Tinderekke i sørvestre Trysil (11.05.2025)

Potensialet for stolte tinder på Finnskogen var ikke uttømt, og blikket falt på ei tinderekke i ukjent land mellom Osen og Lutnes i sørvestre Trysil. Snarvegen fra Elverum til Sverige var grei å kjøre og ga utsikt til prosjektet fra høgdedrag over dalen vest for åsene. Parkering ved ei lita innkjørsel med god plass. Fint vær, men litt surt i t-skjorte.
Til å begynne med, i underkant av den lille bygda Skjærberget, slakk stigning på asfalt i skigang med staver. Forhåpentligvis kraftbesparende i tilfelle det blei en lang tur. Så grusveg forbi et idyllisk skogshusvære til et fint slep forsvant opp i skauen, omtrent på ideallinja fra veg til topp. Ettersom stigning blei tilbakelagt og slepet vedvarte, blei det klart at Storberget kom til å bli reine parademarsjen, uten høgstflater, tett ungskog eller andre utmattende og potensielt irriterende terrengtyper.
Oppe mellom toppen og en nordlig ryggtopp kutta jeg rett mot toppen og fulgte ryggen et lite stykke til denne. Fint skogbilde og solid utsiktsglippe mot grensetrakten. På en helt klar dag, hadde det vært trivielt å plukke ut fjella rundt Sälen herfra.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Ned igjen i morsom friterreng- og stiløping. Samme vegruta i revers til avkjørsel Skjærberget. Litt opp på Skjærbergvegen var det en minnestein over etableringa av grenda, med årstallet 1714, norsk - og finsk navn. Innover var det ei blanding av velholdte eiendommer, mulig overnattigskapasitet og i hvert fall ett nesten episk spøkelseshus. Skogsvegen forlot bygda, en sideveg tok meg mot Høgberget, og jeg forlot denne noe før enden og skrådde opp på toppen. Her var det også noen utsiktsglipper i gammalskogen.

© Erlend Råheim

Ned mot nordvest, i tråd med 'langs skarpaste eggji'-strategien. Etter hvert blei det litt mer frodig og tett, men da var det kort veg til skogsbilvegen. Jeg bega meg opp i terrenget mot Svartåsen for å bli fanga opp av en sti (som sto på mapant-printet jeg brukte) som ikke var der. En elgkalv på 10 meters avstand hadde nok nettopp blitt jagd bort av mora, da det er sesongen for ny kalv akkurat nå. Forøvrig konsekvent stigning i halvåpen skog og litt diffust toppunkt.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Det var klart at jeg skulle videre til Trollsberget, og så fikk jeg se om jeg orka en til. Greit i løpssteg gjennom åpen skog til å begynne med, så mer motstand på bakken i sona mellom to høgstflater. Traktorvegen nordover fra vestre flata, som sto på kartet, var der og letta passasjen ned til veg. Jeg fulgte vegen til nordenden, der det gikk opp et litt mer gjengrodd slep inn i sørflanken på Trollsberget. Fra toppen på høgstflatene blei det litt mer kronglete og etter hvert delvis villmarksprega, med lyngflater og fjellskog. Seig stigning, og så var nok det følbare i det en effekt av at det var seint på turdagen. Før toppen var det et parti med svært kronglete småfuru, der det rett og slett lukta av tyri. Så, med litt kompasshjelp, greide jeg å styre inn på toppen og fikk bonusutsikta servert.

© Erlend Råheim

Med en gang jeg satt kursen ned og sørover - jeg bestemte meg for at neste ås fikk vente til neste Vest-Trysilske travers - la jeg merke til brente stammer. Jorda var også svart mange steder. Etterpå fant jeg en artikkel om en skogbrann på Trollsberget i 2018. Det hadde visst vært et stort areal i flammer, noe som var litt overraskende ut fra hvordan det så ut her nå.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Stort sett strøken driftsveg nedover. Den siste kutten ned på vegen skulle vært foretatt på en sti, men noe slikt fantes ikke der. 60 høydemeter krongleskau, og så var skogsvegen langs Varåa under beina. De nevrofysiologiske bremseklossene hadde sugd seg fast, og løp under puls- og bevegelsesminimalisering vedvarte noen kilometer.
Jeg hadde ikke pugga avkjørslene observert under første del av turen, dro feilaktig oppover mot Skjærberget igjen og snudde først da jeg var helt sikker på at det ikke ville dukke opp noen bil. Den sto der den skulle stå.
Burger på ladestasjon Hernes Sør, og lang kveld mot sør.