Sykkeltur på Island (18.07.2015)

Selv om jeg er flittig bruker av sykkel i byen hadde jeg aldri vært på noen lengre turer før. Stina derimot, var mer kjent med denslags, og ville at vi skulle på sykkelferie på Island. Jeg var skeptisk til å sykle der, for Island er jo kjent for mye vær. Jeg er glad i vær altså, men akkurat sykling i regn syns jeg er pyton, og motvind på sykkel føles enda mer trått enn til fots. Men vi ble enige om tur med en uke på sykkel, og så fire dager med bil. Jeg var på Island for seks år siden, og busset da rundt The golden circle, som turistruta til Geysir, Gullfoss og Þingvellir heter. Ruta vi skulle sykle fulgte store deler av den, men også helt ned til kysten i syd. Bilturen skulle gå rundt Snæfellsnes.

Sykkeltur

Dag 1: Reykjavík - Krýsuvík
Vi startet i Reykjavík, og leide sykler der hos Bike company. Stina hadde sykkelbagger, mens jeg leide en en-hjuls tilhenger som tok en stor bag. Det var ganske nye og gode sykler. Ut fra Reykjavik var det delvis sykkelveier langs hovedveiene, og delvis ikke. Vi fulgte de sykkelveiene vi fant, var litt gjennom boligfelt, og fulgte noen gangveier som ikke akkurat gikk strakaste vegen dit vi skulle. Men etter en stund var vi ute av byen og nærmet oss Keflavík. Men før vi kom helt dit, tok vi av på en landevei som går ut i lavalandskapet mot Krýsuvík. Med en ganske bred veiskulder var det greit nok, selv om fartsgrensen var 90 km/t. Det var uansett lite trafikk, og veien gikk rett fram i et helt flatt landskap, så sikten kunne ikke bli stort bedre.

Men så dukket skiltet "Slutt på asfalt" opp, litt før vi skulle over noen små fjell. Bratt og grus, topp! Vi ble nødt til å trille. Det varte heldigvis ikke så lenge, og vi fortsatte på asfalt i litt mindre flatt terreng, helt til vi kom til de varme kildene ved Seltún. Der er det kokende gjørme, damp som lukter råttent egg, og stor stas. Vi gikk rundt og tittet litt, gikk opp på en (for)topp i bakgrunnen, og så ble det kaldt og vi syklet videre for å finne et sted å telte. Vi kom til en liten sidevei og fulgte den, og teltet på noe gress. Det var helt flatt og åpent, og blåste en del. I løpet av natten tok vinden seg enda mer opp, og kulingen rista i teltet. Pluggene satt bare i den tykke mosen, så stod opp midt på natten for å legge steiner oppå.

© Morten Ødegaard

Dag 2: Krýsuvík - Þorlakshöfn
Det blåste mest om natten, men neste dag var det fortsatt mye vind, vil tro det var oppe i sterk kuling i kastene. Vi lente oss mot vinden mens vi sykla, men det var ikke bare lett når styrken ikke var konstant. Og det blåste fra venstre, så jeg ble mange ganger nødt til å stoppe for å ikke sykle ut i grøfta. Men kanskje bedre med grøft enn biler, som passerte i 90 på venstre side. En gang ble jeg faktisk blåst ut av veien, og kjørte over en av stakene som markerte kanten. Men det var den tydeligvis laget for, for den bøyde seg bare opp igjen.

Vi passerte et skilt som varslet om vindutsatt strekning. Nei sier du det. Men litt senere lå det jammen en hel campingbil veltet i grøfta. Ikke bare vi som sleit i vinden! Jeg tenkte av en eller annen grunn aldri at det kunne være en ulykke som nettopp hadde skjedd, kanskje fordi biler hadde kjørt forbi, og det bare var så stille og øde. Vi stoppet og tittet litt, og da stoppet det flere biler også, og folk kom bestyrtet ut. Først da tenkte jeg at "oi, kanskje det er noen inni?", men som han ene bil-mannen raskt pekte ut - det hang gule plastbånd på den, mener han kalte det politi-bånd. Bilen kjørte igjen, og en ny bil stoppet, og føreren stod og skulte, og kjørte igjen. Vi syklet videre. Det blåste like mye, fra litt forskjellige kanter. Stemningen var ikke på topp, og når vi kom til en camping midt ute i ingenmannsland vurderte vi å stoppe der. Men der var det fint lite å gjøre annet enn å sitte i et blafrende telt, så vi bestemte å fortsette mot Þorlakshöfn. Rett før vi kom dit svingte veien og vi fikk vinden rett i mot. Det var ikke aktuelt å fortsette mot Selfoss, så det ble cafebesøk og camping i Þorlakshöfn.

