Til Taskedalshornet og Taskedalstinden (19.07.2025)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde helga i forveien besøkt Grønfonnfjellet [1509] og Brekkehornet [1525 m.o.h.] sammen med min eldste sønn. Vi hadde da egentlig snakket om å fortsette fra Brekkehornet bort på Taskedalstinden [1609 m.o.h.], og så følge ryggen mellom Taskedalstinden og Taskedalshornet [1406 m.o.h.] tilbake til start, slik at vi fikk oss en rundtur som omkranset hele Taskedalen. Oppe på Brekkehornet kom vi imidlertid til at det var litt for sent på dag for dette, og tok oss derfor i stedet ned i Taskedalen, og kom oss ned igjen på denne måten [se turbeskrivelse her: Til Grønfonnfjellet og Brekkehornet]. Og dermed bestemte jeg meg for å ta turen opp på Taskedalstinden denne dagen i stedet.

© Atle Solholm

Jeg parkerte på Nedre Røsta P-plass oppe ved Bøstølen, og fulgte stien innover i dalføret mellom Taskedalshornet og Kammen [1096 m.o.h.]. Dette skulle imidlertid vise seg ikke å være det smarteste rutevalget, selv om jeg kom meg opp både på Taskedalshornet og Taskedalstinden. Stien innover i dette dalføret var imidlertid god og fin, og jeg fulgte denne fram til ei hytte som kalles For fattig og rik [640 m.o.h.] (bilde #2). Her oppe satt det ei tur-dame i solveggen. Jeg hilste med et lite nikk, og fortsatte i retning Taskedalshornet. Her var det imidlertid ikke lenger noen sti å følge, og terrenget var dels også litt myrlendt, selv om det egentlig var ganske tørt akkurat nå. Borte ved fjellsida bar det ganske bratt oppover. Heller ikke her var det noen sti å finne, så det var bare å ta seg fram mellom einer og kratt så godt man kunne, og hele tiden forsøke å finne passasjer der vegetasjonen ikke var så tett, gjerne der det var litt steinur, eller noen svaberg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Så snart jeg var over tregrensa gikk det lettere, og ikke lenge etter var jeg oppe på fjellryggen på nordsida av Taskedalshornet. Langsetter denne ryggen var det tilløp til en slags sti enkelte steder (man kunne i hvert fall se at her hadde det vært folk før), selv om der også var partier der traséen var såpass steinete at der ikke var antydning til sti. Etterhvert som jeg nærmet meg toppen på Taskedalshornet, minte ryggen meg littegrann om Middagsfjellet i Ørsta; der stien også går litt til høyre for selve eggen, mens det til venstre for eggen er for bratt for en sti. Nær toppen er det et bratt skar mellom ryggen jeg fulgte oppover, og selve Taskedalshornet (bilde #5). Her må man bare fortsette til man er forbi selve dette skaret, slik at man runder det, og så fortsetter bort til toppen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Taskedalshornet var det super utsikt, ikke minst over til fjellene på andre sida av Bøstøl-dalen (bilde #8), men også over mot Grønfonntinden, og i retning Ådalstinden [1433 m.o.h.] og Svartfjellet [1412 m.o.h.]. Når man kommer opp til Taskedalstinden, oppdager man at man er kommet opp på et slags høyfjellsplatå som strekker nesten hele veien de 2 kilometrene bort til Taskedalstinden. Det er riktignok ikke et helt flatt platå (Taskedalstinden er tross alt over 200 meter høyere enn Taskedalshornet), men her ser jeg for meg at det nok kan være fint om å labbe bortover på ski når det er snø om vinteren. Med andre ord: Bøygen på ski om vinteren er nok å komme seg opp på Taskedalshornet, mens turen herfra og bort til Taskedalstinden nok er ganske grei bare man har været på sin side. (Imidlertid krever nok de aller siste metrene opp på Taskedalstinden stegjern og kanskje tau-sikring på vinterstid, som det vil fremgå av min videre beskrivelse nedenfor).