Børvasstindan-traversen (22.08.2015)

Forord

Da jeg landet med fly i Bodø for første gang, la jeg med en gang merke til et fjellmassiv. Blikket ble fanget momentant. Det var et såpass mektig syn at ingenting rundt fristet mer å se på. Det var totalt blikkfang. Dette måtte jeg finne mer ut av. Samme dag letet jeg etter fjellmassivet på et kart. Børvasstindan. Et nydelig navn. I senere tid har jeg funnet ut at Børvasstindan er noe folk forbinder meg Bodø. De ti toppene vokter byen fra sør. Uansett hvor du er i Bodø, vil du se dem. Jeg har sett fotballkamp på Aspmyra Stadion, men vært mer opptatt av å se på disse toppene enn selve kampen. Jeg har vært på utallige turer i Bodømarka. Sommer som vinter. Så får jeg øye på massivet. Ikke en eneste gang har jeg gått til og fra skolen uten å stoppe og se på Børvasstindan. Stoppe for å nyte synet av toppene, som står der og skriker til enhver fjellentusiast. Det ser så innbydende ut å gå traversen over alle toppene.

Jeg fikk tidlig et forhold til dette fjellmassivet. Jeg fikk også tidlig ideen om å bestige alle toppene i en og samme tur. Jeg søkte på Fjellforum, snakket med folk i klatreklubben og studerte kartet. I fjord kom jeg i kontakt med en kar fra Bodø klatreklubb. Sveinung Råheim. Han og Remi Bendiksen er pioneerene i Børvasstindan. Det de var de som var de første til å gå alle toppene i hele massivet i en og samme tur. Også kalt Børvasstindan-traversen. Dette gjorde de så tidlig som 2003. Jeg fikk en del info om turen fra Sveinung. Det viste seg å skulle være mye mer krevende enn jeg hadde forutsett.

Jeg ville veldig gjerne ta turen i 2014 med Sven-Are, men det ble det desverre ikke noe av. Jeg nevnte dette til ham tidlig. Han var som vanlig giret. Jeg sa til meg selv at jeg skulle vente til sommeren 2015. I mellomtiden måtte jeg bare nøye meg med enkelttopper både til fots og på ski her inne. Dette var også veldig givende. Flotte turer, men når jeg fikk kommet inn dit på forskjellige steder, kunne jeg også rekognosere litt. Men Det ble med det gjennom vinteren også. Så fikk jeg bare nøye meg med å fortsette å skue mot toppene hver eneste dag og drømme meg vekk.

Da vi var kommet godt inn i 2015, hadde tanken om Børvasstindan-traversen gått fra å være en lyst, til å bli en ekte drøm. En besettelse. Nå var det ikke lenger slik at jeg så opp der og tenkte "En dag, så gjør jeg det". Nei. Nå tenkte jeg "Nå MÅ jeg gjøre det snart, jeg bare MÅ". Da jeg kom tilbake til Bodø etter sommerferien, var jeg ikke treg med å ringe til Sven-Are og avtale når vi skulle ta turen. Datoen for turen ble satt til den 22.08.2015.

Litt info om turen

Børvasstindan består av 10 topper. Alle er over 1000 moh. Massivet ligger sør for Saltstraumen og sør i Bodø kommune. Det består av to fjellrygger. Lengst vest ligger Falkflågtindan. Denne ryggen består av seks topper. Rekkefølge fra nord mot sør: Per Karlsatinden, Breitinden, Rundtinden, Nordvest for Spisstind, Spisstind og Urskardtinden. Denne fjellryggen krever ingen klatring, men litt klyving og fem rappeller. Første rappell er ned fra Rundtinden mot sør. Denne er ca 58,5 meter. Deretter venter tre rappeller ned fra Spisstind. Første er på ca 8 meter, andre ca 40 og tredje ca 50 - 59 meter, avhengig av hvor langt ned i steinuren man vil rappellere. Dette er en vurderingssak, men man trenger ikke tauet i nedre del. Uansett greit å bruke tauet så lenge som mulig. Siste rappell er ned fra Urskardtinden. Mulig å klyve ned, men det er utsatt. Rappell anbefales.

