort, og du får en svært god knyttneve jam, og så er det litt bryting før du kommer opp i mere brukbar rissstørrelse. Så en liten travers som føltes spennende, men Jørn fikset biffen. 11. taul. var dødsfin. Klokkerent kort 5'er riss som av typen yummi-yummi håndjammer. Har du aldri jammet, og tyr til crimpen, tipper jeg dette føles beinhardt.

12. taul. husker jeg faktisk ikke noe av og 13. taul. bare gikk vi oppover. Her er det teltleirhylle.

På 14. taul. begynte Jørn oppover, men etter litt loking og bildetitting fra diverse blogzz, skjønte vi at traversen gikk rett ut fra der vi hadde standplass. Rundt en liten kant og så opp ett slakt og lett dieder. Her kan det være lurt å klippe begge tau etter den lille traversen og en plass litt oppi diedret. Jeg lå an til dødspendel, men Erlend fikk klippet tauet mitt inn på noe metalskrot og så var sikkerheten ivaretatt igjen.
15. taul. husker jeg heller ikke noe av. Gullfiskhjerne ass, annet end at Jørn mumla opp i der "der var taulengden din ja", da han så 16. taul. Med dette var blokken til Jørn unnagjort, og skarpenden ble utnevnt til min igjen, mens Erlend cruisa videre på TR med tungsekken. Hadde hørt og lest litt av hvert om denne lengden og fryktet det verste. Dette var en kremlengde.

En plass før første hylle hvor det var litt sånn type lilla camalot riss og litt dårlig fottak, med med litt prusting gikk det greit og det kom noe yummi-yummi igjen før jeg var i land på hyllen. Her frister det noe voldsomt å sette stand, men oppdriftsguden kastet ett blikk ned på meg og befalte meg opp resten av lengden. Denne biten er bratt, men på gode tak. Litt sånn småblokkete følelse på fjellet her ift. til første del, men ikke Jotunstandard. Stand på god hylle.

Digg, nå var alle crux i boks. Neste to 4'ere husker jeg heller ikke noe av, men var lett å finne veien, og stemte veldig bra med antall meter i føreren. Før 5+ lengden hadde jeg ihvertfall standplass til høyre for denne i et trangt dieder med gode sikringer. 19. taul. gikk opp et fint dieder til venstre for standplassen, hvor jeg ikke helt skjønte om jeg skulle gå til høyre i det, til venstre eller ut på areten til venstre. Endte med å gå i venstrekant, og det var snakk om 2 flytt som ga graden 5+.
Nå gjorde jeg en tabbe, og tenkte at vi så og si var i land, og ga staffetpinnen videre så jeg kunne få spist litt. Jørn tok neste 5'er. Denne var ganske opplagt, men han gikk nok litt høyt før han satte stand.

Videre derifra tolket vi topoen til å stemme med virkeligheten. Det var forsåvidt lett å få papir og virkelighet til å stemme overens, men viste seg å være feiltolking av oss. Jørn klatret opp ett dieder som lå i høyre kant av hele labyrinten av diedre og riss. Dette viste seg å være feil, og etter litt somling fikk han satt ett par kiler jeg kunne fire han ned fra. Dra ned tauene, og opp nytt dieder til venstre, som måtte lede videre til de venstrebuede risset. Han forsvant opp bak diedret og så var det mye tau inn og ut, mens Erlend og jeg sto som små etterhvert småforfrosne fugleunger, og snakket om at tilværelsen nå egentlig sugde litt. Klokken hadde nå blitt 20.00 ish og det småregnet. Endelig ble det råpt "standplass" og ett par minutt senere kunne vi endelig komme oss vekk fra den stand.

