Toppunkt funnet og markert (26.03.2025)  

© Geir Høistad

Hadde behov for skikkelig trim og tenkte jeg skulle bestige Liakollen fra øst. Visste ikke før jeg leste her at det var bygdeborg, så jeg ville gå bratt rett opp til den først, og dernest finne høyeste punkt.
På kartet er det markert sti et stykke oppover skaret fra gården Lia-Hvalen.
Syklet hjemmefra inn til gården. Det er privat vei, men neppe noe stort overtramp å sykle inn til rett før gården, der det går en fin kjerrevei opp til høyre. Satt fra meg sykkelen litt opp her og ruslet videre og så snart et gammelt råk gikk opp til høyre.
Bratt og ulendt oppover i det som kunne vært kalt et bekkefar, kjerrevei eller steinete sti, men er verken av delene. Bedre etter 100 meter da det blir skogsterreng og flater ut.
Her finner jeg ikke antydning til sti videre oppover i skaret, men så er det ikke terreng til det heller med så mye ur og nedfall av trær overalt. Så her kan man enten angre at man valgte denne veien og snu, eller prøve å finne en klyve-rute rett opp ura mot bygdeborgen til venstre.
Etter å ha fundert litt aner jeg en mulig vei rett opp, og setter liv og helse til. Forserer store steiner, råtne kvister og nedfall her i bratta. Drar meg opp noen steder etter ett eneste trygt tre å holde i og glatt mose. Her kan man ikke feile uten å rase utfor. Vel oppe tenker jeg at dette definitivt ikke er en rute å ta ned igjen.
Jeg befinner meg da nesten på østkanten av borgen, og spredt, sammenrast stein. Utsikt over til masta på Hvalen, og ser mellom trærne til Frierfjorden og Høgenhei.
Går innover på platået og finner muren med bygdeborgens inngangsport, der det også starter en sti. Videre på den bort til der en kneik tar meg opp på hovedkollen. Det er bratt langs hele dette skillet mellom bygdeborgen og resten av Liakollen.
Kaster et blikk nedover skaret til høyre her, for å vurdere denne veien ned igjen. Bare stor, mosete stein og nedfall på tvers av skaret å se fra her oppe og.
Videre opp krysser jeg etterhvert en sti/traktorvei, ca. 40 meter før kartet mitt viser høyeste punkt. Mye skog gjør at det ikke er åpenbart, men når man først er der ser man på terrenget rundt at det ligner høyeste punkt. Akkurat her står det en solid furu, som nå har fått navn i barken. Setter også inntil stammen en liten beinrest av dyreskjelett jeg fant borte på bygdeborgen.
Stort flatt område her oppe, til forveksling likt nabokollene jeg har vært på.

Nå har jeg egentlig lyst til å følge fin sti ned på veien, og traske asfalt og grus rundt igjen, men ikke bare høres det kjedelig ut, men jeg blir overmannet av mer ekspedisjonslyst. Så det bærer ned i skaret, rett mot der jeg kom fra.
Her skal man være litt akrobat for å komme seg ned, helst ikke gammel og giktisk, som meg. Ikke spesielt bratt, men man skal passe på hvor man setter føttene og hva man holder seg i. Stoppe og planlegge veivalg for hver tiende meter. Mye løs stein og råttent tre. Et stort nedfall jeg kom borti begynte å skli og tok opp jakten på meg, men fikk vridd det unna.
Og etter en 15-20 minutter med denne øvelsen, som også inkluderte å åle seg under og skli seg over trestammer i ura, er jeg nede på flata der jeg gikk opp fra.
Når jeg vurderer turen til femstjerners så er det seks for spenningsnivå, fire for selve toppen med bygdeborg, og lar den elendige naturen i skaret være fritatt for rating.

© Geir Høistad

</imageslider>