Minnesmerke Austre Målandsstøl
|
|
© Kåre Olav Oftedal |
||||||||||||||||||||||
| Content | |
|---|---|
| Language | |
| Adviser | none |
| Statistics |
Overall 3 members have registered 6 visits of Minnesmerke Austre Målandsstøl. |
Map
Pictures
Introduction
Frå minnesmerket: "I dette området sleppte britisk fly 8.11.1944 2 ½ tonn våpen og utstyr til heimestyrkane. Her landa også AVOCET-gruppa frå Kompani Linge: Torvald Lien, Ivar Tønseth, Alfred Fløisand og Palle Thu i fallskerm 1.1 1945. Flyet hadde starta frå flyplassen Tempsford i England same natt. AVOCET dreiv våpenopplæring og anna motstandsarbeid fram til frigjeringa 8. mai 1945. Oppsett av Hjelmeland kommune 14. januar 1995."
Minnesmerket ber logoen til Linge-klubben, og folk som var med på 50-års markeringa i 1995 fortel at fleire av veteranane deltok sjølve, og at dei vart kjørte opp til Austre Målandsstøl i beltevogner.
Flysleppa som er omtalte på minnesmerket er våpensleppet på Brogaheia 8. november 1944 og personell- og våpensleppet her på Tjødnadals- og Beinheia 1. januar 1945. Samanhengen mellom desse sleppa, er at begge kom ned på sleppstaden (engelsk dropzone/ DZ) med kodenavn HOCK 2. HOCK 2 låg først ved "Langavann" som i praksis var på Brogaheia og vart så flytta til "Målandsvann" som i praksis var her ved Austre Målandsstøl. Kvifor sleppstaden vart flytta om lag 2 km nærare Årdal veit me ikkje, men det er mulig at ein ville lenger bort frå Jørpeland og Stavanger og nærare stølar i Årdal der AVOCET-gruppa kunne ta inn.
Framleis ligg restar av dei containerane og pakkane som kom ned i dette flysleppet her, på gøymestaden aust for Gamlestølstjødna. Posisjonen for ura der restane ligg er 32V 341824 6554223 (UTM), sjå bilete nedanfor.
Getting there
Enkel tilgang frå Boremyr øvst i Målandsdalen. Om lag 1 ½ time gangtid.
Winter
Flott tur óg på ski, same vegen som sommarstid.
Tips and miscellaneous
Pictures
Starting points
Boremyr øvst i Målandsdalen.
External links
Sjå link til Benna Lund sine artiklar om Milorg distrikt 19 i Stavanger Aftenblad 1954:
https://www.strandhistorie.no/index.php/krigsarenee/721-milorghttps://www.strandhistorie.no/index.php/krigsarenee/722-milorg-d-9
Literature and references
Om mottakinga av AVOCET-gruppa på Tjødnadals- og Beinheia, frå Per Asbjørn Holst sitt hefte «Strand under krigen». Nødvendige forklaringar er i parantes.
Dei foregåande og følgjande sidene kan lesast under PB-elementet Brogaheia våpenkonteinere.
Side 67, «OSPREY flytter til Meling»
---Avkortet---
Julen 1944 nærmet seg raskt. OSPREY-karene (OSPREY-gruppen fra Kompani Linge bestod av Alf Espedal, Torgeir Hetland, Jan Weltzien og Knut Kjærland) var invitert til å komme til Jørpeland i all stillhet og feire høytiden sammen med Erling og Henny (Holst). Noen skiftarbeidere fra Nordbygda som holdt til i første etasje i Grahamshuset (nå «Villa Rosehagen»), ville være bortreist. Det ville derfor ikke være noen andre enn de to i øverste etasje i det store huset. OSPREY-karene måtte bare sørge for å komme og gå mens det var bekmørkt.
Dessuten passet det egentlig svært godt at de var på Jørpeland nettopp på den tiden. En ny kommandogruppe fra England var nemlig ventet. Den skulle bli droppet ned rundt årsskiftet. Særmeldingen for dette slippet var «Skal vi gå på låven?», og den ville bli lest opp på nyhetene fra London når alt var klart. Slippstedet denne gang var et stykke innenfor fjellet Såta ovenfor Tysdal i Målandsdalen, nemlig inne ved Gamlestølstjørna på Beinheia, en flat og myrlendt vidde i Årdalsheiene.
Både Henny og Erling hadde vært bekymret for at julematen de hadde fått tak i ville være i minste laget for fire sultne gjester. Men disse bekymringene viste seg unødvendige. Da karene banket på seint lille julaften hadde de med seg så mye kjøtt at selv slakter Pedersen i Vågen neppe hadde så mye å rutte med.
