Hardangervidda Ø: Staupsfjellet mfl. - Tinn (19.10.2025)
Geschrieben von Nils (Nils Haugene)
| Startpunkt | Kalhovdvegen v/Svartesteinhallin (1.105m) |
|---|---|
| Endpunkt | Kalhovdvegen v/Svartesteinhallin (1.105m) |
| Tourcharakter | Bergtour |
| Tourlänge | 4h 01min |
| Entfernung | 10,4km |
| Höhenmeter | 670m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Lonntjønnibba (1.331m) | 19.10.2025 10:42 |
|---|---|---|
| Lonntjønnibba Sørøst (1.323m) | 19.10.2025 10:52 | |
| Staupsfjellet (1.340m) | 19.10.2025 11:10 | |
| Staupsfjellet Nord (1.338m) | 19.10.2025 11:37 | |
| Bjørnhovde (1.164m) | 19.10.2025 13:00 | |
| Besuche anderer PBE | Steinhoppet (1.047m) | 19.10.2025 09:31 |
Tidlig opp for å nyte en strålende dag på fjellet, men først skulle kjøreturen til utgangspunktet for fotturen bli noe mer utfordrende enn jeg hadde regnet med ...
For da jeg rullet oppover Gausetdalen og hadde kommet til Bakkagrende, var veibanen delvis sperret med skilting om at veien var stengt lengre oppe pga steinras. Omkjøring var ned til venstre på Veltavegen (bomvei kr 50,- med Vipps), så forbi Velta og Åsberg, og videre på grusveien som går på vestsiden, og senere sørsiden av elva Mår. Fin grusvei i starten, men etter hvert ble veien smalere og mye dårligere. Der Gausetdalen svinger vestover og fram til brua ved Årstaulen, sank veiens standard ytterligere. Nylig skogsdrift var nok mye av årsaken, for veien hadde skader etter tyngre maskiner, og det lå noe kvister her og der. Denne omkjøringen var på kanten for biler som er lave oppunder, og jeg hadde tatt den mest sportslige bilen i dag, som er morsomst å kjøre. For den egentlige veien til Kalhovd visste jeg var i god stand etter å ha kjørt der tidligere i sommer.
Så etter å ha ligget i 10-20 km/t en stund på den dårlige omkjøringen, føltes det som å komme ut på E6 da jeg hadde kjørt over brua ved Årstaulen og var tilbake på den egentlige veien mot Kalhovd.
Noe forsinket kunne jeg endelig parkere i en lomme litt øst for Bjørnsbu, hvor det går en sti sørover. Det var nærmest helt vindstille, mest blå himmel og ganske kaldt. Under kjøreturen hadde temperaturen ligget på mellom 3 og 7 minusgrader, og her ved turstart lå den på ca 5 minus. Mye av landskapet var hvitrimet, og da særlig skyggesidene.
Stien jeg fulgte ned mot elva Mår og videre oppover på motsatt side, var veldig fin å gå i, spesielt på begynnelsen av turen hvor det vokste en del kratt og buskas i terrenget. Kryssingen av elva var et artig høydepunkt på turen, og en kuriositet som er verdt å besøke i seg selv. En nokså rund kampestein har kilt seg fast i det smale elveløpet, og henger over elva som en Kjeragbolt. På denne steinen kan man bare spasere over elva.
Da jeg var oppe på nesten 1200 meters høyde, var det på tide å forlate stien jeg hadde fulgt fra parkeringen. Nå hadde terrenget blitt meget lettgått, med lite vegetasjon. Barfrosten sørget for at det bare var å spasere over våte områder.
Synd perioden med barfrost ikke varer lengre, for det har virkelig sin sjarm det også. Det er jo herlig å vandre i områder som vanligvis er veldig fuktige på den tiden. At det er helt fravær av insekter gjør jo heller ikke noe. Kunne gjerne vært minst en måned med barfrost før denne snøen må komme ...
