Med grensesprengende livsmestringsgruppe over Besseggen (02.09.2017)  

Etter noenlunde samme konsept som turene til Galdhøpiggen og Glittertinden i hhv 2013 og 2014 for fjelluerfarne deltakere hadde Frisklivssentralen i samarbeid med psykisk helsetjeneste i hjemkommunen også for i år tillyst tur til et "ikonisk" turmål i den norske Fjellheimen; Besseggen. Bente som leder av Frisklivsentralen og Sølvi som leder for Psykisk helse var organisatorer og kommunale turledere, mens jeg var med som "guide" og "sportslig leder". Samtlige av deltakerene har gått på livsmestringskurs, et kurs for mennesker som av ulike årsaker er helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Deltakerene har ulike helseutfordringer både fysisk og psykisk og ikke "bare" manglende erfaring med høye fjell. Antallet deltakere var også mindre enn de foregående årene, da over 50 hadde besteget Norges to høyeste fjell; i år var det 11 deltakere.De fleste hadde meldt seg på ca et halvt år i forveien, og hadde trent med denne turen som langsiktig mål. I tillegg til lengden på turen var luftigheten og klyvingen opp Besseggen en ekstra utfordring for de aller fleste av deltakerne. Etter utsøkt bevertning på Bessheim opprant turdagen med strålende vær; skiftende skydekke og lite vind. Det var en spent gjeng som kikket opp mot fjellet nord for Gjende på vei med gjendebåten til Memurubu, hvor vi ankom litt etter kl ni. Også i år la vi opp til samme strategi som hadde gitt suksess på Galdhøpiggen og Glittertinden; jeg skulle ligge fremst og gå i et jevnt og "nesten irriterende" rolig tempo, med fem minutters pause hver halvtime. På denne måten kom vi oss meget greit opp i høyden, alle med kreftene i behold, og fortsatte opp og ned mens vi gradvis passerte kolossen Besshøe på venstre side og snart kunne se dagens "crux" nærme seg sakte men sikkert der fremme. Som vanlig på slike fine dager svært mye folk på tur, og la det bare være sagt med EN gang; turen over Besseggen ER en fantastisk vakker og flott fjelltur, uansett hvordan noen (få) i overkant "blaserte" "fjellveteraner" prøver å snakke turen ned..

Det var fjorten år siden jeg hadde gått her sist, og jeg hadde nesten glemt hvor mye opp og ned det var før vi kunne innta "standplass" på bandet mellom Bessvatnet og Gjende langt der nede.

Det var ikke fritt for at "stemningen var til å ta og føle på" og flere ga høylydt uttrykk for at de gruet seg, noen var kvalme, noen kjempet med tårene. Men ingen; INGEN, snakket om å snu!

Beroliget alle med at første delen av eggen var både bred og lite bratt, men da vi nærmet oss det smaleste og bratteste partiet, kom angsten til overflaten igjen. Vi tok en ny samling her, formante alle om å ta det med ro og ikke stresse,; rolige bevegelser og ha mer fokus på hvor plassere føtter og hender enn på luftigheten. De som hadde tilkjennegitt mest angst fikk gå nærmest meg slik at jeg kunne vise konkrete klyve-løsninger og komme med beroligende og oppmuntrende ord, og også skjerme ved de luftigste partiene.
Så var vi i gang; med "kø-klyving".. Et lite stykke oppe på bratt-eggen var det "trafikkork", og flere foran oss slet tydeligvis med panisk angst og hadde blitt stående eller liggende som paralysert. Vår gruppe klarte seg gjennomgående overraskende bra; trosset angsten, og kom klyvende; krypende; men oppover gikk det, i rykk og napp. Oppover bratteggen her ble det virkelig brutt mange personlige grenser og skrevet nye personlige "narrativer" denne fortettede stunden; for en gjeng!!! Da vi omsider hadde kommet opp dit hvor selv den mest høyderedde kunne senke skuldrene, var det mange stolte ansikter å se; "vi klarte det!!". Men fortsatt var det langt igjen; jeg for min del hadde også fortrengt hvor seigt det var opp til Veslfjellet, for ikke å si ned til Gjendesheim. Men var det noen som klaget; nei; ufortrødent bar det opp til Veslfjellet og nedover mot Gjendesheim(forøvrig etter ny tidkrevende "trafikkork" ved det bratte og våte svaet forsynt med kjetting, hvor noen utenforstående brukte svært lang tid) Et par av "våre" fikk problemer med tidligere skader siste biten ned, men med tiden til hjelp kom alle seg velberget ned til Gjendesheim, og til påfølgende festmiddag på Bessheim.
Som "guide" må jeg bare uttrykke min store beundring for denne fantastiske gjengen, som brøt barrierer så det ljomet mellom fjellene denne nydelige septemberdagen over Besseggen, og takke for at jeg fikk dele opplevelsen med dere; det var stort!