Jans jaktlykke hadde vært usedvanlig god i det siste. Alle bekymringene om nok julemat var dermed borte. Erling hadde dessuten fått to-tre små pakker i posten. De var som vanlig adressert til «Preparant Holst», hobbynavnet hans, slik pakkene fra museene i Bergen eller Stavanger alltid var. Men disse pakkene inneholdt ikke noen død fugl eller smådyr som skulle stoppes ut. Påskriften utenpå fortalte dessuten at pakkene kom fra «Petter Holm», dekknavnet til Torolf Smedvig.
Side 67, «En julefeiring av de sjeldne»
Så ble det gjort klar til jul i Grahamshuset. Knut Kjærland og Jan Weltzien måtte ro tilbake til Meling for å sende meldinger til London til avtalte tider. Torgeir stekte og braste på kjøkkenet, ivrig assistert av Henny. Alf og Erling gikk i gang med å brygge julepjolter. Noen timer etter at mørket hadde senket seg over Jørpeland var alle samlet til julehelg. For en gangs skyld glemte de slitet og engstelsene, Gestapo og Holger Tou og cyanid-pillen som de alltid hadde klar i bukselommen.
Det var nokså klart for dem at krigen nå gikk mot slutten. Om ikke lenge ville det bli fred igjen i Norge. Alle var nærmest skråsikre på at til våren ville Norge igjen være et fritt land, uten tyskere og gestapister. Likevel manglet det ikke på personlige bekymringer og frykt for konsekvenser.
Alf Espedal hadde nettopp fått vite at Gestapo nå hadde arrestert også den yngste bror hans. Dermed var det bare moren som fremdeles var i frihet. Både faren, søsteren og to brødre var tatt og var borte fra hjemmet denne julen. Selv satt han her på Jørpeland og kunne ikke besøke mor sin, hvor mye han enn ønsket det. Hun satt helt sikkert alene denne kvelden.
Men slik var det. Tross alt hadde de håp – eller rettere sagt visshet – om at dette var den siste julehelgen med tyskere i Norge. Stemningen bedret seg i alle fall utover kvelden. De hadde mer enn nok mat i år og faktisk også tobakk nok. Dertil viste det seg at en av eskene fra «Petter Holm» inneholdt både litt hummer og en flaske brandy. Utdelingen av julepresanger skal også ha vært høyst fornøyelig, foretatt av Jan Weltzien og delvis på Sauda-fransk.
Grytidlig om morgenen, lenge før det var lyst andre juledag, dro Erling og OSPREY-karene oppover til Liarvatnet og tok inn i Barkved-hytta igjen. De ville være der oppe, klar til å dra til fjells når særmeldingen fra London kom. Flyslippet skulle som nevnt skje i heiene ovenfor Målandsdalen, på en nokså flat lynghei et stykke innenfor fjellknuten Såta. Dit ville det imidlertid ta dem flere timer å gå fra Barkved-hytta. Liarvatnet lå fortsatt isfritt, et særsyn på den tiden av året. Men det var allerede kommet en god del snø i heiene.
De ventet i flere dager på særmeldingen fra London. Også nede på verkshotellet på Jørpeland ble det lyttet. Der var det skjult en radio som Erlings gamle mor, Helene Holst, benyttet. Hun hadde fem års erfaring i å lytte på London, og hørte samvittighetsfullt etter hva som ble sagt hver eneste kveld. Endelig, den 30. desember, hørte hun at «stemmen fra London» leste opp den avtalte særmeldingen «Skal vi gå på låven?».
De forventede ordene kom etter nyhetene klokken 18:30. Straks etterpå kledde hun seg godt og gav seg på vei til Dalen og inn til Liarvatnet. Det var en to timers tur i bekmørket for den 65 år gamle tidligere lærerinnen. Gledesstrålende fant hun frem til Barkved-hytta og fortalte at særmeldingen var kommet. På det tidspunktet hadde hun en sønn, Trygve, i tysk konsentrasjonsleir, en annen sønn, Einar, på Grini og nå en tredje som var klar til å dra til fjells for å ta imot et flyslipp. Heldigvis var det en hel del norske kvinner som henne, som under krigen viste de hadde nerver av stål, nerver som mange menn kunne misunne dem. Alltid, hvor mørkt det enn så ut, gjorde disse kvinnene sitt for å gjøre en jobb og ikke minst, holde humøret og motet oppe.