Den østliggende fjellryggen heter Åselitindan. Dette er den mest krevnde ryggen på hele turen klatremessig. Den består av fire topper. Fra sør mot nord: Djeveltanna, Store Åselitinden, Ryptinden og Børtinden. Denne fjellryggen krever en rappell og inneholder også to klatreparti. Første rappell er ned fra Djeveltanna. Denne er på ca 40 - 45 meter lang. Ned til rappellfestet krever at man må forsere et svaparti. Her er det utsatt og et fall vil være fatalt. Det er mulig å rappellere seg ned til hovedfestet fra toppen. Dette blir isåfall en ca 15 meter lang rappell, men det er altså mulig å klyve ned til hovedfestet. Fra skaret mellom Djeveltanna og opp mot sørryggen på Store Åselitinden er det et 40 meter høyt klatreparti der siste del blir overhengende og ender med et opptak (5). Denne veggen er pill råtten og steiner som ser fast og fine ut, kan løsne når som helst. Takene kan smuldre opp når man legger vekt på dem. Her gjelder det å vurdere nøye mtp sikringsplasseringer og tak. Klatringen før siste opptak er stort sett rundt 4. Videre oppover blir eggen smal. Før toppen av Store Åselitinden venter et kort, men utsatt og eksponert parti med 2 og 3er klatring. Neste klatreparti er i skaret mellom Store Åselitinden og Ryggen videre mot Ryptinden. Dette er opp et dieder på 25 meter. De siste fire meterne av diederet er overhengende, men takene i sprekken er gode. Dette diederet er gradert til 4. Etter dette partiet kan man pakke vekk sele og tau. Videre over Ryptinden og Børtinden er kun vandring.

Børvasstindan

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Turen

Vi avtalte å ikke ta en alpin start da det fremdeles er lenge til det mørkner om kvelden. Sven-Are plukket meg opp hos meg kl 07.30. Vi kjørte deretter til Fjell, startstedet for turen. Vi fordelte utstyr og satte i marsj oppover stien mot Per Karlsatind. Vi ante ikke når vi kom til å være tilbake. kanskje det blir i kveld, kanskje i natt eller kanskje i morgen. Vi hadde også satt av morgendagen til turen. Sekkene var tunge, men tempoet var bra. Vi passerte et eldre par som lurte på hva vi skulle. Da vi fortalte det, svarte mannen "Hadde jeg bare vært ung igjen". Viktig å ta til seg og tenke over.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi fyllte flaskene i bekken og praten hang som vanlig løst oppover. Første gang jeg går her på sommerstid. Forrige gang criuset jeg ned her på ski. Flott sti. Litt lenger oppe traff vi på to jenter som hadde sovet under åpen himmel. Vi stoppet og snakket litt med dem. Det viste seg at hun ene var medlem av Peakbook, hadde vært på fjordårets PB-treff. Det sykeste var at vi til og med hadde hilst. Jeg hadde glemt dette. Verden er sannelig liten. Vi ønsket hverandre god tur og gikk videre. Været var som forventet helt nydelig. Bodø hadde den siste tiden vært inne i en sinnsyk høytrykkskule. Det var knusk tørt i fjellet, solen skinte, ikke en sky var å se og det var varmt. Såpass varmt at vi måtte ta av oss på overkroppen.

Utsikten mot Småtindan var nydelig da vi kom opp på Skyttarbratten. Den traversen skal vi ta neste sommer. Videre oppover gikk det radig og vi valgte å følge ryggen direkte opp til Per Karlsatinden. Litt klyving. Etter en liten stund stod vi på toppen her og nå var en av to store oppstigninger unnagjort. Ryggen videre så heftig ut. Ikke minst så det langt ut. Vi hadde målt den til å være 5 km lang. Vi brukte ikke lang tid på toppen. Vi måtte bare komme oss videre. En kul nedstigning med litt klyving og artige snøformasjoner i små skar. Det er et lite stykke ned til skaret mot Breitinden, men det gikk fremdeles radig. Solen stekte og det var ikke et vindpust.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi kom etterhvert opp på Rundtinden. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor den har fått dette navnet. Fra Mørkved ser man den som den mest avlange tinden av alle her oppe. Den er også paddeflat på toppen. Vi tok en matpause og nøt utsikten ned mot Åselidalen. Mektig område dette her. En nedstigning og deretter litt over 100 høydemetre opp til Breitinden. Her var det på med klatresele og finne fram tauet. Vi var spent på om vi kunne komme oss ned med en rappell. Vi håpet i hvert fall på det. Vi gikk ned til det laveste punktet på ryggen og fant et gammelt rapellfeste. Ca 20 meter ned var det en hylle. Vi bestemte oss for å rappellere ned dit og se om tauene gikk helt til bunn. Om de ikke gjorde det, fikk vi lage et nytt feste der. Vi skjøtet tauene og festet en egen slynge sammen med resten av bunken. Jeg rappellerte ned til hyllen og samlet tauene før jeg kastet dem videre nedover. Mens jeg stod der og kveilet, hørte jeg plutselig et høylytt rop fra Sven-Are overfor, "STEEEEEEEIN". Ropet var preget av desperasjon og jeg får fremdeles gåsehud når jeg tenker på skriket. Jeg reagerte på sekundet og la meg flat inntil fjellsiden. Jeg rekker å se opp før to store steiner på størrelse med fotballer suse kun 2 meter fra meg. Den ene går over hyllen mens den andre treffer kanten på hyllen. GRISEFLAKS.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Adrenalinet pumper og jeg står fremdeles klistret til veggen. Jeg får roet meg og roper opp så rolig jeg klarer. "Det gikk bra". Jeg begynner med en gang å tenke på resten av løssteinene som ligger der oppe, klare til å rulle. Jeg kaster den siste bunken med tau ned fra hyllen og rappellerer kontrollert ned til bunnen. Tauene går akkurat helt ned til bakken. Noe som gjør dette til en 58 meter lang rappell. Lengste jeg og Sven-Are har tatt noensinne. Jeg knyter meg ut og går et stykke vekk fra veggen. Hjelmen beholder jeg på.