Jo høyere jeg kom, jo mer hvitrimet ble bakken, og da fortrinnsvis der sola ikke hadde kommet ordentlig til. For den klarte å tine rimet i solhellingene selv nå, med flere minus i lufta. Spesielt utover dagen, naturligvis.
Underveis mot Lonntjønnibba (1331) hadde det seget inn noen lave tåkeskyer fra vest. Disse gikk stort sett i oppløsning, men da jeg nådde dagens første topp, tetnet det til med tåkeskyer en liten periode. Heldigvis løste dette seg opp ganske fort, og resten av turen holdt disse skyene seg unna. Langt, langt i vest og nordvest derimot så jeg at tåkeskyene holdt stand. Og helt mot slutten av turen kom de sigende litt nærmere vestfra.
På toppene var fjellet litt sleipt på grunn av rimet, så jeg måtte trå mer forsiktig der. Og litt fint var det også med sola som skinte der bakken var veldig hvitrimet. Det måtte selv jeg innrømme, som er langt mer glad i fargene i naturen sommerstid.
I den skarpe og klare høstlufta var utsikten vidstrakt og god fra toppen av Staupsfjellet (1340). Her blåste det en liten bris, og den var kjølig. Men det hjalp å stå vendt mot sola, for vinden kom fra nordvestlig kant.
På vei nordover gikk jeg selvsagt via Staupsfjellet Nord (1338), som bare er 2 meter lavere enn høyeste Staupsfjellet. Var ikke aktuelt å bare dure rett tilbake mot bilen i dette knallværet.
Fra den nordre toppen så jeg bedre ned i dalen jeg hadde krysset, og snart skulle krysse igjen. Bilen min var så vidt synlig langs Kalhovdvegen, og lengre bak så jeg nå Kalhovd turisthytte.
Under nedstigningen fra Staupsfjellet Nord (1338) dukket plutselig en elg opp på min høyre side da jeg var i det bratteste området på ca 1150 meters høyde. Elgen var omtrent 100 meter unna, og luntet lett nedover til den var rundt 100 meter nedenfor meg, og forsvant deretter vestover. Tydelig at den egentlig ville mot vest, og at jeg var i veien. Og derfor ville komme rundt meg. Den levde for så vidt litt farlig, for nå var det jo elgjakt. Kanskje ville den rømme langt til fjells ... Heldigvis for elgen var jeg bare en skarve turgåer.
Igjen kom jeg greit over elva tørrskodd. Denne gangen slik man oftest gjør ved å hoppe fra stein til stein, og ikke på den mer uvanlige måten som på begynnelsen av turen.
Bakken opp mot Bjørnhovde (1164) ble dagens desidert tyngste. Jeg måtte skru ned tempoet et par hakk der.
Fin topp dette også. Litt mildere her, og ikke noe rim på bakken. Herfra så plutselig Staupsfjellet Nord (1338) høy ut.
Ned fra Bjørnhovde (1164) fulgte jeg for det meste en sti til Bjørnhovdtjønni og hytta der. Så lett vandring på grusvei tilbake til bilen.
Dette ble en finfin rundtur i nydelig høstfjell! Skulle gjerne ha rukket flere slike før vinteren, men så var det dette med å få ledig tid når det er godvær da ... Det er jo så mye annet å fylle dagene med også.
Eneste minuset med denne turen var at gps'n i PB-appen hang seg opp et par ganger. To ganger hvor jeg tok en pause på 5 min eller mer, ville ikke gps'n reagere når jeg begynte å gå igjen. Jeg knotet lenge begge gangene, men fant etter hvert ut at måten å få den i gang på, var å pause trackingen i appen, og så starte den igjen. Da våknet den. Sånne problem har jeg ikke hatt med appen på mange år, og det startet etter en oppdatering på telefonen. Håper det ikke vedvarer ...
Benutzerkommentare