Trollkyrkja sommerski (04.07.2020)

Startet litt vel sent (11:30) fra parkeringen ved Gudbrandsjuvet.
Synes campinggjestene virket litt forundret når de så en kar i shorts med ski på sekken rusle forbi i retning Alstadsetra.
Selv var jeg godt innforstått med at det skulle bli en stund før skiene skal på beina, men motivasjonen vinner ofte i slike tilfeller. Det var jo høyt opp jeg skulle.

Det gikk kjempelett opp grusveien til Alstadsetra. For et vakkert sted med noen hytter og grønn beite. Så var det en fin sti opp til Heisetra, en liten hytte bygget strategisk oppe på en forhøyning i terrenget med god utsikt. Her måtte jeg bestemme meg om jeg skulle til Middagsbotnen til høyre, eller til Heivatnet til venstre. Det så like dårlig ut med snøen begge veier. Jeg så ingen sti til Middagsbotnen og skogen virket litt for tett for å gå der med ski på sekken, så da ble det Heivatnet.

Et par bjørkegrener har prøvd å henge se opp i skiene mine, men generelt en fin og tydelig sti her. Skogen sluttet brått og utsikten åpnet seg igjen. Det var fortsatt mulig å snu til høyre og runde Middagshornet for så å gå opp på andre siden. Men jeg satset på veien videre innover dalen. Der skulle det være en bratt skråning og jeg visste ikke helt hva jeg skulle ventet meg av denne, men tenkte det ikke kunne være så ille. Etterhvert dukket Heivatnet opp med noen store isflakker på. På høyre side var det sammenhengende snø så det ble endelig med ski på beina. Men løpeskoene ble med i sekken, siden jeg har lest her på Peakbook, at det var litt klyving mot toppen.
Etter å ha krysset snøfeltene og gamle rasbaner var det med ski på sekken igjen, men jeg beholdte skistøvlene på. Foran meg sto den bratta jeg var usikker på. Men det gikk helt fint å komme seg opp. Det var en grei sti opp den grønne stripen og så på berget lenger oppe. Siste 20 metrene gikk jeg på snø, stadig med ski på sekken for jeg hadde ikke nok tro på skifellene mine.
Vel oppe var terrenget endelig slakere og lettgått på ski. Jeg gikk litt unødvendig mye opp og måtte skli ned 20-30 m til vannet på 1187 moh, men det gikk helt fint, masse snø her. Det fristet litt å krysse vannet på snø/is for det var jo helt hvitt og ingen tegn til vann, men har valgt den trygge omveien, som egentlig bare har kostet meg små 200 m.
Etterpå var det bare rett opp til et punkt på ryggen ca 350 m SØ for toppen av Trollkyrkja, hvor jeg tok på løpeskoene igjen og var veldig glad for å ha medbrakt dem. Men skiene ble med på sekken videre, siden det var snø enda lenger oppe og jeg hadde håpet på å kunne komme meg ned til den fra siden.
Jeg kom til det stedet hvor jeg tenkte nedstigning til snøfeltet. Det virket litt krevende, men gjennomførbart. Her la jeg igjen skiene og klyvet meg så opp til toppen.

Så var det ned igjen. Jeg undersøkte kort muligheten å komme seg ned til snøen fra nord, men denne så ikke lettere enn der jeg lå igjen skiene. Her var det ca 2-3 meter bratt ned til en ståplass mellom fjellveggen og snø.
Jeg tok det rolig og klatret ned med sekken først for så å bære ned hver ski og støvel og stav separat. Det gikk helt fint faktisk. Så var det på med skistøvler og bære ski de siste 5 meterne opp til den øverste snøkanten - for hvis nedkjøring så i hele mulige lengden.

Jeg merket med en gang at skyggen hadde gjort sitt og det fine nysnølaget som først tinet opp i sola har nå blitt til skare. De øverste 50 metrene gikk det da tilsvarende med. Det ble heller sideskrens enn noen elegante buer. Hadde jeg vært der to timer tidligere... men men...
Med en gang jeg kom meg ned til slakere og mindre eksponert terreng ble også stylen bedre. Her var snøen myk og nysnøen har perfekt jevnet ut den gamle bølgete overflaten. En ren fornøyelse å kjøre ned.
Det var ingen sug i snøen så jeg hadde bra fart også forbi det frosne vatnet 1187 og minimum av staking helt ned til toppen av den bratte bakken ned til Heivatnet. Her var det ca 4 meter å krysse et berg, som heldigvis ikke var for glatt, eller for skrå. Artig å kjøre ned her også. Så var det bare å bære over den grønne stripen og til slutt skli ned de gamle rasbanene.

Med rundt 840 høydemeters nedkjøring vs. de ca 700 meterne nedstigning på beina som ventet meg, ville kanskje noen synes dette var på grensa til hva som kan lønne seg, men selv var jeg storfornøyd da jeg satte kurs mot kveldssola og ned til bilen.