Jeg holdt utkikk etter flere steiner som skulle komme rullende nedover, men jeg følte meg ganske trygg der jeg stod. Det var en veldig kul rappell og jeg måtte bare stå og smile. Det var heftig å se når Sven-Are kom nedover. Han var nok også litt forskrekket av det som hadde skjedd. Heldigvis gjorde vi alt rett og det gikk bra. Vi pakket ned tauene og fortsatte opp på den ikke veldig krevende toppen, Nordvest for Spisstind. Her oppe måtte vi sette oss ned, hvile litt og ta en matbit. Utsikten mot de sørlige Falkflågtindan var majestetisk. Herfra hadde vi også panoramautsikt mot Åseliryggen. Vi innså at dette ville bli hardere enn vi trodde. Ikke pga distansen og høydemetrene, men fordi vi på dette tidspunktet gikk tom for vann. Det var stekende varmt og ikke en dråpe med vann å finne i fjellet. Snøen rundt oss var altfor skitten til at vi ville ta av den. Mest sannsynelig ville vi nok ikke få tilgang til vann før vi var nede ved Skarvatnet i Åselidalen.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi fortsatte nå ned i skaret og videre opp mot Spisstinden. Sett fra Bodø er den litt avrundet, men om man står på sørsiden, vil man fort forstå hvorfor den har fått dette navnet. Den er sylskarp. En lang oppstigning opp hit. En del snøfelt og litt klyving på slutten. På toppen måtte vi bare bøye oss over det lodrette veststupet. Her går det langt ned. Veggen er i tillegg blankpolert. Den må være vanskelig å klatre. For en naturopplevelse. I klatreføreren stod det at det var klatring grad tre opp hit. Det er det altså ikke. Litt enkel klyving de siste høydemetrene, men tau er ikke nødvendig.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Nå måtte vi bare finne rappellfestene. Vi gikk et stykke ned mot sørøst og fant det første festet. Det er mulig å unngå første festet og klyve ned, men dette anbefaler vi ingen å gjøre. Det er rundt seks meter ned, men andre festet er på et veldig utsatt sva. Her vil man IKKE skli. vi tok første rappell og rigget meg til mens jeg forsterket festet med en kile og en slynge. Den sølvfargede og nest største kilen til Sven-Are måtte desverre bli satt igjen her. Stedet vi stod på var ganske utsatt og det var dårlig med plass til begge to. Sven-Are kom etterhvert ned og vi skjøtet tauene igjen og kastet bunkene ned. Neste rappell var på ca 40 meter. Da jeg kom ned på et nytt sva, måtte jeg skrå mot venstre. Det er veldig viktig å skrå her og ikke fortsette lenger ned. Det er veldig naturlig å skrå bortover på dette stedet og de fleste bør skjønne det. tauet fortsatte selvsagt lenger ned, og daa jeg skulle dra det opp, hektet det seg. FAEN og. Jeg skrådde tilbake og dro og rykket alt jeg hadde. Heldigvis løsnet det like etter. Jeg valgte å kveile bunkene litt når jeg skulle skrå videre bortover. Jeg kom etterhvert bort til et svaperti som i grunn er ganske utsatt, men har gode tak. Her tok jeg meg ut av tauene og gikk forsiktig over svapertiet til en pinakkel. Her hadde jeg aldri gått usikret over om det hadde vært vått.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Ved pinakkelen stod en liten stein kilt i en sprekk. De andre festene var tredd rundt denne steinen. Her var det mange gamle og slitte slynger. En av dem må være flere år gammel. Alt som var igjen av den var et hvitt, tynt og pjuskete tau som lignet mer på en tråd fra et ullteppe. Jeg forankreet meg i slyngene mens jeg forsterket med vår egen. Sven-Are kom også ned etterhvert. Vi var begge litt skeptisk til dette festet. Det var jo bare en liten stein som stod kilt. Rappellen var nærmere 60 meter ned til et snøfelt. Jeg lette først etter andre muligheter, men alle andre fester i nærheten var skarpe. vi røsket og dro i festet, og etter å ha fikset opp i en kile som var der fra før, konkluderte vi med at dette skulle holde som bare det. Steinen var ikke å rikke og i tillegg hadde vi kilen. Da jeg lente meg bak og skulle starte rappellen, hørte vi en knirkelyd fra en av slyngene. Litt skummelt, men det var bare den gamle og mest slitte slyngen som gav beskjed om at den var sliten. Det var en kul rappell og siste del bestod av å hoppe ned på snøfeltet. Jeg hoppet litt for kort og gikk igjennom skavelen. Bare gøy det. Så var det bare å rappelere seg så langt ned man kom på snøen. Det var litt bratt her så det var greit å bruke tauet så lenge man hadde det. Jeg koblet meg ut og satt meg til rette i snøen mens jeg ventet på Sven-Are. Etter en lang dag i varmen, var det deilig å kjøle seg ned med litt snø og skygge. Solen varmet ikke så mye lenger heller, så tempen begynte å bli ganske behagelig. Vi gikk fremdeles i baris.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Igjen var det kult å se Sven-Are komme nedover veggen langt der oppe. Da han var kommet ned, skrådde vi videre nedover snøfeltet til bar bakke. Så var det å ta seg over et nytt snøfelt på vei opp til den siste toppen på Falkflågryggen, Urskardtinden. En slak bakke opp til denne toppen. Urskardtinden byr på noe av det mest spektakulære man kan se av utsikt i Børvasstindan. Det er først når man står her at man forstår hvorfor Spisstind har fått navnet sitt. Dens spisse profil badet nå i kveldslys. Vi hadde full oversikt ned mot den langstrakte Åselidalen. I sør kunne vi se Lurfjelltinden uten noe som forstyrret i forgrunnen, og Lurfjellhytta som en liten prikk lenger nede. Vi hadde også panoramautsikt over Åseliryggen. Å sitte på Urskardtinden akkurat i det øyeblikket, er noe jeg aldri kommer til å glemme.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi pakket sammen og fortsatte ned mot Åselidalen. Litt småklyving i starten før vi kom til et veldig bratt svaparti. Anbefaler ingen å klyve ned her. Vi så et rapellfeste, men valgte å lage vårt eget. Da vi hadde rigget til, oppdaget vi at steinen var veldig skarp. Vi tok derfor en gammel båndslynge som lå igjen der og forsterket med den. Litt sikksakk nedover. Her var det brattest de første 40 meterne, men vi utnyttet tauet så lenge vi kunne. Nå var det ikke flere rappeller på denne ryggen.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Lenger nede så vi flotte innriss i steinene. Gammel lava. Det var mange flotte formasjoner. Vi fulgte sørøstryggen og kom omsider ned til Skarvatnet. På dette tidspunktet hadde vi begge blitt hes og uttørket i halsen. Jeg fikk til tider vondt av å svelge og det føltes som om halsen hadde hovnet opp. Vi var veldig dehydrert og det var fem timer siden vi gikk tom for vann. Da var det en lettelse å vasse langs den lille stranden ved vannet. Det første vi gjorde var å fylle flaskene våre og sluke en liter hver.

