Grøtesigene og Teigafossen (02.12.2017)

Endelig en skikkelig vinter igjen, nesten som i gamle dager. Snø og kuldegrader fra medio november. Jeg fikk med meg Lars W på tur og tidlig på lørdag morgen kjørte vi til Hemsedal. Etter noen besiktigelser fra bilen, rådføring i fjellsportsbutikken og research på Facebook endte vi opp med å gjøre et forsøk på Grøtesigene. Nærmere bestemt på Grøtesig nummer 3, der vi valgte linja på høyre sida. Angitt i guideboka med grad WI 4/M3.

© coni häusler

Snømengden var ikke stor enda, så det gikk greit opp til innsteget selv uten ski. Det ble lite av mixed klatringen, så å si hele ruta var islagt. Og isen var av bra kvalitet slik at hele klatreturen ble en behagelig opplevelse, relativt moderat klatring med noen bratte opptak.

© coni häusler

Alt gikk på skinner og vi toppet ut kl. 3 etter snaue tre timers klatring. Solen var på vei ned og kveldslyset var bedårende. Mobilen min syntes også det var fint og valgte å bli liggende der oppe. Den var altså ikke med den slitsomme turen ned til bilen igjen. Vi måtte lage spor gjennom knedypt pudder med et lite skarelag på. Dagen ble avsluttet med laks av sushi kvalitet, rød vin og juleøl på Elvely camping.
Etter å ha snakket med noen andre isklatrere på Elvely fant vi ut at forholdene på Teigafossen skulle by på fine mixed-klatringsmuligheter. Også våre naboer vurderte å dra dit og i blåtimen møtte vi dem ved innsteget, snaue 150 høydemeter oppe i lia. Ved bilen var temperaturen på minus 16, mens takket den raske anmarsjen og temperaturinversjon ble det skikkelig behagelig før vi fyrte løs med første taulengde. Jeg tok på meg utstyret uten hansker på. Dunjakka forsvant i sekken og ble ikke hentet frem før timer senere.

© coni häusler

Ut fra noen av de meget få beskrivelser på nettet, blant annet den av 500fjell fra desember 2014, så det ut som at Teigafossen kunne være fullstendig islagt under gode forhold. Denne gangen måtte vi imidlertid regne med en del hugging på stein. Spesielt første taulengde var mer krevende, i hvert fall M4, og relativt beskjeden sikret. Den kreative alpinisten Lars Wegge løste det ved å slå inn en eller annen rar bankebolt og ved å skru inn minst 17% av en isskru. Neste taulengde var min tur. Jeg sto ansikt til ansikt foran et lite overheng. Ikke langt, men ingen gode sikringsmuligheter. Altså gikk jeg litt til høyre for å krysse tilbake til hovedrenna lenger oppe. Fant en sprekk for å sette en cam og deretter ble det bare ismoro til neste standplass. Taulengdene tre og fire var litt lettere. Og spesielt nummer 4, en ikke altfor bratt isbelagt dieder, var spesielt fin. Neste standplass kommer jeg til å huske. Førjuls påskestemning.

© coni häusler

Egentlig hadde vi gått de beskrevne 200 meter av ruta allerede, men moroen var langt fra over. Lars ledet taulengde 5 som bød på fantastisk isklatring på en sikkert 10 meter høy loddrett søyle. Standplass i en bred og behagelig snørenne.

© coni häusler

Ifølge «Hemsedal Ice» skulle man rapellere ned ruta fra dette stedet eller fra litt lengre nede. Jeg skjønner ikke hvorfor i det hele tatt . Hvorfor avbryte en så fin og logisk linje når bare 75% er unnagjort. Jeg fikk min fineste lengde da jeg valgte å klatre ut til venstre, herlig, bratt is, med sola skinnende på meg! Satte standplass på et tre og hentet Lars etter.

© coni häusler

Lars tok så taulengde nummer 7 gjennom busker og mose. Ikke allverdens kvalitet, men helt ok å komme seg opp. Deretter var det bare en kort taulengde med snøvassing igjen. Litt som dagen før, toppet vi ut i magisk kveldslys. Vi var egentlig forberedt på et helvete nedover. Men det gikk ganske greit. Vi fant en rute ned, gjennom et dalføre rett nord for Murekløva. Klokka fem ankom vi bilen. Temperaturen var på minus 19 og det var kølmørkt. Vi så kun tre små hodelykter omtrent midt i Teigafossen. Våre naboer på rapellveien ned.

© coni häusler

Oppsummering til slutt. Teigafossen er en utrolig fin rute som byr på det meste en fjellklatrer er glad i. Men jeg vil ikke anbefale å rapellere ned ruta med mindre det er betraktelig mer is for å lage isankre. Dessuten byr også topppartiet på fin klatring. Det går også an å holde seg i renna helt til siste slutt. I hvert fall når utstegsdiederet er fylt med kompakt tråkkesnø.