Dag 3: Hveragerði - Borg
Neste dag hadde det løyet en del, men fortsatt litt motvind. For å slippe den, og for å ta igjen det tapte, tok vi buss til Selfoss. Bussen var en pendlerbuss som gikk kl 7 og kl 17. Tidlig opp altså. Sjåføren sa vi bare skulle ta syklene inn i bussen. Jaha ja, det var mer turbuss enn bybuss, så opp trapper og inn mellom trange seterader. Men det var bare én annen passasjer, så plass var det forsåvidt nok av, selv om vi plukka opp én til i nabobygda. I Selfoss ventet vi en time, og tok en ny buss til Hveragerði. Han hadde sykkelstativ bakpå!

Derfra syklet vi opp til Reykjadalur, hvor det skulle være varme kilder og en elv man kunne bade i. Vi syklet avgårde på turveien, som startet dritbratt, og etter hvert ble steinete sti. Vi fortsatte til fots gitt. Etter et par kilometer så vi damp, og jada, mer kokende gjørme. Videre bort var det en grønn dal med en liten stille elv gjennom, som dampet forsiktig. Det var laget små stein-demninger bortover så den skulle få partier med litt dybde, og det var masse folk som satt og duppa. Vi fant en plass, og hoppa uti. Det var i overkant varmt faktisk! Rare greier. Etterpå gikk vi oppover elven og fant kilden - små hull i fjellet hvor det spruta ut kokende vann. Og mer kokende gjørme. Veldig kult sted!

Vel nede sykla vi på ringveien til Selfoss. Det likte jeg dårlig, for den var sterkt trafikkert i begge retninger. Vi sykla på veiskulderen, men der var asfalten ofte dårlig, og det var ikke alle steder den var bred nok til en bil. Heldigvis var det ikke så langt, og fra Selfoss fortsatte vi oppover mot Geysir, en vei som ikke er en del av ringveien. Og det meste av Golden circle-trafikken hadde passert for dagen, så det var faktisk ganske lite trafikk. Heldigvis, for her var veiskulderen for smal til å sykle på.

De fleste av veiene på Island er veldig oversiktlige, siden det er så flatt og nesten ingen trær. Bilene så oss dermed i god tid, og de fleste la seg godt ut når de kjørte forbi. Men det var en del neper som kjørte forbi i høy fart mens det kom en bil i mot også - og da ble det ubehagelig trangt. Alt for å ikke tape fem sekunder ved å slakke av farten bittelitt så ikke alle tre møttes samme sted... Det ble ikke noe bedre av at jeg på grunn av ørebetennelse hadde på et vindtett pannebånd, så jeg hørte dem ofte ikke før jeg så dem (akkurat som Tesla-ene i Oslo!).

Vi endte opp på Borg, eller Minniborg. Skjønte aldri helt hva stedet egentlig het. Stod Borg på kartet, men det betyr "by". Den siste etappen sykla vi gjennom en regnbyge, og det ble faktisk den eneste vi var ute i på 10 dager! Vi hadde utrolig flaks med været, heldigvis. Hadde det bøtta ned kunne nok sykkel-moralen min blitt veldig lav...