Ved ni-tiden var OSPREY-karene klar til å dra fra Barkved-hytta. I begynnelsen var det tett snøfall, slik at det til tider var vanskelig å se hvor veien gikk. De hadde også hørt særmeldingen med de små Sweetheart-radioene de hadde og saken var derfor soleklar. De måtte dra til heis og være på plass for å ta imot de som skulle slippes ned.
Det viste seg også snart at de norske meteorologene i England kunne sine ting. De fem karene var ikke kommet lenger enn et stykke opp i Grimsli ved enden av Liarvatnet før snøværet letnet. Månen kom frem mellom skyene og det ble lyst som dagen der hvor fjellene ikke skygget. Og denne gangen kunne de gå på ski, så turen innover gikk raskt i det glitrende måneskinnet. Etter planen ville flyet komme en gang mellom klokken ett og fire. De var på plass i god tid.
Som forrige gang der oppe (på Brogaheia natta mellom den 7. og 8. november 1944, se PB-elementet Brogaheia våpenkonteinere) var det bitende kaldt på den vidstrakte, åpne heieflaten. Fjellknausene rundt dem så ut som store såter av snø, og det glitret som av sølv i nysnøen hver gang det kalde månelyset skinte mellom skyene. Lenger inne i heiene svartnet det i juv som skar seg ned gjennom alt det hvite. Ellers var det bare snø å se hvor de så. Det var en tilsynelatende livløs og øde verden de var kommet til. Men sporene etter et og annet lemen snirklet seg som broderier bortover snøflaten. Og det viste at det tross alt fantes liv også i denne ødemarken.
Alf, Knut og Erling fant plassene sine og stilte seg på linje lengst mot øst. Jan og Torgeir tok de to andre hjørnepostene. Erling hadde på seg fullt vinterantrekk, med varmt ullundertøy og tykk sportsdress. Utenpå hadde han både anorakk og vindbukse. Sammenlignet med ham var de andre fire nærmest nakne. Alf hadde bare et par tynne pullovere på overkroppen. Jan hadde stukket gamle aviser innenfor skjorten og buksene. Torgeir hadde som vanlig den gamle oljefrakken utenpå alt. Den gav god beskyttelse mot vinden og kulden på fjellet.
Den vedvarende vinden gjorde at kulden trengte gjennom alt. Det var en gåte at de ikke skamfrøs seg mens de gikk der og ventet og ventet i timevis. Men det var vel slik som Alf sa, at de var herdet og godt trente av alt det aktive friluftslivet de førte. Derfor kunne de klare seg bedre enn folk flest.
Klokken sneglet seg fremover. Da den var blitt to, bannet Knut stygt fordi han ikke hadde vært fornuftig nok til å rulle seg mange flere sigaretter før de dro. Der oppe var det nærmest umulig å rulle noen. Fingrene var altfor valne til det. Da var det lettere å stappe pipen.
Alle fem holdt seg stadig i bevegelse, småsprang frem og tilbake, hoppet og slo floke. Torgeir holdt langrenn med seg selv. De skimtet så vidt den svarte oljefrakken hans der han for frem og tilbake mellom knauser og snøfenner. Av og til hørte de at han stoppet og diskuterte ett eller annet med Jan. Urviseren krøp langsomt mot tre. Igjen snødde det litt, men den lette vinden feide nysnøen med seg bortover viddene. Så letnet det og Årdalsheiene lå atter like stille og ensomme som før.
Det var en uvanlig og tankevekkende stillhet. Ikke den minste lyd fra noen kant. I grunnen var det nokså utrolig dette de var med på. Her skulle det komme et fly helt fra England og slippe ned folk i fallskjerm, langt inne i disse øde heietraktene. Spenningen og forventningen var til å ta og føle på. Det var umulig å kjede seg. Etter hvert ble det vanskelig å snakke, for kjeven ble temmelig valen i kulden. Ordene de prøvde å si ble lett utydelige. I halv fem-tiden kom Jan ruslende bort til de andre. «Det ser ikke ut til at det kommer noe fly i natt,» sa han, «hva nå grunnen kan være.»
Da klokken var passert fem startet de på hjemturen. Litt skuffet var de nok alle sammen, men det var det ingen råd med. Erling for sin del gledet seg til å komme hjem og få hvilt skikkelig ut. Magesåret hans hadde ikke godt av alt stresset. Når det ble for mye natterangling og stadig usikkerhet, streiket magen hans.
Men OSPREY-karene var nødt til å dra opp igjen allerede til kvelden. De måtte gjennom nok en natt med frysing og venting. Kanskje også den turen ble forgjeves. Men særmeldingen hadde de hørt klart og tydelig. Og flyet måtte derfor ha vært klart til avgang i England, det visste de. Ett eller annet må ha forsinket det, eller kanskje været plutselig var blitt dårlig.
