Toppturer fra Finse (30.04.2015)

Written by mortodeg (Morten) GSM

Start point Finse (1,222m)
Characteristic Backcountry skiing
Duration 34h 58min
Distance 80.0km
Vertical meters 2,800m
GPS
Ascents Hardangerjøkulen (1,861m) 01.05.2015
Folarskardnuten (1,933m) 02.05.2015
Folarskardnuten Nordøst (1,930m) 02.05.2015
Vest for Folarskardnuten (1,858m) 02.05.2015
Vest for Hellevassfonni (1,885m) 02.05.2015
Kyrkjedørsnuten (1,790m) 02.05.2015
Nord for Lengjedalsvatnet (1,791m) 02.05.2015
Store Finsenuten (1,599m) 03.05.2015
Visits of other PBEs Appelsinhytta (1,353m) 01.05.2015
Jøkulhytta (1,790m) 01.05.2015
Finse 1222 (1,222m) 02.05.2015
Hallingskarvet nasjonalpark (500m) 02.05.2015

Finse var målet for vårens første langhelg. Eller rettere sagt, Hardangerjøkulen og Folarskardnuten var målet. Det har blitt noen turer her i skillet mellom Hardangervidda og Skarvheimen de siste årene, men disse to mektige nutene var bare beskuet og så langt ikke besteget. At de er fylkestopper er jo også stas, og moro å kunne stå på den ene og skue over på den andre, og bytte neste dag.

Til sammen var vi åtte stykker som toget av gårde, blant annet Stina og Angjerd. Vel framme på Finse torsdag kveld gikk vi over vannet og bygde leir med tre telt, toalett og kjøkkenavdeling med sofa som alltid var rettet mot sola. Det snødde lett, men værmeldingen for resten av helgen var strålende.

Hardangerjøkulen

Fredag våknet vi til sol, og spiste frokost ute. Vi var ikke veldig tidlig oppe, og en jevn strøm skiløpere rant ut av Finsehytta og gikk forbi teltene på sin vei opp mot Jøkulen. Etter hvert var vi klare til å følge etter vi også. Føret var fint, og ikke lenge etter var vi oppe ved Jøkulhytta, sammen med veldig mange andre. Men det er ikke toppen, og vi gikk et lite stykke til. Det er jo et ganske stort og flatt parti oppe på breplatået, så veldig toppfølelse fikk vi ikke, der vi stod oppe på en liten snøfonn. Men topp er topp, topplaban skal fortæres, og utsikten var hvertfall upåklagelig. Det var bare sol, og vi så ut over hele vidda og Hallingskarvet. Helt til Gaustatoppen så vi.

Etter en lunsj i sola på toppen fulgte vi runden videre, men tok snart av i retning Olavsvarden. Trodde det bare var en tidlig mikro-nunatak, men jammen var det en liten hytte der også. Sikkert til noe breforskning. Snart var vi over hele platået, og noen nydelige nedoverbakker gjensto. Forsøkte meg på litt telemarksvinging, men det gikk bare bra den ene veien... Vel nede ble det middag og snøsmelting, før vi la oss litt tidlig for å være klar til langtur dagen etter.

Nydelig føre på toppen av Jøkulen
Nydelig føre på toppen av Jøkulen
Nydelig føre på vei ned også!
Nydelig føre på vei ned også!

Folarskardsnuten

Vi skulle opp på Hallingskarvet og over det bort til Folarskardsnuten, og der skulle vi avgjøre om vi ville ta samme vei tilbake eller kjøre ned skaret og gå tilbake langs ruta til Skarverennet. Sistnevnte ville nok bli litt lenger. Når jeg først planla turen hadde jeg raskt målt at det skulle bli rundt tre mil og tusen høydemeter. På toget opp hadde jeg sett nærmere på kartet og innsett at det var mer. Minst 35 km, og flere høydemeter, sa jeg. Det lå an til min lengste dagstur, og jeg var litt redd vi ikke skulle rekke det. Men værmeldingen var bra, og det var sol fram til ti om kvelden, så det burde jo ordne seg...

Klokka seks våknet hele leiren av den infernalske alarmen på Angjerds turtelefon, og få minutter senere tittet solen fram. Vi krøp ut av teltene og så at Yr så langt hadde truffet blink. Ikke en sky på himmelen! Det lovet bra. Klokka 8:03 gikk vi avgårde, kun tre minutter over skjema. Det fikk være greit! Fortsatt ingen andre skiløpere å se. Denne dagen var vi seks stykker som var på tur, og vi begynte opp langs kvistene mot Kyrkjedøra. Det ble flere tekniske pauser opp bakkene, for allerede var det varmt! Oppover bar det, ut fra løypa og opp til vestre ende av Hallingskarvet. Vi var ikke lenger alene, og ble tatt igjen av flere på langrennski. Noen skulle helt til Geilo, og jeg tenkte at det hørtes veldig langt ut.

Kyrkjedørsnuten
Kyrkjedørsnuten

Vi hadde vurdert å gå oppom Kyrkjedørsnuten på veien, og når vi kom opp på skarven og så den fikk jeg hvert fall lyst. Den er ikke veldig høy når man først er der oppe, og den var pakket inn i vindfokka snø og så i grunn litt alpin ut. Det så faktisk vanskelig ut uten øks og stegjern, men det var jo verdt et forsøk! Det var Angjerd og Petter enige i, så vi skyndte oss bort mens de andre tok en matbit. Det var bare noen meter opp som var bratte, men det var et sted der det så brukbart ut. Det var veldig hard snø under et lag løssnø, men hvis man sklei ut ville man stoppe i løssnø. I mangel av øks tok jeg med spaden, og sparket og gravde meg opp. Det gikk fint, og de andre to fulgte etter. Vips var vi på toppen, med flott utsikt utover Raggsteindalen og videre innover Skarvheimen. Ned igjen gikk også fint, og snart var vi oppe hos de andre igjen. Det hadde nesten tatt en time, men moro var det.

