Travers av Kvitskardtind til Svartdalspiggane fra Svartdalen (20.07.2018)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Kvitskardtinden (2,193m) | 20.07.2018 |
|---|---|---|
| Langedalstinden (2,204m) | 20.07.2018 | |
| Mesmogtinden (2,264m) | 20.07.2018 | |
| Midtre Svartdalspiggen (2,065m) | 20.07.2018 | |
| Nørdre Svartdalspiggen (2,137m) | 20.07.2018 | |
| Store Svartdalspiggen (2,174m) | 20.07.2018 | |
| Søre Svartdalspiggen (2,065m) | 20.07.2018 |
Dag 2 av sommerturen 2018.
Fra teltplassen vår i nordenden av den sørligste Svartdalstjørna var den ambisiøse planen å traversere toppene vest for Svartdalen fra Kvitskardtind og hele ryggen nordover. Etter revelje kl. 07:30 og en god frokost, kom vi oss av gårde ca. kl. 08:45. Vi hadde med stegjern og isøks, men ikke tau og klatreutstyr. Breutstyret skulle hjelpe oss opp i kanten av breen nord for Kvitskardtind, men klatring skulle vi kunne unngå ved riktig vegvalg.
Vi tok sikte på moreneryggen nord for breelva og kom oss greit opp denne. Så var det som vanlig litt rufsete foran brefronten. I elva fylte vi opp med noenlunde slamfritt vann, for mye av det rant faktisk som overflatevann oppå breen, et ganske urovekkende fenomen pga. den store nedsmeltingen i år. Videre fulgte vi ryggen sør for breen et stykke til vi kom oss ut på snø i brekanten under den bratte hammeren som reiser seg på ryggen. Vi fulgte den fine snøen så langt den gikk, og deretter kom vi oss opp på nordryggen fra Kvitskardtind. Denne er ganske bratt, og det var her undertegnede fikk kjenne at næringsinntak og restitusjon fra dagen før var mangelfull. 100 høydemeter under toppen gikk jeg nemlig helt tom, og bare noen reale drag fra kameratens flaske med konsentrert iste fikk meg noenlunde hel til topps.
Her oppe hvor vi ankom kl. 11:10, var to av oss også ifm. Torfinnstindtraversen i 2012, men da uten sikt i en snøbyge. Det var derfor stor gjensynsglede med den staselige toppvarden, og vi tok en skikkelig strekk i finværet med inntak av en hel liter konsentrert iste og 5 brødskiver med peanøttsmør for min del. Skulle jeg klare resten av den ambisiøse traversen, måtte sannelig alle tanker fylles.
Etter en times pause på toppen tok vi en rolig nedstigning mot Kvitskard som i våre snøfattige dager er heller grått på farge. Vi var nede i skardet kl. 12:45, og vi visste at etappen opp i neste skard, nemlig det mellom Mesmogtind og Langedalstind, ville bli relativt krevende. Men vi ante ikke da at det skulle ta oss nesten to timer dit opp. Pga. endel uheldige vegvalg og mye knoting i løsmassene i flanken under skardet, ankom vi ikke dette før kl. 14:30. Med riktig vegvalg burde denne passasjen vært unnagjort på en time. Skikkelig amatørmessig altså!
Men lettet etter å ha unnagjort turens mest usikre passasje, tok vi en god pause i skardet, for vi tenkte å legge igjen sekkene under toppstøtet mot majesteten Mesmogtind. Dette gikk ganske greit, med endel omgåing i høyre side for min del. Det var bare ett opptak som kunne kalles litt krevende, men aldri spesielt luftig. Det gikk derfor raskt til topps, og kl. 15:15 kunne vi nyte den flotte utsikten og gratulere hverandre på turens fineste tind. Den har i alle fall stått blant topp tre på min gjenværende liste i Jotunheimen, og utsikten skuffet sannelig ikke. Spesielt mot Kvitskardtind, Svartdalen og Leirungsdalen var utsikten formidabel.
Værmeldigen for dagen antydet fare for tordenbyger, og det hadde etter hvert samlet seg endel skyer på himmelen. Men vi var heldige med at det aldri kom verken byger eller torden, så det var en unødvendig bekymring.
Nedstigningen til skardet og videre til Langedalstind gikk også raskt, og vi stod på sistnevnte kl. 16:15. I motsetning til Mesmogtind er denne litt kjedelig på topplatået, hvor vi fant ut at det østligste punktet antakelig er høyest. Vi slappet litt av på toppen og gledet oss over at vi nå var ved "point of no return", dvs. at raskeste veg til teltet gikk videre om Svartdalspiggane.
Vi passerte det snødekte skardet mot Søre Svartdalspiggen kl. 17:15 og fikk den legendariske utsikten bakover til tvillingtoppene i sør. Herifra gjør også Langedalstind seg svært godt, spesielt med breen som klamrer seg nesten helt til topps. Et kvarter senere kunne vi strekke oss ut ved varden på Søre, hvor vi også tok en lengre pause med nykokt kaffi. Her tar traversen en knekk som gir ny utsikt over Langedalen med sine tjørner, en ny og flott utsikt for oss.
Vi forlot Søre kl. 18:15 og passerte toppen av Midtre en halvtime senere. Vi var usikre på hva som var toppunktet, men GPSen konstaterte at det utvilsomt var det sørligste. Kl. 19:00 var vi forbi hele ryggen av Midtre og kunne beundre det tøffe overhenget fra nord.
Nå reiste Store seg veldig potent i nord, og vi konstaterte at denne godt kan reklameres for i samme kategori som Trollpikken der vi kommer fra. I omgåelsen opp til Store, delte vi oss fordi de andre to ønsket å gå en litt mer direkte variant enn jeg. Det ble endel knoting langs hyller og i løsmasser for meg, men til slutt fikk jeg kontakt med de andre og kom meg opp på ryggen nord for toppunktet. Og kl. 20:00 kunne vi gratulere hverandre med denne fine utsiktstoppen under en helt blå kveldshimmel.
Vegen videre mot Nordre var overraskende knotete, men mulig at vi begynte å bli trøtte. Vi brukte i alle fall 45 min. mellom toppene. Her hadde to av oss vært ifm. turen i 2001, men da helt uten sikt. Det var derfor veldig kjekt å ha fin kveldssol nå og nyte det vakre skuet i nord og vest. Det ble en lang tur ned i Svartdalen, hvor vi var kl. 22:50, og en enda lengre vandring tilbake til teltet hvor vi ankom rundt midnatt.
Da hadde vi vært på tur i drøye 15 timer, og det er ingen overdrivelse å si at varm mat og drikke smakte himmelsk. En av våre fineste turer var dermed i boks, og definitivt en finværstur om man ikke allerede er kjent med ruta.
User comments