© Morten Ødegaard

Dag 4: Borg - Geysir
Det regna om natten og morgenen, så Stina var strategisk og ventet til det hadde gitt seg før vi fortsatte. Vi var innom det historiske stedet Skálholt, var på sightseeing i Reykholt. Vi shoppa på bensinstasjonen, kjøpte jordbær i Jordbærland, og spiste pizza på cafeen. Det bar videre, gjennom flate strekker med kilometervis rett frem, med fjell i det fjerne. Jeg var litt lei, og rumpa var lei av sykkelsetet (hvorfor skal de være så harde?), så når det kom et parti med veiarbeid der det var en kilometer med grov grus og gjørme, nådde sykkelmoralen et bunnpunkt en liten stund. Det ble asfalt igjen, føltes som fløyel, og etter noen kilometer til kunne jeg se området rundt Geysir. Vi tok inn på campingen der, og gikk en liten tur og så Strokkur og de andre. Fascinerende greier!

© Morten Ødegaard

Dag 5: Geysir - Gullfoss - Laugarvatn
Startet med nok et besøk hos Strokkur, og gikk opp på utsiktstoppen Laugarfjall. Så syklet vi, uten bagasje, til Gullfoss. Der florerte selfiestengene, og vi menget oss med turistbermen så godt vi kunne. Foss er tydeligvis stas. Tilbake hadde vi medvind, og da gikk det fort! Vi var en siste tur innom Strokkur, før vi pakket teltet og syklet - fortsatt med medvind - til Laugarvatn.

© Morten Ødegaard

Dag 6: Laugarvatn - Þingvellir
Stina brygget på forkjølelse, så vi bestemte å sykle til Þingvellir og ta buss tilbake til Reykjavík derfra. Rumpa mi syntes det var helt greit. Vi fikk tid til å gå rundt Þingvellir også. Vi tok en av Golden Circle-bussene til RE. Den var ikke så full, og vi kunne ha syklene i bagasjerommet. Billett til syklene kosta mer enn oss...

Neste dag syklet vi litt rundt i Reykjavík og var innom ymse severdigheter, før vi sykla og leverte syklene. I rådhuset har de en diger modell av hele Island, hvor man kan se hvor det er fjell og hvor de er flatt, den er verdt en titt for folk som liker kart!

© Morten Ødegaard

Biltur

Etter sykkelturen ble det en fire dagers biltur rundt Snæfellsnes. Gikk for det meste bare små avstikkere til severdigheter fra veien, samt en tur gjennom lavalanskapet mellom Arnarstapi og Hellnar. Men litt fjellnerding ble det også.

© Morten Ødegaard

Stapafell

© Morten Ødegaard

Når vi overnattet i Arnarstapi rager fjellet Stapafell over en. Det ser skikkelig staselig ut, og jeg funderte på om det var mulig å komme opp - det var helt åpenbart mest bratte løsmasser som ikke hadde vært noe særlig å gå i, men ryggen fra nord kunne kanskje gå? Jeg satte vekkeklokka på soloppgang for å vurdere litt fotonerding, men når den ringte var det overskyet. Delvis irritert og delvis lettet la jeg meg til å sove igjen. Men våknet en time senere, og da var skyene borte, og himmelen glødet i øst. Jeg bestemte meg for å stå opp, og kjørte litt fram og tilbake og tok bilder av både Stapafell og Snæfellsjökull. Stas. Det tok meg opp til sadelpunktet nord for Stapafell, så når lyset ikke lenger var magisk pakket jeg med meg litt klær og jobbet meg oppover. Løse greier. Var noen spor der fra før, og jeg prøvde å ikke lage flere. Når jeg var over den verste grusen kom jeg inn i et helt sprøtt landskap av lavastein.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Fortsatte litt til, og kom til en slags fortopp. Derfra var det bratt klyving nedover noen gressbegrodde hyller av løs stein. Jeg likte det ikke så veldig, særlig når jeg var alene. Jeg kunne sikkert gått tilbake og rundt, men det betydde vading i bratt sand og grus. Skuet utover veien videre, og innså etter hvert at det var lite sannsynlig at jeg kom meg helt opp uansett. Et stykke videre ville vært greit, men så ble ryggen skikkelig skarp, og med bratte sva, delvis kledd i gress eller løsmasser på begge sider. Og ikke minst var toppunktet, som så ut som en diger varde, vertikal klatring et par-tre meter på alle kanter. Og alt det "faste" fjellet jeg hadde sett så langt var pill råttent. Nei, det var bare å snu. Ned igjen til Stina og teltet og sove noen timer til!