Det var en idyllisk stemning nede i Åselidalen. Det var kveld og hele dalen var skyggebelagt. Solen skinte på toppene og vannet var blikk stille. Vi tok en matbit og gjorde oss klare til å ta fatt på oppstigningen til den mest krevende fjellryggen. Vi hadde brukt 10 timer over Falkflågtindan. At vi nå skulle gå over Åseliryggen var egentlig litt morsomt og absurd å tenke på. Vi kjente godt at vi hadde vært på langtur allerede. Nå gjenstod alle klatrepartiene i tillegg til en rappell. Det var også ganske kult å tenke på. Nå er vi på eventyr.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi kjente vi hadde vært på tur, men var ikke veldig slitne. Vi hadde forberedt oss mentalt på oppstigningen og utfordringene som ventet. Rart hvor mye psykiske forberedelser kan utgjøre en stor forskjell på det fysiske. Vi fyllte flaskene, pakket sekken og trasket avgårde oppover mot Djeveltanna. En fin og slak stigning i starten. Tempoet var ikke veldig høyt, men vi gikk på oppover. Plutselig var vi oppe i solskinnet igjen og utsikten var delvsagt helt topp. Det bratner til på de siste hundre høydemetrene opp til Djeveltanna og vi måtte klyve siste del. Sven-Are tok på klatresko opp her. Da vi kom over kanten, ble vi møtt av det sykeste synet noen sinne. Jeg måtte gape da jeg så Store Åselitinden. Den mektige toppen så herfra ut som et digert horn. Majestetisk som den er, strekker den seg stolt opp, skinnende i sollyset. Forskjellige steintyper på fjellet, gjorde dette synet til en helt spesiell opplevelse. Og spesielt nå som det var kveldssol.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Djeveltanna har fått sitt navn fordi den på avstand ser ut som en tann, sett fra nord. At den får fornavnet "Djevel", passer den ganske godt. Dette er nemmelig djevelens tann. Å titte ned i skaret mellom denne og Store Åselitind, kan for mange være en grufull opplevelse. Det er eksponert, mørkt og rått. De ulike fargene på fjellet forsterker også opplevelsen.

