Alaska 2014 (15.06.2014)  6

Written by Þróndeimr (Christian Nesset) GSM

Start point Anchorage
Endpoint New York
Characteristic Expedition
Map
Visits of other PBEs Anchorage (50m) 15.06.2014
Ted Stevens Anchorage International Airport (ANC) (40m) 15.06.2014
Frankfurt Airport (364m) 15.06.2014
John F. Kennedy International Airport (30m) 15.06.2014
Keflavik International Airport (45m) 15.06.2014
Lake Hood Seaplane Base (40m) 15.06.2014
New York City (30m) 15.06.2014
Newark Liberty International Airport (40m) 15.06.2014
Oslo lufthavn Gardermoen (180m) 15.06.2014
Seattle-Tacoma International Airport (132m) 15.06.2014
Trondheim Lufthavn Værnes (10m) 15.06.2014

Sommeren 2014 dro jeg og en kamerat av meg på en tur til Alaska. Der ble vi i over 6 uker før vi tok flyet ned til New York og ble der i fem dager før vi dro tilbake til Norge. Alaskaturen ble en todelt tur. Første del (en måned) av turen gikk med sjøfly inn til Ch'akajabena Lake og utforsking av ett lite område i Hidden Mountains, hvor vi blandt annet fikk besteget flere fjell som aldri hadde blitt besteget før. Andre del (to uker) var med leiebil hvor vi kjørte litt irundt og tok småturer inn i ulike fjellområder rundt om i Alaska.

Kort om planlegginga av turen

Visjon
For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen.

Planlegging
Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger.

Svart = Uaktuelle områder
Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn.
Grøn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei.

Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske.

Jeg leste meg inn i områder som Wrangell Mountains, Denali og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier.

Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Lake Chakachamna som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Vårt fjellområde heter noe så sagnomsust som Hidden Mountains. Flott topografi, ikke så langt fra Anchorage men meget isolert og lite besøkt. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit med flytaxi. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det (vi ringte opp via satelitt-telefon).

Geografiske navn å gjøre seg kjent med
Geografiske navn å gjøre seg kjent med

Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer.

På Lufthansa over Grønland
På Lufthansa over Grønland

Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Chakachamna. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg!

4 uker ved Ch'akajabena Lake (tidl. Chakachamna Lake)

Som sagt tidligere var det lite informasjon å finne om Chakachamna og Hidden Mountains med unntak av de tre US Geological Survey-expedisjonene på slutten av 1920-tallet. Den beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satelittbilder og vanskelig kart så før vi valgte sted ble det overflyvning langs innsjøen for å se det ann nært.

Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsyneligvis best å lande inne i bukta der.

Landing ved det som skulle bli Camp Valhalla
Landing ved det som skulle bli Camp Valhalla

Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning.

Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene.

Kart over området vårt ved Chakachamna
Kart over området vårt ved Chakachamna
Beskrivelser til kartet du ser over
  • Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium.
  • Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigingen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon.
  • Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen.
  • Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan.
Tåke over Chakachamna sett fra FOB Viking I
Tåke over Chakachamna sett fra FOB Viking I
Kveldsutsikt fra Camp I
Kveldsutsikt fra Camp I

Etter turen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som kunne informere om at fjellene vi besteg ved Chakachamna var førstebestigninger. Her er lista over toppene ved Chakachamna.

Førstegangsbesteget (klikk på linken for turrapport)
Lindisfarne (1686m) 60pf, besteget 24.06.14 av Christian Nesset og Vegar Kippersund
Hugin (1925m) 371pf, besteget 24.06.14 av Christian Nesset
Østtinden (1605m) 115pf, besteget 29.06.14 av Christian Nesset
Leksvik (1764m) 100pf, besteget 30.06.14 av Christian Nesset og Vegar Kippersund
Kippersund (1830m) 165pf, besteget 02.07.14 av Christian Nesset og Vegar Kippersund
Nidaros (1794m) 150pf, besteget 04.07.14 av Christian Nesset
Chilligan (1780m) 408pf, besteget 05.07.14 av Christian Nesset

Ikke besteget og andregangsbestigning
Nesset (1857m) 238pf, ble ikke besteget 03.07.14 av Christian Nesset
Huginn (1925m) 371pf, besteget andre gang 04.07.14 av Christian Nesset og Vegar Kippersund

Andre turer ved Chakachamna
Fra II til Stranda
Fra III til II
Steinbakte boller og en nyskjerrig svartbjørn
First recon

