På langtur i breenes rike (27.09.2013)

Geschrieben von bergtatt (Kim Dahlen) GSM

Tourlänge 12h 53min
Entfernung 35,7km
Höhenmeter 2.598m
GPS
Besteigungen Øst for Blankberget (1.811m) 27.09.2013
Punkt på Sekkebreen (1.916m) 27.09.2013
Tverreggi (1.768m) 27.09.2013
Besuche anderer PBE Slæom (1.110m) 27.09.2013

Tidlig start

Med frokost hjemme kl 0300 var det klart for en skikkelig tur. Kl 0550 kom Morten susende ned bakkene mot Randen, og vi fortsatte videre i en bil til Sota sæter og opp Mysubuttdalen. Klokken var nesten 0730 da vi låste bilen og tok fatt på en ganske lang motbakke til toppen av Tverreggi.

Tidlig morgen i Mysubuttdalen.
Tidlig morgen i Mysubuttdalen.

Vestlandsdronninga dominerer

Skyene kom og gikk litt, og med en lett bris med Breheimens iskalde høstvind var det ikke mye som minnet om sommer lenger. Nysnøen dekte mer og mer av terrenget oppover mot topplatået, og egentlig var det litt slitsomt å gå der. Men med en utsikt som bare ble bedre og bedre forsvant all tvil om sviktende form. Lodalskåpa tok seg virkelig flott ut fra denne kanten, samt Hurrunganes ville tinder. Dagens neste mål, Sekkebreen lå og ventet lenger nord.

Utsikt fra Tverreggi mot Hurrungane.
Utsikt fra Tverreggi mot Hurrungane.
Myke former, utsikt fra Tverreggi med Lodalskåpa til høyre.
Myke former, utsikt fra Tverreggi med Lodalskåpa til høyre.

Slæom og ny motbakke

Fra Tverreggi gikk det opp og ned over snø og stein, før vi startet den bratte nedstigningen mot Slæom. Det var mange små skrenter og varierende utfordringer på glatte sva, løs stein og litt for høye stup.

Varierende utfordringer ned mot Slæom.
Varierende utfordringer ned mot Slæom.

Men ned kom vi og en etterlengtet pause i solveggen på Slæom fikk turmotivasjonen til å nå uante høyder igjen. Jeg hadde med en diger pose med sjokolade som Morten ikke lot seg by to ganger når den skulle spises opp.

Pause i solveggen på Slæom.
Pause i solveggen på Slæom.

Ca kl 1300 startet vår neste lange motbakke. Med mitt iboende samlerinstinkt fikk jeg overtalt Morten til å gå rett opp bratta slik at vi fikk med en ekstra 100 m pf topp. Og bratt var det opp her, det kjentes godt i allerede godt brukte lårmuskler. Siste 2-300 høydemetrene til 1811-toppen var drøye, men været var nå nesten uvirkelig bra. Ikke et vindpust, og heller ingen skyer. Og hvor var shortsen her i Breheimen i slutten av september?

Endeløs Sekkebre med ubetalelig utsikt

Fra toppen på 1811 moh gikk det greit ned skaret. Utsikten sørover dalen med vannene var utrolig vakker.

Morten skuer utover mot Tverrådalskyrkja
Morten skuer utover mot Tverrådalskyrkja

I skaret ligger det et lite islagt vann, og Morten måtte utpå. Et spenstig bilde av Morten på et isflak var målet, men da han oppdaget åpent vann inntil isflaket brast den drømmen. Opp ryggen til Sekkebreen forsvant det enda flere krefter ut av kroppen, men det gikk overraskende greit tross til dels tungt føre. Opp breen til høyeste punkt var som en endeløs drøm, vi tråkket og tråkket, og tråkket enda litt til før vi begynte å føle at breen slutten å stige. Her var det utrolig flatt, men du verden for en utsikt og for et flott ettermiddagslys. Spesielt Jostedalsbreen tok seg godt ut med sine myke former badende i kveldssola.

På høyeste punkt på Sekkebreen.
På høyeste punkt på Sekkebreen.

Kaotisk avslutning

Så var klokka blitt over 1700, og vi visste at det enda var langt igjen. Morten ville gå rett ned breen, men siden jeg hadde tre unger hjemme og han bare en fikk jeg siste ord. Vi valgte en tryggere vei og fulgte sporene et stykke tilbake før vi dreide nedover mot dalen. Morten gikk mer mot venstre enn jeg foretrakk med konturer av sprekker under snøen. Jeg gikk ned mot kanten av breen, mens Morten fortsatte videre rett over nedre del av breen. Javel, tenkte jeg. Dette så ikke bra ut. Riktignok en mye kortere vei, men det var tross alt en bre med sprekker hvor som helst.