Egentlig var det strengt tatt ikke nødvendig for Erling å være med dem der oppe på Årdalsheia. De fire var mange nok til å håndtere signallampene. Men han hadde likevel ment han kunne gjøre nytte for seg, ikke minst som kjentmann i heiene. Likevel, det gjorde godt å hvile seg hjemme neste natt. Men det kunne ikke Alf og de andre. Når særmeldingen kom, måtte de være på plass, enten de var uthvilte eller ei. Å la være fordi de var for trøtte, var det aldri tale om.
Side 70, «AVOCET lander i Årdalsheiene»
Sent nyttårsaften – riktigere sagt i de tidlige morgentimene første nyttårsdag – dalte det ned fire spreke nordmenn oppe i heia innenfor Såta. Det var den varslede AVOCET-gruppen som kom, en liten spesialgruppe. Den bestod av Alfred Fløisand, Palle Thu, Ivar Tønseth og Thorvald Lien, den siste var gruppens leder. AVOCET skulle drive våpenopplæring i distriktet og hjelpe til med å få Milorg-styrkene organisert, utstyrt og godt trenet. Flere av dem hadde erfaring fra lignende arbeid tidligere.
Sammen med dem dalte det også ned flere containere med våpen og ammunisjon. Alf Espedal ledet OSPREY-karene som tok imot slippet. Han ble høyst imponert over alle godsakene som London denne gangen hadde tatt med i lasten. Igjen ble det mye slit og strev med å få gravd ned containerne. Dessuten og ikke minst, slet de med å få brakt de nyankomne karene under tak på Livastøl, som ligger et godt stykke unna.
Under disse strabasene falt Alf i en bekk og fikk også forverret et magesår han hadde slitt med i lang tid. Han måtte derfor komme seg til lege. I all hemmelighet ble han brakt til byen og lagt i dekning hos fru Kluge i Rogalandsgaten. Og mens Alf lå der og gjenvant helsen sin, ble de fire AVOCET-karene i all hemmelighet fraktet rundt i Rogaland og gitt sikre skjulesteder.
Sent en kveld et par dager etter nyttår dukket Jan Weltzien igjen opp hos Erling på Jørpeland. Han kunne by på Chesterfield-sigaretter og annet godt. Da Erling ville vite hvordan det var gått, svarte han rolig: «Ja, ja, alt gikk fint. Flyet kom ikke før i halv to-tiden og de fire karene kom helskinnet ned. Det vil si, den ene, Ivar Tønseth, fikk skadet det ene kneet sitt. Men det ble et fælt slit å få brakt dem inn til Livastøl, hvor de skulle bo. Turen dit tok oss minst sju timer. Alf var også uheldig og falt i en bekk og forfrøs seg såpass at han ble sengeliggende. Men ellers hadde det vært svært kjekt å få høre nytt fra London. De hadde fått smake ordentlig kaffe, sjokolade og fått seg litt god tobakk. Og de nyankomne var veldig godt utstyrt. De hadde alt mulig med seg.»
Nå, etter de alliertes invasjon den 6. juni i Frankrike, kunne engelskmennene sende alle slags våpen og utstyr i mengder til motstandsgruppene i fiendeland. I motsetning til da OSPREY-gruppen landet i Bjerkreimsheiene, brakte karene i AVOCET med seg nærmest fullt krigsutstyr. De fire nyankomne fikk raskt kontakt med en mann i Årdal som de skulle arbeide sammen med. To av dem kom litt seinere til Jørpeland i spesielle oppdrag.
Alf Espedal og OSPREY-karene ble også spredt rundt omkring. Alf måtte, som nevnt ovenfor, holde seg i ro i Stavanger en tid. Torgeir Hetland og Jan Weltzien dro nedover Jæren. Bare Knut Kjærland ble igjen i hytta på Meling, for å fortsette radiosendingene derfra.
Erling og noen av gruppelederne hans rodde ofte over fjorden og inn til Meling, noe som kunne være nokså stritt vinterstid, da det som regel blåser kraftig på disse kanter. Men stort sett var situasjonen blitt mye bedre, på alle måter. Hytta på Meling var jo som et slott å regne, i sammenligning med hvordan de hadde kampert tidligere. Dessuten var proviantering og transport blitt mye lettere siden de nye karene kom. Ute i verden hadde også situasjonen endret seg vesentlig. Russerne jaget tyskerne tilbake på Østfronten. Snart ville de rykke inn i selve Tyskland.
---Avkortet---
Other pictures
|
|
 |
|
|
Trip Reports
- 2
User comments