Ubestegne fjell videre innover i de ukjent Hidden Mountains. Høyst i bildet (t.v.) rager ett fjell på 2441m (kalles for Godzilla Peak ifølge MCA).
Ubestegne fjell videre innover i de ukjent Hidden Mountains. Høyst i bildet (t.v.) rager ett fjell på 2441m (kalles for Godzilla Peak ifølge MCA).
Poseringsbilde fra Leksvik
Poseringsbilde fra Leksvik
Bratt på tur opp Nesset (1857)
Bratt på tur opp Nesset (1857)

Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Trail Ridge Air er ett selskap av flere i Anchorage som tar slike oppdrag med sjøfly og andre typer bushfly. Vel tilbake i Anchorage hadde vi nye to uker til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, untatt å se litt mer av Alaska når vi først er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat!

Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag!

Jeg ringer inn å koordinerer Pick-up via sat. telefon
Jeg ringer inn å koordinerer Pick-up via sat. telefon
Piloten vår tok med en 12-pack Heineken til oss og tok oss på en rundttur over breene rundt vulkanen Spurr
Piloten vår tok med en 12-pack Heineken til oss og tok oss på en rundttur over breene rundt vulkanen Spurr

Wrangell, Talkeetna and Chugash Mountains

Turen gikk først til Wrangell Mountains, ett enormt fjellmassiv inn i Alaska. Vi kjørte inn til en ensom og isolert gammel gruveby kalt McCarthy (innbyggertall: 28) og endte opp på en fest blandt packraftere på en bar hvor en fyr gikk amok med ei halvautomatisk rifle og drepte 6 mennesker i 1983! Vi ble der noen dager, besteg en 2k'er og utforsket gamle gruvebyggene som lå spredt rundt i fjellene her.

Turen fortsatte videre, eller først tilbake 3-4 timer da McCarthy var en endevei før vi fortsatte utover mot kysten igjen. Kom ned til en liten by, Valdez hvor vi fikk nett og fikk lasta inn kart over noen fjell vi hadde sett på veien hit. Vi returnerte til fjellene og tok oss en todagerstur i fjellene her. På slutten av dag to kom ett større væromslag inn, som værmeldingene antydet. Da passet det bra å kjøre langt, og det gjorde vi. Turen gikk mot Denali, via Paxson og Denali Highway (en grusvei på 217km) som tok rundt en og en halv dag på vei.

Utforsking av Bonanza Mine
Utforsking av Bonanza Mine
En av svært mange ørner vi så på turen
En av svært mange ørner vi så på turen

Denali var bare sorgen, grått og regn og ingen fjell å se desverre. Vi fortsatte ned til Wasillia for å laste nye kart. Der fant vi noe spennende oppe i Talkeetna. Været var meldt ustabilt men varmt og potensialer for mye sol. Så ble det en tredagerstur inn i Talkeetna med toppbestigning av en flott 1992m topp, en dag det var meldt opp mot 30c på, men det ble væromslag og vi fikk snø på toppen!

Samme dag som vi kom ned fra Talkeetna kjørte vi inn til Anchorage å leverte tilbake bilen. Vi fikk lasta inn nye kart over ett spennende område i Chugash Mountains, Anchorages bakgård, og hadde håp om å komme oss dit med litt buss og taxi, nå med en gang. Gikk imot turistinformasjonen i byen da vi endte opp i en samtale med noen samboere litt oppe i årene som lurte på hva slags galskap vi drev med da vi spaserte irundt i sentrum med 125l-sekker. De skulle til Eagle River, dit vi skulle, så vi satt på med dem og de kjørte oss de 15km opp i dalen hvor vi gikk ut fra. I Chugash ble vi i 5 dager med bestigninger av to meget flotte fjell.

Fant ett flyvrak på en isbre under Lynx Peak i Talkeetna
Fant ett flyvrak på en isbre under Lynx Peak i Talkeetna
Eagle Peak (2120m) ble besteget som den nest høyeste på turen
Eagle Peak (2120m) ble besteget som den nest høyeste på turen

Toppturer i Wrangell, Talkeetna og Chugash:
Wrangell Mountains: Bonanza Peak og gruveriket i fjellet
Chugash Mountains: Ustabilt vær ved Cantata Peak
Chugash Mountains: Tøff topptur til Eagle Peak
Chugash Mountains: Thomson Pass
Talkeetna Mountains: Sol, snøvær og ett flyvrak på Lynx Peak

Vandreturer og mislykkede toppturer i Wrangell, Talkeetna og Chugash:
Talkeetna Mountains: Angrepet på do etter mislykket topptur
Talkeetna Mountains: Mot nye fjell, Upper Reed Lake
Talkeetna Mountains: Retur
Chugash Mountains: Elg og Dall Sheep under Cantata Peak
Chugash Mountains: Twentyseven Miles
Chugash Mountains: Til Eagle Lake

Etter litt over 6 uker i Alaska ble returen tatt via New York City, for kontrastenes skyld! Der ble vi 5 dager for å urbanisere oss litt igjen. Flott by!

