Spåtind - "diggbar" skitur i sol (17.02.2017)

Hadde ikke vært på Spåtind hittil i år, og været var meldt bra, så jeg plastra Compeed på venstre hæl, slik jeg har gjort omtrent siden nyttår og la i vei fra Fjellheimen parkering i et par minusgrader og skyfri himmel. Traska med kortfeller i velpreparerte skiløyper, så det gikk ikke så fort. Burde vel tatt fellene av, eller kjørt på rett opp i lia med fellene på.
Det ble varmt! Jammen var det varme i sola nå, og det kom for meg et ord vi ungdommene brukte på 90-tallet; diggbar. Dette var en diggbar tur!
Etter Sinsen var det slutt på preparerte spor - merkelig at de ikke kjører opp Spåtind nå som vinterferien starter.
Fulgte et scooterspor og noen skitråkk, og støtte på sjåføren av scooteren på en høyde. Han satt på doningen sin og nøt været, og slo av motoren da jeg nærma meg - takk for det!

© Ole-Petter Andersen

Valgte etter hvert min egen rute til toppen, noe som innebar forsering av en ganske bratt skråning med en skavl øverst ca 800 m vest for toppen. En viss rasfare var det nok her, så jeg fant et sted skavlen var minimal og der en stor stein stakk opp av snøen like under: Der kunne det umulig være så mye snø, og et reinsdyr hadde nylig tråkket opp her, så jeg gjorde det samme.
Nå kjente jeg vinden som var varslet, og så at skyene i vest kom raskt i min retning, også som varslet, men jeg forsto også at jeg kom til å nå toppen mens sola fortsatt var framme - heldigvis!

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Oppholdet på toppen var kort, det blåste kaldt, og returen ble først lagt litt mer mot sør. Da fikk jeg med meg en knatt, og fant ut hvor langt sørover man må gå på ryggen her, for å unngå skavlen, og samtidig komme greit ned.
Etter hvert forsvant nå sola, og det var helt greit å være på hjemvei.