Så bar det videre over skarven. Det er slakt opp og ned, og et parti var det også store skavler i fartsretningen. Men nå hadde vi mange foran oss, og det var et tydelig spor som fortalte hvor folk flest gikk. Folk flest gikk ikke oppom Nord for Lengjedalsvatnet, men det gjorde vi. Folk flest gikk også rundt Vest for Hellevassfonni, men vi gikk over. Vi var jo på topptur! Vest for Folarskardnuten fikk vi også med oss, før den siste bakken ned og opp stod igjen. Jeg og Angjerd løp avgårde i forveien for å stikke oppom den Nordøstre toppen også, før vi gikk bort til selve Folarskardnuten. Ganske ulik utsikt fra dem, siden toppområdet er ganske stort og flatt.

Det ble en lang lunsj i sola, og klokka var nærmere fire før vi gikk videre. Jeg hadde sniktittet på GPS-en og skjønt at dette ble lengre enn jeg hadde sett for meg, men alle var ved godt mot og været fortsatt strålende, så vi valgte å kjøre ned. Det er småbratt, og i solvarm snø var det ikke bare lett. Men bak oss kom noen med en pulk som lignet mer på en liten båt, så med våre lette sekker kunne vi ikke klage... Et sted måtte vi imidlertid av med skia, for vi gikk på toppen av en skrent og måtte krysse et sva. Det var litt ekkelt, men ikke så ekkelt at vi gadd å gå opp igjen for å finne en annen vei. Hun med båten på slep derimot, hadde akkurat tatt oss igjen og så seg pent nødt til å gå opp igjen. Vi så at de fant en bedre vei lenger bort.

På Nordøstre Folarskardsnuten med utsikt til selve toppen
På Nordøstre Folarskardsnuten med utsikt til selve toppen
Bratt på vei ned til skaret på Hallingskarvet
Bratt på vei ned til skaret på Hallingskarvet

Fra skaret er det en lang og fin nedoverbakke, men nå var det antydning til gjennomslagsskare, så det ble noen tryn. Vi kom ned til der Skarverennet går, og fulgte omtrent den ruta. Fortsatt strålende sol, men jeg merket at noen begynte å bli slitne, og ble litt engstelig for at jeg hadde tatt et dårlig valg. Selv var jeg overraskende lite sliten, men kjente at det ene kneet som jeg sleit med i høst såvidt murret litt. Vi holdt et jevnt og effektivt tempo, og det tok ikke lang tid før vi kjente oss igjen fra morgenen. Endelig var det bare nedover igjen. Ble litt irritert når jeg oppdaget at den bratteste bakken lå i skyggen og var full av frossne spor. Ble glad når jeg oppdaget at rett utenfor skyggen var det nydelig fløyelsføre og ikke en sjel som hadde kjørt!

Stakk innom hotellet for å fylle opp flaskene og bælme litt drikke. Alle hadde tatt med for lite vann på turen, og tross snøballspising og forsøk på smelting i sola hadde jeg gått hele dagen uten å late vannet på andre måter enn svette... Ikke bra!

Framme i campen var det på med primusen, før vi sjekka GPS-en og så at vi hadde gått 45 km og nær 1700 høydemeter. Det må sies å være en grei dagsmarsj. Min lengste, hvertfall! Og ikke langt unna å gå til Geilo... Men likevel følte jeg meg faktisk ikke særlig sliten, og planen om Store Finsenuten neste dag stod ved lag.

Langt på dag, men med dette været gjorde det ikke noe!
Langt på dag, men med dette været gjorde det ikke noe!
Endelig tilbake i leiren, i det solen var på vei ned.
Endelig tilbake i leiren, i det solen var på vei ned.

Ingen tur uten tåke

I løpet av natten snødde det, og neste morgen var det grått. Vi pakka teltene, satte sekkene på stasjonen, og gikk oppover mot dagens nut. I det vi kom på nord-siden og skulle ta fatt på selve toppen var det total whiteout. Vi jobbet oss sakte oppover, og endte med å gå opp en rygg siden det var litt vindblåste konturer der. Oppe på platået var det brått en skrent, og det tok litt tid å bevege seg videre. Vi innså at vi ikke hadde tid til veldig mye mer vanskeligheter hvis vi skulle rekke toget, men ville prøve litt til. Heldigvis ble det lettere, og et stykke gikk jeg og kasta den ene skistaven foran meg. Trodde egentlig ikke det ville være noe der, men det gikk mye fortere å gå på den måten enn å nøle seg fram. Vi gikk utelukkende på GPS-kurs, ellers hadde vi ikke hatt snøring på hvor vi skulle gå. Plutselig var vi på toppen, og jammen åpnet det seg litt utsikt også. Utsikten kom og gikk litt, men litt fin nedkjøring ble det.

Toget var utsolgt for kanelboller, men selv den skuffelsen klarte ikke ødelegge denne fantastiske helgen!

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.