New York Skyline, kontrast til Alaska og en tøff avsluttning på 7 ukers-turen
New York Skyline, kontrast til Alaska og en tøff avsluttning på 7 ukers-turen
9/11 memorial
9/11 memorial
Utsikt fra Bar 54
Utsikt fra Bar 54

Forventning, plan og erfaringer

Vær og vind (4 uker ved Chakachamna Lake)
Chakachamna ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit.

Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Chakachamna.

Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge!

Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Chakachamna Lake.

Uværskyer på camp 3
Uværskyer på camp 3
Tordenskyer over Neacola, sett fra Camp Valhalla
Tordenskyer over Neacola, sett fra Camp Valhalla

Flom, ras, jordskjelv og vulkan (4 uker ved Chakachamna Lake)
Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen.

Fjellene rundt Chakachamna er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Chakachamna kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet.

Alt av stein jeg raste ut på turen opp vestryggen på Nesset startet stein- og slushskred ned nordsiden
Alt av stein jeg raste ut på turen opp vestryggen på Nesset startet stein- og slushskred ned nordsiden

20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret.

Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Chakachamna går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Chakachamna til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta.

På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang".

Først trodde jeg det nok var snøfokk, men det var damp som stiger fra Mount Spurr
Først trodde jeg det nok var snøfokk, men det var damp som stiger fra Mount Spurr

Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Lake Chakachamna hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land!

Vegar hugger istand pickup-plass for sjøfly
Vegar hugger istand pickup-plass for sjøfly
Flyet kom seg til
Flyet kom seg til

Strømforsyning (4 uker ved Chakachamna)
Min kanskje største bekymring på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk.

Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før.

Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med.

Solcellepanelene lader strøm mens vi bygger ut Camp Valhalla
Solcellepanelene lader strøm mens vi bygger ut Camp Valhalla

Truende dyr og insekter (4 uker ved Chakachamna)
Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Chakachamna og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner.

Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn?
Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje.

Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Chakachamna. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending!

Svartbjørn nedenfor Camp I
Svartbjørn nedenfor Camp I

Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side!

Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn?
Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter irundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde.

En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre.

Vegar markerer territoriet vårt ved Camp Valhalla
Vegar markerer territoriet vårt ved Camp Valhalla

I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen.

En sko igjen og whiskey merket for livet!
En sko igjen og whiskey merket for livet!

Mygg?
Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Derrimot inne ved Wrangell var det tjukt av mygg!

Hvordan skaffet vi våpen?
Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport!

Pass og Visum
Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen!

Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det.

Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage!

Mat og planlegging av dette
På flyplassen i Anchorage var det klart for ny problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Vi stakk på butikken og kompenserte med ris, spagetti og hermetisk skinke som vi skulle ha endel av uansett. Matplanen vi hadde var ca 60% tørrmat 40% ris og hermetikk-varer, bakevarer, mye godterier, to flasker whiskey og noe redbull!

Satelitt-telefon
For å opprette enten en blogg eller facebook-gruppe fikk vi sponsor. Vi opprettet en gruppe på facebook for turen og fikk ST-Utleie til å sponse oss med satelitt-telefon, ringeminutter og ett ekstra solcellepanel. Vi brukte gruppa til å gi ut noen statuser via mail fra Alaska, og etterhvert endel bilder som vi har hørt folk satte meget stor pris på nå i ettertid. Jeg jobber på barnehage og har tatt med barna i planlegginga av turen. De fikk også høre og se litt gjennom facebook-gruppa som var stor stas!

Alaska2014 sin gruppe på Facebook!

Pakkplan

User comments

  • -
    avatar

    Missing title

    Written by Mayhassen 15.09.2014 14:06

    Dette var litt av en kremtur :) Har sansen for slikt, og sikkert utrolig kult og utforske et slikt område - det gav inspirasjon. Kommer vel til å lese mer av rapportene etterhvert, for det så virkelig flott ut der, og som vanlige, kule bilder du tar!

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.