Toppen har to varder, en på hver side av "gropen" i tannen. Det er uansett lett å se hva som er høyeste punkt. Djeveltanna har en del mose på topplatået. Det er ganske flatt i tillegg. En dag skal jeg opp hit med telt. Sven-Are og jeg måtte bare stå og stirre på Store Åselitind. Tenk så heldig vi er, som får stå her og oppleve dette akkurat nå.

Det var ikke allverdens med tid før solen gikk ned, så vi måtte komme oss videre. Vi klyvet nedover til rappellfestet som vi visste skulle være lenger nede. Det er også mulig å dele opp rappellen dra Djeveltanna i to. Dette anbefales om det er vått, eller om man ikke er komfortabel med utsatt klyving. Lenger nede er det nemmelig et meget utsatt punkt. Vi fulgte den naturlige passasjen nedover mot skaret til vi måtte over et svaparti med litt jord og grus som ødela friksjonen på svaet. ca tre meter på siden går det loddrett ned. Et fall eller en glidning vil bety slutten på deg. Grusen og jorden gjorde at vi måtte være veldig varsom med hvor vi plasserte føttene. Det er ikke veldig gode tak for hender heller, men det er absolutt overkommelig om man har klyvet litt i fjellet før. Dette partiet hadde jeg ALDRI gjort om det var vått.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi kom oss ned til rappellfestet som var på en naturlig hylle like nedenfor toppen. I en sprekk stod det fire kiler. To av dem var helt rustne. Vi konkluderte med at det måtte være Sveinung og Bendik sine fra 2003. Førstebestigningen av ruten. Vi forsterket med to små kiler og en slynge. Det var litt hustrig nå og en ulltrøye måtte på. Rappellen var kul den. Til dels overhengende. Da jeg var midt i rappellen, måtte jeg knote en stund med tauene, som selvsagt hadde knuter. Samme prosedyre. Kveile og kaste ned. Jeg kom ned til skaret og skuet opp mot veggen opp til søreggen på Store Åselitind, som vi nå skulle klatre opp. De siste høydemetrene opp, var overhengende. Gradert til 5. Det skulle ikke bli noe problem, men jeg var spent på om vi kunne stole på takene. Fjellet er nemmelig pill råttent. Sven-Are kom ned og vi snakket litt om hvor det var lettest å ta seg opp. Vi konkluderte med at det var best litt lenger ned mot vest. Vi satt en standplass, tok på oss klatresko, fant fram kiler, kammer, forlengere, slynger og kalk, og jeg gjorde meg klar til å lede.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Fjellet var som jeg trodde. Råttent. Enkelte tak smuldret opp når jeg testet dem. På et tidspunkt stod jeg å skrelte av stein fra et av takene før jeg kunne bruke det. Det var etterhvert litt frustrerende og ikke minst tungt å hele tiden måtte teste takene. Jeg kunne ikke stole på noe. Ikke minst ble det mye sikksakk for å finne solid fjell å sette sikringene i. Jeg brukte mye tid på denne taulengden, men jeg kom oppover. I starten var det rundt grad 4. Da jeg stod rett under femmer-opptaket, satte jeg to sikringer ved siden va hverandre. For å spare vekt hadde jeg også lagt igjen flere forlengere i bilen. Heldigvis hadde Sven-Are insistert på at jeg skulle ta med noen av hans ekspresslynger på denne taulengden. De fikk jeg bruk for, men på de to siste sikringene hadde jeg ikke fler. Det var ikke så farlig uansett. Opptaket var som sagt overhengende og man måtte bare gå for det. Jeg kom meg fint opp, men det var litt kick å gjøre det. Satte standplass like overfor. Sven-Are kom raskt etter. Tiden hadde fløyet og det begynte å skumre. Vi hadde brukt lenger tid enn vi hadde trodd fra Djeveltanna. Skaret mellom Djeveltanna og Store Åselitinden minner også veldig om skaret mellom Mannen og Kjerringi i Hurrungane. Enda en tur som ligger friskt i mennet.

