Med Aila i Trollsteinkvolven (16.07.2025)  

HASTEFRI PÅ GRUNN AV TYPISK NATURLOV

Og den naturloven heter at sørnosk juli er udugelig og grå og våt om du har ferie, men bare vent å se, flytter du ferien til august, ja daaaa kan juli selvsagt by på knallvær og tropevarme!!! Og jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt...

Jeg kunne ikke gå glipp av alt jeg heller. Å være i Drammen og måtte på jobb og i tillegg være vitne til buss for tog-scener som utspiller seg langs min vei mot kontoret, det er ikke forenlig med alt jeg blir utsatt for av knallværsbilder her på Peakbook og andre sosiale medier. Før jeg ble gal måtte jeg si fra til sjefen om at "Du jeg trenger veldig å ta fri onsdag - fredag, har dager til gode, og jeg kan søke om fri i etterkant!" Ikkeno problem!

Ville gjerne vært i nord, men pga et nært forestående utenlandsprosjekt med søskenbarnet utgikk juli der oppe. Selvsagt knallvær i nord nå, ingenting å overraskes over...

Men jeg har jo kjære Jotunheimen i mitt hjerte! Og hvor ofte har jeg ikke tenkt på at Trollsteinkvolven er et sted jeg snart MÅ besøke?

MED AILA PÅ FØRSTE OVERNATTINGSTUR TIL FJELLS

Det gikk noen tanker gjennom hodet da jeg fikk spørsmålet fra Sondre om å overta Aila. Men glad som jeg er i hunder så var jeg mest positiv. Og inntil videre må det hele ses på som en solskinnshistorie. Og i motsetning til elghund eller polarhunder, som jeg er mest vant til, så blir ikke en liten cavalier som er vant til å sitte i sekk en klamp om foten. En skulle tro det var motsatt, men store hunder må da vel få trøbbel i steinur med mindre de er ekstremt sprettene 24/7. Og slår de seg vrange, hva da? En cavalier kan man bare bære med seg om den blir for sta.

Sannheten er at vi koste oss oppover de slake hellingene opp fra Veodalen. Jeg følte meg fri fra en stor byrde, nå var Drammen sentrum i varmen og sola laaangt unna, jeg hadde sol og varme og pent sommervær der hvor jeg hørte hjemme. Og Aila travet bortover og så ut til å stortrives.

Etterhvert måtte hun bæres over steinete partier fordi jeg gikk for nære elva. Da vi kom fram til elvesletta i kvolven fant jeg en plass for oss nære kanten. Tok meg et grunt bad hvor kroppen ble rulla rundt. Iskaldt altså!! Iskaldt og herlig, det er dette som er livet! Så fikk dette med myggen bare være. Ikke hadde jeg telt heller, sekken er for liten til å ha med nok utstyr når en skal ta høyde for å ha bikkja oppi. Jeg må kjøpe en diger sekk igjen snart...

Aila surret rundt fram og tilbake og småbjeffet rastløst. Men jeg sa til henne at nå er det leggetid, og legg deg inntil meg du lille venn. Sånn ble det ei stund, men plutselig krøyp hun lengst inn i posen og ble der. Jeg håpet hele tida at hun hadde nok luft tilgjengelig. Halve posen var uansett åpen, for det er så varmt til fjells i disse dager.

Våknet av vekkeklokka da den slo 05:00. Morgenstemninga var magisk!

Takk villmarksguder for at jeg får oppleve dette jeg også! Jeg ga Aila en lang koseløfteklem og bar henne litt fram og tilbake et minutt sånn cirka, så var det å få henne oppi sekken. Litt knotete kan det være. Men snart var jeg, dvs vi, på vei innover mot Trollsteintjønne. Og det å rusle her blant landets høyestliggende sammenhengende vegetasjon var en konstant åpenbaring samtidig med de stadig småkiftende enorme bakgrunnskulissene. Jeg tenkte på gode gamle Emanuel Mohn som hadde blitt så betatt av Trollsteinkvolven: En stil så enkel, men hvor gripende i all sin enkelhet! Det var vel noe sånt han ytret...