Ned Sekkebreen.
Ned Sekkebreen.
Morten på breen.
Morten på breen.

Jeg skjønte at Morten ville komme et godt stykke foran meg og la kursen ned mot dalen. Terrenget var veldig småkupert, så jeg valgte å ta meg ned til stien og delvis følge denne. Ned til Mysubyttvatnet havnet jeg uti et vierkratt jeg aldri hadde sett makan til. Jeg satt meg omtrent fast samtidig som det var nesten umulig å se hvordan terrenget forandret seg under føttene mine. Plutselig var det skrenter på flere meter og ikke mulig å komme ned. Det ble sikk sakk og klyving ned bekkefar, gjennom bjørkekjerr og myr før jeg til slutt kom ned til vannet. Her var det heller ikke veldig lettgått, men i østenden av vannet startet stien. Klokka var blitt 1915 og mørket kom fort. Jeg gikk på og fant ut at det gjenstod ca 6 km. Jeg tenkte at kanskje Morten satt og ventet et sted langs stien, men det var ikke tilfelle. Når det var 4 km igjen startet jeg å løpe for å komme til bilen før det ble helt mørkt. Brillene dugget og det var ikke mye å se den siste kilometeren.

Vel tilbake ved bilen var overraskelsen stor når ikke Morten var der. Jeg fikk brått en skikkelig uggen følelse i magen. Lå han igjen i en sprekk på breen? Hvorfor var han ikke her når han hadde mye kortere vei å gå enn meg? Siden jeg ikke hadde bilnøkkel skiftet jeg til tørr trøye og tenkte på hva jeg skulle gjøre. Jeg lagde en pil på veien og skrev Sota og bestemte meg for å begynne å gå videre kl 2100. Mobildekning hadde vi ikke hatt på hele dagen, og siste sted vi hadde registrert dekning var på Bråtå langt ute i dalen. Jeg tuslet rundt på setra for å se om det kunne være noen folk der, men så ingen. Jeg prøvde å lyse mot dalen jeg kom fra for å se om Morten ga et lys tilbake. Men nei. Nå var det så og si helt mørkt, og jeg kunne ikke tenkte meg at Morten fortsatt var ute og gikk. Men så kom den noe lyder, klokka var blitt 2055, og der kom Morten, jeg kunne ikke se han før han var få meter fra meg. Hvordan han har klart å se gjennom skogen fatter ikke jeg. Det viste seg at Morten hadde snudd på breen og gått og sett etter meg. Videre har han fulgt ruta mi tilbake. Dette hadde jeg aldri kunne forestilt meg, men takk og pris. Det gikk bra, og vi fikk oss en tankevekker begge to.

Men Morten, tusen takk for en kjempefin tur. Jeg lengter tilbake, slike turer fester seg som tyggegummi til netthinna. Og jeg håper du ikke ble for skremt til å dra på tur med meg igjen :-).

Og noen flere bilder:

Benutzerkommentare

  • -
    avatar

    Takk for en eventyrlig tur

    Geschrieben von mortenh 30.09.2013 18:39

    Ja, for det er det som sitter igjen når småhatingen de siste par timene er glemt. Tenk å treffe slik med en dag a! La gå, det blåste litt surt i starten, men kjære vene vi er jo nesten i oktober.

    Men lengter du allerede tilbake, må si du restituerer skremmende fort. Har stort sett bare spist siden turen og føler meg tung i skrotten.

    Deilig å se på bildene er det, så ja, det er bare å planlegge neste tur... oktober? november?

    Men jeg tror nok vi får en bedre koordinert avslutning neste gang, selv om vi skulle finne ut at det er greit å gå hver våre veier :)

    Takk for turen!

  • -
    avatar

    Fantastisk tur!

    Geschrieben von Øyvindbr 30.09.2013 10:25

    Perfekt vær, frost er tingen! Fredag var vel den kaldeste dagen. Neste gang er jeg ikke så opptatt av statustopper og kan tenke mindre taktisk, og da er det den kaldeste dagen jeg kommer til å velge. Da er været knall absolutt helt fra start og forblir det. Og nei, jeg klager ikke, for det var veldig bra på tirsdag også, er fortsatt i skyene jeg... :)

    Breheimen har jammen mye spennende og stemningsfullt! Har enormt lyst til å utforske det området, ikke bare pga 2k-toppene der. Den som hadde bodd i Sogndal nå...

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.