Vi bestemte oss for å gunne på og Sven-Are ledet neste taulengde. Denne taulengden skulle vi egentlig tatt med løpende mellomforankringer, for her brukte vi også en del tid. Jeg stod og nøt utsikten mot Falkflågtindan. Tenk at vi var på den ryggen der borte for bare timer siden. Flere tanker gikk igjennom hodet mitt da jeg stod her. Det gikk opp for meg at vi nå befant oss på en plass hvor få mennesker har vært før oss. Vi gjorde også en tur som få mennesker har gjort før oss. Vi var slitne og stod her, akkurat her. Tenk hva mange andre i Bodø gjør akkurat nå. Mange skal sikkert legge seg til å sove. Det er jo snart midnatt. Jeg bare digger å tenke slik. Hva gjør de fleste andre mens vi to er her?

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Det er dette jeg bare elsker med fjellklatring. Spenningen. Spenningen over å ikke helt vite hva som venter. Hvor lang tid vil dette ta? hvilke utfordringer vil vi møte på lenger oppe? Hvor slitne vil vi egentlig bli? Hvordan blir utsikten der oppe? Disse spenningsmomentene kombinert med rå natur, mestringsfølelsen av å jobbe seg trygt og systematisk oppover i eksponert og krevende terreng. Kameratskapet. To gode kompiser som stoler på hverandre og er totalt avhengig av hverandre for at vi skal klare det. Ikke minst er mestringsfølelsen og motivasjonen av tanken på hvor få som faktisk har gjort dette, herlig. Det gir glede og motivasjon.

Jeg snudde meg og kikket opp på Djeveltanna. Fra hvor jeg nå stod, lignet den på et troll. Et stort troll med ansikt. Trollet satt og skuet ut mot Falkflågtindan. Blikket var noe alvorlig. Jeg har hørt at noen mennesker tror alle fjell er troll, jotuner, som blir til fjell når mennesker ser dem.

Sven-Are fikk omsider satt standplass. Nå var det bare klyving oppover ryggen. Neste taulengde tok jeg. Nå var det blitt helt mørkt og hodelyktene måtte på. Videre herfra møtte vi på en del småproblemer. Jeg tok meg over en kant og satte standplass på et ganske teit sted. Det var enkel klyving så jeg satte ikke mange sikringer. Dette endte med at tauene la seg som en bro over et parti. Jeg ropte til Sven-Are at jeg måtte bytte standplass. Det var ikke mange sikringsmulighetene her, men jeg fikk satt en til slutt. Da jeg skulle dra inn tauene, greide selvsagt det ene å kile seg. Det stod bom fast og jeg fikk ikke rikket det. I tillegg hadde jeg gått såpass langt vekk fra Sven-Are, at kommunikasjonen ble dårlig. Sven-Are fikk ikke med seg at jeg ropte at tauet hadde kilt seg. Vi var slitne nå og da gjør ting som dette at det blir hardt. Sven-Are startet. Det ene tauet hadde jeg dradd inn, så han var godt sikret. Da han omsider kom til punktet hvor tauet hadde kilt seg, sa han bare "Oi, det har kilt seg skikkelig og". Tauet hadde klemt seg langt inn i en sprekk i fjellet. Han tok fram nøttepirkeren og pirket. Da han fikk løsnet det, sa han "En nøttepirker kan brukes til så mangt". Vi stod nå oppe på en fin hylle som var dekket med mose. Jeg foreslo at vi skulle fortsette, men Sven-Are satte ned foten. "La oss hvile her mens vi venter på dagslys". Det var like greit.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi brukte tauene som liggeunderlag og tok på oss jakker og luer. Det ble fort kjølig og Sven-Are lo seg skakk da jeg nevnte at jeg gjerne skulle hatt den stilongsen nå. Tidligere på dagen hadde jeg overlegent kastet den inn i bilen mens jeg tenkte "Hvem trenger vel stilongs på en varm dag som denne?". Payback is a bitch. Nå kan du angre din tulling. Vi tok av oss fjellstøvlene, tømte sekken og stappet beina ned i den. En hatløsning som Sven-Are hadde lært av et tidligere befal. Det fungerte overraskende bra. Det hele toppet seg da jeg sa "Min sekk går opp til knærne" Sven-Are svarer da "Ååååå, heldiggris. Opp til knærne?"