Opp mot Svartholshøe gikk det tungt men greit. Jeg lurer på hvordan gamle formen skal fåes tilbake, og med hund i sekken blir det jo selvsagt litt tung bør. Og steinur blir jeg ikke bedre på, snarere tvert imot.

Men dagens første topp var jo bare 2067 moh, og vi startet på over 1600 moh, så etter snaue 2 timers gange var vi på toppen. Og her var det kun noen små skydotter i svært fjern horisont å se, Jotunheimen lå stort sett i fred. Det var en magisk stund med nydelig skarp og rein blå, svart, grå, hvit og grønn utsikt, grønn på grunn av Trollsteintjønne snaue 400 meter under. Jotunheimen som jeg elsker den! Glittertinds bakgård har faktisk alltid gitt meg knallvær...

Det tok overraskende kort tid å komme seg videre til topps på Trollstein-Rundhøe. Steinura oppover der var nemlig ikke spesielt komplisert. Jeg har jo aldri vært flink i steinur, og nå er jeg som sagt verre enn noen gang, så dette satte jeg stor pris på. Og her på toppen var det fortsatt skarpt og klart vær. Men det begynte å ane meg at skyene kunne finne på å ta litt vel overhånd etterhvert, for de hadde rykket nærmere. Enn så lenge var kvolven og området rundt Grjotbrean vakkert å se på. Det skulle endre seg...

Egentlig skulle jeg få med meg Store og Søre Trollsteinhøe, men såpass tidlig ute som jeg var ønsket jeg gjensyn med sjefen her inne, Trollsteineggje, først. Den var en del av et enkelt men nydelig panorama av svart fjell som går vinkelrett på enda større fjell og bre delvis delt i to av denne grunn. Det er rett og slett bare det å si - til det kjedsommelige fra meg - at svart, grått og hvitt alltid er vakkert når himmelen er helblå og gjør alle konturer skarpe. Det er renhet og estetikk!

Bland store skysystemer inn i dette (ikke nødvendigvis noen små hvite fjærlette småskyer) som enten minner om atombomber eller uansett stjeler all oppmerksomhet og knuger ned landskapet, og helheten blir urein og stygg! Uhh, selvsagt måtte dette skje oppover mot Dronningje og Trollsteineggje. Takk og pris for at jeg allerede hadde to topper i boks i det klare skarpe været jeg elsker, for nå var det stusselig. Jeg antar at jeg nok må vente til jeg blir pensjonist for å få oppleve en sommerdag i Jotunheimen hvor skyene holder seg i skinnet 24/7. De dagene finnes, men de finnes knapt, og det er utelukkende de som ikke bryr seg spesielt som får de nærmest kastet etter seg...

Jeg tåler sånne småskyer hist og pist, spesielt om sommeren. De påvirker ikke landskapet negativt...

Jeg ble på toppen av Trollsteineggje ei stund for å se om været kanskje kunne ombestemme seg, men innerst inne skjønte jeg at jeg nok måtte pelle meg ned før det ønsket kunne innfris. Jeg hadde også Trollsteinhøin å tenke på, trodde jeg...
Først måtte jeg somle meg ned herfra, men klokka nærmet seg faretruende midt på dagen. Og jeg er treigere enn treigest i steinur, nå også med spesielt dyrebar last i sekken som medførte ekstra ansvar. Bare tanken på å tråkke feil og få et stygt fall hvor kanskje steiner i tillegg settes i bevegelse når man har en hund i sekken får det til å grøsse i meg! Jeg veide hvert eneste skritt med omhu og sneglet meg nedover, og etterhvert oppover igjen mot ryggen på Trollstein-Rundhøe. Nå var det så varmt at Aila laget klikkelyder med pusten sin, det betydde storstilt svette.