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fortsatte turen videre mot Taskedalstinden, og vant stadig noen høydemeter, selv om turen ikke lenger var av det bratte slaget. Til venstre for meg lå det fortsatt en snøskavl, og her og der kunne man se det dyp-blåe Taskedalsvatnet [719-716 m.o.h.] mellom snøskavlen og fjellet (bilde #9). Det var imidlertid stupbratt ned i Taskedalen herfra, så her skulle man ikke bevege seg for langt utpå. Etterhvert som jeg nærmet meg toppen på Taskedalstinden [1609 m.o.h.], smalnet fjellryggen inn, og ble litt brattere (bilde #10), og så nå ikke lenger ut som noe platå. Plutselig hadde jeg en dyp kløft rett foran meg, som skilte meg fra selve toppen som jeg var tenkt meg bort på (bilde #12). Rett fram gikk det ikke å fortsette uten mulighet for en rappell. Man kunne kanskje tatt seg ned og videre litt ut på venstre side (dvs. østsida av ryggen), men selv der var det litt i bratteste laget. Det ble til at jeg gikk om lag 10 meter tilbake, for så å ta meg litt ned på vestsida av fjellkjeden (se GPS-tracking). Her var det nokså greit å klatre ned i kløfta, for så å ta seg opp igjen på andre siden, men dette partiet er ikke noe man skal begi seg utpå om ikke man er litt fjelvant.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Taksedalstinden var det igjen fabelaktig utsikt, og herfra kunne man faktisk se ned i Valldalen og bort på Seljebottstinden [1536 m.o.h.]. Herfra var det heller ikke mer enn en kilometer i luftlinje bort på Brekkehornet, der jeg hadde vært helga før (bilde #14). Så mye annet enn utsikten var det imidlertid ikke å dvele ved her oppe, så jeg klatret ganske snart ned igjen i skaret, og deretter opp igjen på fjellryggen på andre sida. (Jeg har i denne beskrivelsen bevisst skrevet klatre og ikke klyve om dette korte partiet, da man et par steder bruker armene til å heise seg opp med, og ikke bare til å støtte seg til. Det er ikke snakk om vanskelig klatring, kun om lettgradig, dvs. grad 3. I tillegg er dette partiet ganske eksponert, så det er ikke noe for folk med høydeskrekk, og et fall kan i verste fall være fatalt).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte Taskedalsplatået tilbake i retning nordover, til jeg var nesten borte ved Taskedalshornet igjen, før jeg skar over mot venstre, og fant igjen stien jeg hadde fulgt opp nordryggen (det var ikke noe poeng i å legge turen bortom Taskedalshorn-toppen på nytt, ettersom jeg hadde besøkt den på vei opp). Videre fulgte jeg samme sti som jeg hadde gjort på vei opp, inntil jeg kom ned til snøflekken på bilde #5, som jeg gikk på motsatte side av. Nede på drøyt 1000 høydemeter, la jeg så kursen ned i Taskedalen, og siktet meg inn på Taskedalshytta [722 m.o.h.]. Dette viste seg slett ikke å være det enkleste trasévalget. Det var ikke mer enn 300 høydemeter ned til Taskedalshytta, men her var ingen sti å finne, og når man kom litt ned i lia, var landskapet igjen gjengrodd av bjørk og einer. Dette gjorde det vrient å ta seg fram, og førte til at skoene ble fulle av barnåler og skitt lenge før man var nede ved Taskedalshytta. Et raskt tilbakeblikk oppover fjellsida avdekket imidlertid at det var langt mer fritt for busker og einer litt lengre inn i dalen, dvs. litt tettere oppunder Taskedalshornet. Skal jeg noen gang bestige dette fjellet på nytt, kommer jeg nok til å følge en slik rute både på vei opp og på vei ned.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Taskedalshytta (bilde #17) gikk det en sti som krysset Taskedalselva, og deretter sluttet seg til stien ned til Tuten, hvor vi hadde parkert helga før, da jeg og eldste sønnen var på Grønfonnfjellet og Brekkehornet. I dag hadde jeg imidlertid ikke bilen stående på Tuten, men nede ved Bøstølen. På kartet i Peakbook-app'en var det imidlertid tegnet inn en sti som krysset over fra Taskedalen til parkeringsplassen på Nedre Røsta, så straks jeg var nede på 525 m.o.h., krysset jeg Taskedalselva på nytt, og la av sted på denne stien. I starten var stien tydelig og fin, og faktisk også godt merket, men så kom jeg til et myrlendt parti, der stien ikke lenger var mulig å få øye på, og der heller ikke merkingen var tett nok til at den var mulig å følge. Her endte jeg med å bruke Peakbook-app'en som GPS-navigasjon, og førsøkte ta meg fram der stien en gang i tiden nok har gått; men det var myrlendt og vått, og jeg fikk skoene snart ganske soaket i vann. Men til slutt kom jeg da inn i Røsta hyttefelt, og da var det jo bare å bruke anleggs- og adkomstveiene til hyttefeltet for å komme meg ned igjen til parkeringsplassen, som jo også brukes av hytteeierne her.

© Atle Solholm

© Atle Solholm