Jeg spiste den siste lille biten jeg hadde ingen av mat. Det var en liten sjokoladebit. Nå var vi tom for mat og snart også tom for vann for andre gang. Vi lå der og nøt utsikten. Lysene fra Bodø langt der borte. Den majestetiske Djeveltanna, eller trollet. For en opplevelse. Her ligger vi. På en eksponert hylle på søreggen til Store Åselitinden, midt på natten. Vi er jammen heldige. Dette er virkelig et eventyr.

Jeg våkner brått. En kald vind treffer meg i ansiktet. Jeg trekker pusten kjapt og dypt. Jeg fryser og beina er nummen. Jeg ser et svakt solglimt i horisonten. Det lysner. Jeg aner ikke hva klokken er, men det er i hvert fall lyst nok til at vi kn fortsette. Jeg setter meg opp, trekker beina opp fra sekken og tar på meg fjellstøvlene. Jeg hakker tenner og klarer ikke slutte å skjelve. Hele kroppen er kald. Jeg reiser meg og løper frem og tilbake på hyllen mens jeg hopper rundt som en gal i et frebrilsk forsøk på å få varme i kroppen. Sven-Are våkner også og starter med det samme å løpe frem og tilbake på hyllen. Vi sluknet begge to og hadde sovet i ca to timer. Klokken var ca 04.30. Jeg hadde ligget og vridd meg flere ganger pga frost i kroppen, men husker aldri at jeg sovnet.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi fikk etterhvert varmen og pakket tingene våre. Videre oppover eggen gikk vi med løpende mellomforankringer. En nydelig egg. Det var dis i luften og soloppgangen var gyllen. En helt magisk stemning. Stort sett gikk vi på løpende, men et sted bestemte vi oss for å sikre. Det var et eksponert svaparti. Veldig dårlig sikret, men ikke veldig vanskelig heller. Vi ble overrasket over hvor langt opp det var til Store Åselitinden. Et aldeles praktfullt område dette her. Djeveltanna badet i dis og morgensol. Nedenfor Store Åselitinds østvegg, hadde det rast store isblokker. Det var et spesielt syn. Ingen bre, men ett parti med masse knust is. Det var litt uhyggelig å se ned dit. det er langt ned.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Omsider slaket det ut og vi ankom toppen av Store Åselitinden. Nøyaktisk et år siden jeg var her sist. Vi ble stående å se litt på utsikten før vi startet klyvingen nedover mot skaret. Vi kom oss kjapt ned, men måtte gå litt sikksakk på slutten. Litt bratt her. På vei ned til skaret, letet vi etter stedet vi skulle ta oss opp. Vi hadde lest at vi skulle opp et dieder på ca 25 meter som er overhengende på slutten og grad 4. Vi så oss rundt, men det som kunne være aktuelt, så hardere ut enn grad 4. Vi ringte Sveinung og det viste seg at vi hadde sett på riktig sted. Året før hadde sett på dette diederet som rimelig heftig, men det var det altså ikke. Vi gikk litt langt opp i skaret og satt en standplass. Sven-Are var blodgiret og ledet elegant opp diederet. Den siste delen som var overhengende, måtte vi lene og bakover. Det var utrolig kul klatring som hadde store og gode tak. På toppen av dette diederet fikk vi utsikt mot Ryptinden og Børtinden. Turens to siste topper. Her kunne vi pakke vekk klatreutstyret. Vi satt oss ned og pratet litt. NÅ var vi trøtte. Vi hadde gått tom for mat og vann og følte oss litt redusert. På dette tidspunktet gikk GPSen og mobilen min tom for strøm også. Hva er det neste jeg skal gå tom for? Oksygen?