Jeg glemmer aldri da hunden til min kanskje vakreste eks Marianne kollapset i varmen på vår første date i juli 2021. Det betydde at jeg plutselig fikk vist meg fram fra min beste side og lagt inn ekstra mange aksjer sånn at hundekrisen faktisk ledet til et forhold for en stund. Men her og nå med Aila i sekken tenkte jeg med gru på hvor borte vekk stakkars Mira til Marianne hadde vært i Bragernesåsen, da både bil og veterinær var innafor rimelig rekkevidde. Dette var overhode ikke tilfellet her! Brått følte jeg meg som en uansvarlig egoist som utsatte bisken for alvorlig fare. Hun kunne bli dehydrert på et blunk nå...

Ikke ville hun ha vann heller da jeg stoppet ved noe rennende vann nedenfor ei snøfonn. I svarteste... "Du må ikke være så dum lille jenta mi, da får jeg iallefall helle vannskåla over deg..."
Nå turte jeg ikke tenke tanken på Trollsteinhøene iallefall. Jeg ville ned i Trollsteinkvolven så fort jeg kunne så søte lille raringen min kunne vasse i bekker og vann og få litt skygge her og der. Da vi nærmet oss slapp jeg henne ned på bakken så hun kunne boltre seg nedover ei snøfonn. Hun var ivrig, og det føltes som noen tonn tatt vekk fra et bekymret hjerte...

Da vi vel var nede blant vann, små og mellomstore bekker, nærliggende elvesus, gress, mose og blomster hadde været igjen blitt betydelig bedre oppi høyda. Trollsteineggje hadde det mye bedre nå enn da vi var der, det var ikkeno å lure på. Men: Jeg hadde Svartholshøe og Trollstein-Rundhøe i boks på fineste sommermåten før det for min del absurde intermessoet på høyeste toppen, og det fikk jeg være strålende fornøyd med, herregud så vakkert det hadde vært å se utover Trollsteintjønne og Grjotbrean og opp mot Trollstein-Rundhøe fra toppen av Svartholshøe!

Og (for moro skyld kan jeg skrive at jeg krever å bli trodd på dette!) det er faktisk en veldig viktig del av fjell-livet å kose seg og å sette pris på den lavereliggende delen med alt det grønne og alt av vassdrag og blomster og idyll med de store fjella som bakgrunnskulisser. Det er her Grieg og Ole Bull "lever"... Jeg storkoste meg sittende inntil en stein med noen små gule blomster og ei rosa tue med fjellsmelle (tror jeg) og lyttet til den herlige lyden av sildrebekker og suset fra Grjotbrean mens sola steika som aldri før og de stilige fjellveggene på både Trollstein-Rundhøe på nært hold og Glittertind helt bakerst glinset av tøff renhet! Jeg hørte for meg Nocturne (ikke den da Norge vant Grand Prix 1995!!!) av Ole Bull med Arve Tellefsen, den er ikke nocturne for meg, den formidler solskinnstemning i den grønne fjellheimen på høylys dag...

Aila vekselvis fant skygge å hvile i og bekker å vasse over, men hun drakk fortsatt ikke, så jeg fylte vannskåla flere ganger og helte over henne og sa "dette har du bare godt av!"
Jeg hadde som vanlig lyst til å bli her i evigheter, men vi skulle jo til Skjåk så Aila skulle få et gjensyn med tidligere eiere...

I rolig tempo frydet vi oss langsetter flatene med de stilige kulissene rundt og fant den ene idyllen etter den andre, så her er det bare å komme tilbake med større sekk og telt.
Vel tilbake ved soveposen og liggeunderlaget i nedre kvolven tok jeg meg et bad nok en gang. Og endelig var Aila drikkevillig...

Videre ruslet vi utover retning Veodalen, denne gang i "trygg" bue rundt steinura nærmest elva, så det var ikke mange bærepartiene Aila trengte. Hun svinset for det meste lykkelig rundt omkring og snuste ivrig. Da ble det nok muligens cirka ei mil til fots på deg totalt i dag lille going.

Det er bare å konstatere at denne turen trengte jeg virkelig! Tusen takk herlige Glittertinds bakgård!