Kompleks rute til Storkalkinn (18.03.2026)
Geschrieben von Þróndeimr (Christian Nesset)
| Tourcharakter | Hochtour |
|---|---|
| Tourlänge | 11h 05min |
| Entfernung | 17,0km |
| Höhenmeter | 2.343m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Musarabbpinakkelen (745m) | 18.03.2026 |
|---|---|---|
| Storkalkinn (1.880m) | 18.03.2026 | |
| Storkalkinn NV (1.848m) | 18.03.2026 | |
| Besuche anderer PBE | Nilsbekkfaret p-lommer (67m) | 18.03.2026 |
Har studert muligheter for å gå opp Litjdalen til Storkalkinn, Langrabbpiggen, Hårstadnebba eller Kalknebba i årevis. De aller fleste muligheter inneholder vedvarende klatring samt ei voldsom økt gjennom ett svært bratt landskap kledd i krattskog.
Hensikten har vært å finne ei rute opp som ikke inneholder teknisk klatring. Særlig attraktiv har Storkalkinn via Nilsbekken vært. Dette er trolig den villeste og heftigste motbakken Norge og Nord-Europa kan by på.
Har vært å fotografert ulike løsninger før, men i år anser jeg muligheten til et forsøk som sannsynlig grunnet sesongens snøfaktor. Dagen før brukte jeg nesten 5 timer på å finne løsning opp til første skogterrasse som henger ovenfor de nederste stupene. En opplagt løsning er å gå opp i sør og følge terrassen til Nilsbekkens fossefall og videre utover. Rekognoseringsturen dagen før hadde som formål å finne en klyvbar snarvei uten alt for høy eksponering direkte opp til terrassen i området Navaren. Jeg fant aldri noen løsning her som ikke innebærer eksponert og krevende klatring.
Løsningen ble å gå opp i sør, opp ei temmelig kjip ur til start av terrassen på ca 200m. Her går det et tydelig hjortetråkk hele veien til Nilsbekken og helt ut til Navaren. Mye opp og ned, men stien er fin å følge. Ved Navaren blir det plutselig langs mer seriøst. Et svært eksponert område må forseres. Fant en løsning som ikke krevde sikring vis små hyller og enkeltsteiner som gav god fotstøtte over en distanse på ca 100m. Noen partier her er på bratt og glatt gressmark, så isøksa kom til nytte her. Dette partiet er synlig i illustrasjonene i de tre bildene under.
Etter det eksponerte partiet kommer en liten orienterings-artighet. Terrassen slutter og man må ned eller opp stup for videre ferdsel. Dette løste jeg med å rappellere ned til terrassen under på tur opp, mens på retur gikk jeg øvre terrasse og rappellerte ned til omtrent samme sted. 30m tau ble brukt. Jeg hadde også med meg ett 20m reservetau til det som måtte vente av overraskelser videre opp.
Partiet oppover til Musarabb-bekken samt partiene mellom 500m og 600m var stupbratt krattskog. Mye bratt klyving hvor trær var både venn og fiende. Krevende orientering her også, hvor stadige småstup på 3-5m dukker opp som måtte forseres til høyre eller venstre via noe annet kratt eller en kranglete einebærbusk å holde i. Isøksa kommer godt med mange steder oppover her (og nedover for å forhindre utglidning).
Inne i Musarabb-bekken ble det bratt gåing i god snø. Videre opp og ut til fallskjerm-stedet var et enkelt parti og en god pustepause fra krigen lengre nede. Tok en god pause ved fallskjermen, tørket blod fra ødelagte hender og sunnrevne hansker.
Fallskjermen jeg fant har nok ligget lenge da den hadde begynt å gro godt fast i mosen og krattet. Vet ikke hvor mange som har hoppet ut fra toppene i Litjdalen, men ihvertfall 6 eller 7 har omkommet siden det første hoppet ble gjennomført i 2000. Antar dette er fallskjermen til forulykkede i 2007 eller 2011 som hoppet i akkurat dette området.
Området fra fallskjermen til toppen av kollen på 750m var også dagens pustepause fra høyrisikoen for stein og issprang. Det er nok vanskelig å gå denne ruta på så mange dager i året om man ønsker lavest mulig risiko. Renna oppover tror jeg krever mye snø skal den være gangbar, utover sommeren når snøen smelter ned er den nok full av både svastup, seriøs steinrasfare osv. På vinteren vil området være utsatt for snøskred. Akkurat i år er det uvanlig lite snø og skredfaren er svært lav i utgangspunkt (faregrad 1). Den siste ukas varme (over 15c i Sunndalsøra flere dager) hadde smeltet ned mye av isen som henger i stupene på særlig nordsiden av renna.
Renna/gjelet/tveita er ut ifra det jeg kan se Norges lengste målt i høydemeter (fra ca 65m til 1770m). Den skal ikke være gått, eller kjørt enda. Har heller ikke noe navn som jeg vet av, bortsett fra at bekken som renner ut heter Nilsbekken. Nilsbekkens to nedre fossefall er klatret flere ganger. Inne i gjelet (ovenfor Nilssøyla WI5) venter flere fossefall som ikke er gått.
Oppe ved kollen på ca 715m hang en pinakkel (745m). Her ar det en luftig knivsegg med flere klyvepunkter oppover før jeg "vandret" inn mot renna langs en skråstilt terrasse. Stegjern og to isøkser ble fasiten opp renna. Jeg gikk inn i renna på 750m og fikk 1000m med renne oppover. Seigt! Mikro-navigerte meg oppover, hvor jeg hadde mye fokus på overhengende is som var den desidert største risikofaktoren. Det var stadige isfall, men lite is sørget for at trusselen var håndterbar og jeg kunne manøvrere meg litt unna. Småsteiner kunne høres og sees fallende samtidig som isen falt ned. Allikevel akkurat med margin, så isen og steinene lagde noen solide kratre bare 10-20m fra traseen jeg valgte meg. Miksklatret litt på is og svaberger på venstre side på veien opp for å unngå rasfaren. Brukte snørenna på tur ned da tiden i eksponering var svært kortvarig.
Grunnet god snø kunne jeg mer eller mindre løpe ned renna samt noe aking. Jeg fulgte renna ned til 550m hvor en terrasse sniker seg opp til 600m på høyre side (nordsiden). Alt i alt er denne turen en av de mest komplekse og krevende jeg har gått. Både med tanke på risikoene jeg måtte navigere og håndtere. Spesielt grunnet orienteringen av terrenget, særlig i nedre del. Også grunnet svært mange høydemeter oppover og nedoverbakke samt høyde verdier av eksponering over lang tid. Synes det er mindre eksponering og vesentlig enklere å gå Store Skagastølstind via Heftyes renne uten sikring sammenlignet med det her! Andre opp og nedoverbakker i samme klasse som normalruta til Hovsnebba eller Store Trolla synes jeg blekner mot dette rutevalget.
Benutzerkommentare