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi holdt et bra tempo over neste knaus og videre opp til Ryptinden. Kort pause her oppe før vi fortsatte ned til skaret mot Børtinden. Her traff vi en hyggelig bergenser og en franskmann. Vi snakket med dem og de slo følge med oss opp på Børtinden. De lurte på hvor vi kom fra. Da pekte vi bort på Per Karlsatinden på andre siden av dalen. "Vi kommer derfra" sa vi.
På vei opp mot Børtinden merket vi virkelig at vi hadde vært på tur. Pulsen steg med en gang og det føltes som om vi gikk med 5 kg vektmansjetter på hver fot. Det hjalp lite at bergenseren absolutt skulle vise hvor fort han kunne gå. Da måtte jeg selvsagt slå ham opp til toppen. Det klatre jeg heldigvis. Sven-Are holdt franskmannen med selskap. På toppen av Børtinden kunne vi strekke armene i været. Jeg og Sven-Are gratulerte hverandre. Vi hadde klart det. Børvasstindan-traversen var et faktum. Vi fikk hver sin nektarin av bergenseren. Den smakte jammen godt.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Nå var det bare å ta fatt på den lange returen rundt hele Børtinden på østside og ned i Åselidalen. Det er mulig man kan rappelere fra enten toppen eller skaret mellom den og Ryptind og ned i Åselidalen, men dette hadde vi ikke sjekket ut på forehånd, så vi droppet å bruke tid på å se etter disse mulighetene. Vi hadde hele dagen på oss uansett. Det er ikke akkurat veldig behagelig å gå i all mosen, skiten, råttene snøen og steinrøysen på østsiden av Børtiden, men da vi kom opp på nordryggen, kunne vi vandre ned på flotte sva. Vi tok en pause ved et tjern litt lenger nord på ryggen. Dette var den første vannkilden vi hadde sett siden Skarvatnet i Åselidalen. Vi hadde fått hver sin slurk av bergensereen, men det var like varmt i dag og vi var forferdelig tørst. Jeg fyllte begge flaskene og hev innpå med vann. Det det tungt å reise seg igjen, men vi måtte bare komme oss videre.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Vi skrådde etterhvert ned mot Øvre Åselivatnet på vestsiden. Like overfor tregrensen tok vi mange pauser. Det var varmt og vi var trøtte og sultne. På et tidpunkt sovnet vi begge to. Lenger nede i lien var det er rent helvette å ta seg frem. Da vi nådde tregrensen kom vi inn i tett kratt med rullesteiner som lurte under gresset. Trærne vokste også veldig tett her. Vi bøyde oss ned og brøytet oss frem. Omsider kom vi inn på den gode stien ved Øvre Åselivatnet. Herlig. Endelig. Sven-Are foreslo at vi skulle bade. Like bortenfor, hev vi av oss klærne og stupte uti det iskalde vannet. Det var deilig, forfriskende og oppkvikkende å få seg et bad. Vi tok raskt på oss klærne igjen og gikk speedmarsj ut av dalen og inn på kystriksveien. Egentlig hadde vi tenkt å haike ned til Fjell hvor bilen stod parkert, men når vi like gjerne har gått så langt, kan vi bare ta beina fatt på de siste 3 km. Det var utrolig monotont å gå langs veien og ikke minst en hard opplevelse med stive fjellstøvler. Plutselig hadde vi parkeringen i sikte. Vi ankom bilen og hev av oss på beina. Vi luftet de stygge beina våre, ringte hjem og sa alt var ok og satte oss i bilen. Nå var neste stopp Statoil på Tverlandet for å kjøpe burger, cola og softis. Utrolig hva vi hadde gjort. Gleden var stor og vi måtte la inntrykkene synke litt inn. En drøm var gått i oppfyllelse. Tusen hjertelig takk for sommerens desidert kuleste tur, Sven-Are. Gleder meg til neste prosjekt.

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

© Endre Myrdal Olsen og Sven-Are Bjerke

Video fra turen

Mangelfullt GPS-spor

Start date	22.08.2015 08:05 (UTC+01:00 DST)
End date	23.08.2015 10:04 (UTC+01:00 DST)
Total Time	25h 59min
Moving Time	8h 49min
Stopped Time	17h 10min
Overall Average	0.5km/h
Moving Average	1.4km/h
Distance	12.8km
Vertical meters	2,610m