© Morten Ødegaard

Kirkjufell

© Morten Ødegaard

Denne flotte toppen er omtalt som Islands mest fotograferte fjell, og det kan jeg godt forstå. Jeg hadde sett såpass mange bilder av dette fjellet på flickr og 500px at jeg kjente til det, og når jeg innså at jeg skulle kjøre forbi ble det selvsagt planlagt en fotostopp. Hadde også håp om å få tatt en tur opp. Stina satt tolmodig og ventet mens jeg fotograferte i solnedgangen, sammen med en annen fotograffrue (jeg foreslo at de burde starte blogg...). Det var mange som skulle ta bilde, og mange som bare skulle se på fossen. Når man går opp til fossen går man inn i bildet, så det ble en del venting på at folk skulle gå sin vei..! Sånn er det på fotosafari langs veien. Det ble middag i stedet for topptur den kvelden, men neste dag skulle det bli tur. Satte igjen klokka på tidlig, men lysforholdene var egentlig ikke så stas når den ringte, så lot det være. Vi kjørte først til Stykkishólmur og dro på båttur blant holmene der. Stina hadde vrikket ankelen dagen før, så hun ble igjen i byen mens jeg kjørte tilbake til Kirkjufell. Min lille research hadde sagt at ruta opp var bratt med litt klyving, men at det gikk greit for høydesterke folk som hadde vært på tur før, og ville ta halvannen time hver vei.

© Morten Ødegaard

Jeg fulgte gjerdet fra veien opp til foten av sør-ryggen, og derfra var det diverse stier oppover, tidvis flere parallelle. Det var bratt, så enkelte steder hvor det var sand/løst måtte man være litt forsiktig. Enkelte steder var det en meter-halvannen med klyving, men all nær-vertikal klyving hadde stier som gikk i sikksakk rundt seg. Jeg møtte plutselig et eldre par som sleit med noe nedoverklyving, og gikk en av stiene som lurte seg rundt hele greia. Lurer på om de hadde vært på toppen... Rett ovenfor der kom nemlig første bratte klyving, noen få meter opp. Der hang det imidlertid et tau, så det var helt uproblematisk. Videre var det en del sikksakk bortover og oppover på meterbrede gresshyller, hvor det var bratt nok gress nedover til at man hadde rullet avgårde. Hadde jeg hatt høydeskrekk hadde det nok vært skumle greier, men det har jeg jo lite av, så det var bare å holde lav nok fart til å ikke snuble. Stien gikk omsider ut på østsiden av fjellet, og her var det nok et tau. Det var ikke spesielt bratt opp, men løst og sleipt gress gjorde at jeg så behovet - særlig nedover. Kom opp på selve ryggen igjen, og nok et tau opp en fire meters bratt klyvesak. Jeg spratt opp, og skremte tre stykker som skulle til å gå ned! Folksomt her også gitt, jeg som trodde jeg skulle være alene på denne bratte toppen. De lurte på om det kom flere etter meg, men det gjorde det jo ikke, så da forsvant de.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Jeg hadde bare brukt en drøy halvtime opp. Høydemeterne går jammen fort når det er bratt. Jaja, da hadde jeg i hvert fall tid til å gå hele ryggen ut til det andre (lavere) toppunktet! Som sagt så gjort. Der var det en milliard fluer, så jeg forta meg tilbake igjen. Da fikk jeg øye på festet for det øverste tauet - gresstustforankring! Haha, det var bare surra rundt mange gresstuster. Det er sikkert solid nok... Jeg tok litt bilder, spiste en kanelbolle, og tok fatt på veien ned igjen. Fulgte samme vei. Det var litt eklere nedover, men gikk helt fint. Tok litt lenger tid ned enn opp, men hadde fortsatt brukt så mye mindre tid enn forventet, at jeg følte jeg hadde tid til litt flere bilder ved fossen før jeg kjørte tilbake til Stina.

© Morten Ødegaard