Jeg hadde fått maur i rassen nå, og kom bort på hyllen Jørn hadde satt stand på. Ingenting stemte med topoen eller bildene til kobbenes (Kristian Starheim) eller andre joikas, og jeg merket jeg begynte å bli relativt stressa for at vi skulle hutre gjennom natten på den hyllen. Jeg spurte om jeg skulle overta ledingen igjen og gi den ett forsøk. Ble tommel opp for den, og fikk lasset på noe rack. Var lite gira på dette nå egentlig, men måtte bare dra frem reservene. Prøvde meg først rundt kanten til venstre, men det stemte ikke i det hele tatt med topoen. Mongo dieder som førte opp til ett diger overheng, nedklatre igjen tilbake til hyllen. Så opp mot høyre til ett dårlig sikret riss, hvro det ble stopp. Skummel nedklatring igjen til hyllen. Her var det bare en ting å gjøre. Call a friend. Ringte Ørjan som heldigvis tok telefonen med en gang. Han hadde gått ruten tidligere på sommeren, og håpet han kunne fortelle oss hvor vi skulle ut fra en håpløs beskrivelse og noen dårlige iphone bilder i skumringen. Han mente vi var så og si på rett plass og pekte ut noen formasjoner høyere oppe vi måtte opp i. Nå måtte jeg bare skjerpe meg og be til oppdriftsguden.
På med hodelykt og komme seg opp. Gikk opp det ekle risset igjen. Satte to sikringer i en løs blokk for den irrasjonelle psyken sin del, og snek meg med noen ekle svaflytt mot høyre, hvor jeg heldigvis kom opp i ett godt sikret riss. Dette kunne stemme med den venstrebuede risset, og klatret det så raskt jeg nå klarte. Kom opp på en liten hylle, (kanskje her standplass for siste 5- lengda) og et kvartsdieder som stemte bra med topoen. Heldigvis gode håndjammer her, og følte jeg kom meg relativt raskt opp. Hadde fått ett helsikes taudrag, så prøvde å gå i Honnoldmodus og ikke tenke for mye, men bare komme meg opp, uten å skape endda mere drag for meg selv. Kom meg akkurat opp til hyllen før tauet tok slutt på centimeteren. Heldigvis var det ett lite riss som slukte to #1 camalots, og lykken var gjort. Fikk de andre opp, som virket svært fornøyde med fremgang for denne synkende skuten. Hadde ivrig messengerchatting med Ørjan mens jeg sikret de andre, og skjønte vell egentlig at vi var på sporet nå. Tok en lett taul. opp til høyre for det jeg mente måtte være den skjulte renne, og det stemte med alle de bilder jeg hadde sett. Opp denne farlige løse skjulte rennen, var det egentlig mye fastere end jeg hadde fryktet, og når en først er i rute er den ikke skjult. Kom meg opp på ny hylle over rennen, og her hadde Ørjan beta på å bare følge den bortover mot høyre til naturig drag oppover mot en gigantisk hule, som en skulle følge en ryggformasjon på. Ble chatting og leding om hverandre oppover i mørket her. Svært glad jeg hadde en sådan en livline med oppover her nå.
Etter ryggformasjonen kunne vi gå løpende i noe som føltes som en evighet bortover hyllesystemer med noen småopptak her og der, før det til slutt ble så slakt at vi måtte være i land. Jaggu var det digg å komme opp nå! Returen ble ett kapittel for seg, men med litt peakbook research på gps tracks, fant vi etterhvert stien ned Mongehamrene til veien, før vi stupte i teltet kl 04.30. 25t på tur.

For et eventyr! Ila. natten hvor al usikkerheten var tilstede, og det var zombiemodus var det egentlig ikke noe artig, men nå i etterkant tar jeg gjerne turen igjen. Å være tre i taulaget er på mange måter veldig behagelig, siden en da kan få pause fra både klatring og sikring, men det tar nok litt lengere tid, og muligheten for å gå litt mere løpende er lettere og tryggere med bare to i taulaget. Vekselleding med to i taulaget er nok også raskere end blokkleding, da det stortsett blir mindre omracking og en ikke trenger å snu tauene. Fjellkavliteteten var over al forventning, og klatring er ren og fin. Det er masse gress, men det er kun der du har lyst å ha gress på hyllene.